Risikopersepsjon og atferdsteori

Begrepet persepsjon, brukt i kognitiv psykologi, refererer til den mentale prosessen hvor mennesker tar inn, håndterer og vurderer informasjon fra omgivelsene via sine sanser (Eid og Johnsen, 2006). I forbindelse med risiko kan dette føre til at mennesker konstruerer sin egen virkelighet, og vurderer risiko ut ifra sine egne subjektive persepsjoner. Innenfor samfunnsvitenskapelige tilnærminger til risiko omtaler man gjerne dette for opplevd risiko. Dette vil si at erfaringer, bakgrunn og

informasjonsgrunnlag vil være med å påvirke hvordan risiko forstås og oppleves (Renn, 2008). I risikovurderinger for terrorhendelser, og tilsiktede hendelser generelt, vil risikopersepsjon spille en viktig rolle da man baserer seg på analytikernes kunnskap og erfaring, og mindre på empirisk data og statistikk. Solvic og Weber (2002) påstår at persepsjon og misspersepsjon i forbindelse med risiko, både fra befolkningen og fra myndighetspersoner, virker til å spille en stor rolle i forbindelse med risikostyring av terrorismetrusselen. Aven (2014) hevder at risikopersepsjonen inkluderer menneskers følelser, og kan ha innvirkning på hvorvidt man vurderer en hendelse som mulig, hvilke konsekvenser de kan få, sannsynligheter og usikkerhet samt akseptkriterier.

Risikopersepsjon eller opplevd risiko er sammensatt, og det er viktig å fange opp det som strekker seg utover parameterne, som sannsynlighet og konsekvens, da det er langt flere faktorer som vil virke inn.

Fischhoff (2002) hevder at det både for vurdering og kommunikasjon av

terrorismerisikoen er behov for å inkludere teorier fra atferdsvitenskapen. Selv om inkludering at atferdsteori tillegger et nivå av kompleksitet til et allerede komplisert problem, hevder han at man med en kommunikasjonsplan hvor dette er fraværende både kan blende og bedra seg selv.

62 Fryktfaktorer

Fryktfaktorer defineres av Slovic og Weber (2002) som et viktig element innenfor hvordan lekfolk oppfatter risiko. Dette står, i følge dem, i motsetning til faktorer eksperter vurderer som viktig, som er nært knyttet til forventet tap. Relevante

fryktfaktorer hevdes å være manglede kontroll, stort katastrofepotensialet, urettferdig fordeling av konsekvenser og oppfattelsen av at risikoen er økende og ikke lett å redusere. Andre faktorer som ser ut som å påvirke risikopersepsjon er hvorvidt den er kjent eller ukjent, observerbar eller ikke, om den er ny og i forbindelse med

manifesteringen av konsekvenser (Kasperson, Pidgeon og Slovic, 2003).

Heuristikker og biaser

Heuristikker kan forklares som tommelfingerregler eller kognitive snarveier som vi benytter når vi skal vurdere og prosessere informasjon. Ved hjelp av heuristikker kan vi omgjøre komplekse problemer til enklere og mer overkommelige kognitive oppgaver (Kahneman, 2012). Heuristikker kan dermed være behjelpelig med å ta gode nok beslutninger under visse situasjoner, men kan også skape et feilaktig bilde over situasjonen. Noen typiske heuristikker er:

Representativitet: Her vurderes sjansen for at noe er tilfellet, basert på hvor typiske de virker.

Tilgjengelighet: Bruk av tilgjengelighetsheuristikken innebærer at eksempler som er lett tilgjengelig i hukommelsen vurderes som mer sannsynlig enn eksempler som er mindre tilgjengelige. Dette gjør at hendelser som har skjedd nylig eller hendelser som har vært dramatiske eller spesielle huskes bedre enn dagligdagse hendelser.

Forankring og justering: Denne heuristikken henviser til at mennesker har en tendens til å justere gitte estimater og prediksjoner for lite når man får inn ny informasjon.

Heuristikker kan fungere som effektiviserende mentale verktøy når oppgaver blir for krevende, og løsningene kan ofte være gode nok. Men når vi mennesker skal bedømme sannsynlighet og usikre situasjoner kan det oppstå biaser, eller beslutningsfeller. Dette

63 innebærer systematiske avvik i forhold til normative logiske og statistiske regler (Eid og Johnsen, 2005).

Det å bli utsatt for et terrorangrep er kanskje ikke det mest tenkelige at skal skje når man går ut av huset om morgenen, men likevel hevder Rogers et al. (2007) at terrorisme er en stor bekymring blant befolkningen. Han henviser til en undersøkelse, gjort i EU, som viste at trusselen om internasjonal terrorisme var den som var tilknyttet mest frykt til ut av 10 ulike hendelser som kunne ha verdensomspennende katastrofale følger.

Analytikere som inntar den teknisk/naturvitenskapelige tilnærmingen til risiko vil gjerne oppfatte menneskers opplevde risiko som irrasjonelt og styrt av følelser. Innenfor denne tilnærmingen blir resultatet av risikoanalysene oppfattet som den reelle og

objektive risikoen, og tanken er at om man gir befolkningen og lekfolk tilstrekkelig med kunnskap vil de også se den reelle risikoen. Dette står i motsetning til den bayesianske tilnærmingen, og Aven og Renns (2010) anbefaling om at målet med

risikokommunikasjon ikke bør være å overbevise mennesker om at analytikeren sitter på det eneste riktige svaret. Den sistnevnte må argumenteres for at er mest passende for den dynamiske terrorismerisikoen; den vil ikke være den samme for alle lokasjoner, verdiene som ønskes å beskytte er ikke de samme og å tro at man besitter det sanne svaret om framtidige terrorhendelser kan betraktes som uheldig og naivt.

For å bygge bro mellom det profesjonelle mandatet og offentlighetens risikopersepsjon er en avhengig av at toveiskommunikasjon finner stede mellom forskere, risikoledere, interessegrupper og representanter fra den berørte befolkningen. Renn (2004) mener denne dialogen bør inneholde tre viktige funksjoner: i) skape forståelse for forskjellige risikoperspektiver bland forskere, regulatorer, interessenter så vel som relevante deler av befolkningen. ii) opplyse alle disse partene om ulike rationaler for å håndtere risiko, og iii) utvikle hensiktsmessige prosedyrer for konflikthåndtering.

Simonsen (2009) mener også det er viktig å ta hensyn til målgruppens oppfatning av risiko. Han hevder at ekspertene vil være mest opptatt av å formidle hvor liten sannsynlighet det er for at noe skal skje, mens at befolkningen er opptatt av

konsekvensene. Jo mer skremmende konsekvensene er jo høyere antas folks subjektive oppfatning av sannsynlighet å være (Simonsen, 2009).

64