Risikonivå

Risikonivå er bestemt av invasjonspotensiale og økologisk effektnivå. I analysen vår viser risiko-nivå et lignende mønster som invasjonspotensiale med høye risiko-nivåer spesielt i saltvannsbunnsys-temer (M), men også i våtmark (V) og fastmark (T) (figur 38). På hovedtypenivå dominerer kom-binasjoner av naturtype og spredningsvei med lav risikonivå i fastmark, mens det er med høy invasjonspotensiale i de andre hovedtypegruppene, og her særlig i eufotiske saltvannsbunn, na-turlige ferskvannsbunn og skogsatte eller sterkt endrete våtmark (tabell 34).

Figur 38. Total andel invasjoner per spredningsvei og naturtype, stratifisert på risikonivå for fast-markssystemer (t.v.) og de andre hovedtypegruppene etter NiN 2.0 (t.h.). NiN-hovedtypegruppene følger NiN-nomenklaturen: T = fastmarkssystemer, V = våtmarkssystemer, F = limniske vannmasser, L = ferskvannsbunnsystemer, M = saltvannsbunnsystemer, H = marine vannmasser.

8 Spredningsveier for fremmede arter under klimaendringer

Potensialet for at klimaendringer påvirker sannsynligheten for fremmedartsinvasjoner og endrer deres effekter på stedegen natur, ble påpekt allerede for 20 år siden (Dukes & Mooney 1999).

Også forvaltningen er blitt oppmerksom på og interessert i denne tematikken, men tross økt oppmerksomhet i litteraturen det siste tiåret (Hellmann et al. 2008, Walther et al. 2009, Bradley et al. 2012, Bellard et al. 2013, Bellard et al. 2016, Early et al. 2016, Hulme 2017, Fournier et al.

2019) mangler det fortsatt tilstrekkelig informasjon som lar forvaltningen effektivt ta forebyg-gende grep (Beaury et al. 2020). Grunnen til det er at publisert forskning på denne problemstil-lingen enten er på global skala eller bare dekker enkeltarter (Hulme 2017).

Forventningen om at klimatiske endringer øker sannsynligheten for artsinvasjoner er i utgangs-punktet vel begrunnet i reduksjonen av klimatiske begrensninger i randsonen til artenes klima-tiske nisjer (jf. Dukes & Mooney 1999). Utbredelsesmodeller har dokumentert en geografisk for-skyving av klimatiske nisjer for en rekke arter som allerede er klassifisert som invaderende i enkelte land eller på kontinenter (f.eks. Bertelsmeier et al. 2015, Chapman et al. 2016, Cornelis-sen et al. 2019), og samlet for de «100 of the world’s worst invasive alien species» (Bellard et al. 2016). Dette er et relevant moment for flere av spredningsvei-hovedkategoriene, og Hulme (2017) peker i denne sammenhengen spesielt på egenspredning, forurensing, blindpassasjerer og forvilling for økt artsinvasjonspotensiale.

For insekter har det vært sterkt forventet at antall artsinvasjoner vil øke i takt med klimaendrin-gene (Ward & Masters 2007), fordi klima, og spesielt temperatur, har stor betydning for flere ledd i insektenes livssyklus (Bale et al. 2002). Empirisk best dokumentert er sammenhengen mellom klimatisk endring og økt invasjonspotensiale for invertebrate skadedyr. I Storbritannia for eksem-pel er antall fremmede arter som enten er blitt stoppet ved importkontroller eller som hadde utbrudd, godt korrelert med vintertemperatur (spredningsveier forurensing og blindpassasjer, se Hulme 2017). I Korea er spredningen av det invaderende skadeinsektet Thrips palmi dokumentert å være relatert til klimatisk endring (Hong et al. 2019). Det varierer fra land til land i hvilken grad klimaendringene endrer landets klimatiske egnethet for invasjon av nye inverte-brater; mens den skal synke i store deler av det vestlige Europa så er den imidlertid beregnet til å øke i Norden, og der med mer enn 20% for Norge (Bacon et al. 2014).

Naturalisering av plantearter i forbindelse med global handel er forventet å øke i land lenger nord på den nordlige hemisfæren (Seebens et al. 2015). Spesielt forvilling av hageplanter i Europa er sterkt knyttet til klimatisk egnethet, og ikke-naturaliserte hageplanter har en potensiell «forvil-lingsgjeld» under et klima i endring (Haeuser et al. 2018). I Storbritannia har antallet naturaliserte fremmede plantearter økt de siste 300 år i takt med en samtidig økning i vintertemperatur, men sammenhengen med tid alene er sterkere enn klimasignalet (Hulme 2017). Dette peker på at det finnes andre forhold i tillegg til klima som avgjør om en planteart kan etablere seg eller ikke, som for eksempel «propagule pressure» og «residence time» (McGregor et al. 2012,

González-under endringer i vanntemperatur og vannets CO2-konsentrasjon (jf. Hulme et al. 2017). For akvatiske planter er det predikert en økt invasjonssannsynlighet i det sørlige og vestlige Europa, mens invasjonsrisikoen for denne artsgruppen skal være lavere i Skandinavia (Rodríguez-Merino et al. 2018). Ellers finnes det en begrenset mengde dokumentasjon på effekter av klima-endringer på enkeltarters invasjonspotensiale (for eksempel på amerikaknivskjell [Ensis direc-tus], svartmunnet kutling [Neogobius melanostomus], "kuruma prawn" [Marsupenaeus japoni-cus]), men på større skala og på tvers av organismer er kunnskapsgrunnlaget for hvordan arts-invasjoner av akvatiske og marine organismer blir påvirket av klimaendringer, for tynt til å dra funderte konklusjoner (se Hulme et al. 2017 og referanser der).

En alternativ forskningstilnærming til global- eller enkeltartsforsking i forbindelse med fremmede arter og klimaendringer kan være å se på den tilgjengelige informasjonen om alle mekanismer rundt klimaendring og artsinvasjon på tvers av mange taxa for én region eller et land, slik Hulme (2017) gjorde for Storbritannia. Der ble både spredningsveier, spredning av allerede etablerte fremmede arter og effekter på stedegent natur belyst i forhold til klimaendringer. Gitt de store kunnskapshullene som også er identifisert i Hulme’s arbeid er hans anbefaling til britisk natur-forvaltning å bruke ressurser på fremmede arter som allerede er i landet, men der utbredelsen i landet er begrenset av klima, simpelthen fordi de trolig utgjør en stor mengde. Dette rådet kan også være fornuftig for Norge, i hvert fall så lenge det ikke foreligger en egen norsk utredning, men man bør påpeke at en slik tilnærming i hovedsak vil treffe terrestriske planter, mens den i stor grad vil ignorere invertebrater og generelt marine og akvatiske organismer (se over). For Norge finnes det hittil ingen systematisk sammenstilling av relevante data eller forsknings-resultater annet enn korte kapitler om klimaendringenes rolle for fremmede arter som i Olsen et al. (2017) og i denne rapporten. Et større arbeid à la Hulme (2017) for norske forhold vil trolig være nødvendig for å generere målrettete og funderte anbefalinger og av større nytte for nasjo-nal forvaltning.

9 Spredningsveier for fremmede arter på Svalbard

Ifølge Fremmedartslista 2018 har ekspertgruppene for Svalbard vurdert 127 arter. Av disse er 16 klassifisert som etablerte fremmede arter (etableringskategori C2 eller høyere ifølge Blackburn et al. 2011; se Sandvik et al. 2019): 14 karplanter, én marin invertebrat og ett pattedyr.

Av disse var ni arter også registrert som fremmede arter i Hendrichsen et al. (2014): østmarkmus (Microtus levis), vassarve (Stellaria media), engsyre (Rumex acetosa), tunrapp (Poa annua), ryllik (Achillea millefolium), vinterkarse (Barbarea vulgaris), engmarikåpe (Alchemilla sub-crenata), hundekjeks (Anthriscus sylvestris) og ugrasløvetann-gruppa (Ruderalia sp.). I Frem-medartslista 2018 har ytterligere syv arter kommet til: engrapp (P. pratensis), hvitkløver (Tri-folium repens), markrødsvingel (Festuca rubra rubra), parksoleie (Ranunculus acrisfriesianus), smårapp (Poa humilis), sølvbunke (Deschampsia cespitosa cespitosa), snøkrabbe (Chionoe-cetes opilio). Strandbalderbrå (Tripleurospermum maritimum) var inkludert som fremmed art på Svalbard i Fremmedartslista 2012, men ikke i Fremmedartslista 2018. Den nyeste publiserte fremmede art på Svalbard er en bladlus, Myzus (Nectarosiphon) persicae (Wieczorek & Chlond 2019). De første fremmede arter ble registrert i 1897, de siste i 2009 (figur 39). For en enkelt art er årstallet angitt som et intervall fra 2000 til 2009 (figur 39).

Figur 39. Kumulativt antall fremmede arter registrert på Svalbard i perioden 1890-2017.

Ytterligere 31 arter er klassifisert som dørstokkarter: fem karplanter, 23 marine invertebrater, to pattedyr og én fisk. De gjenværende 80 arter ble ikke risikovurdert, da de ikke vurderes å kunne

& Convey 2012), og tiltak som tar sikte på å redusere introduksjonen av fremmede arter, kan med fordel fokusere på å forhindre introduksjon av frø som blindpassasjerer (Greenslade &

Convey 2012). Klimaendringer øker sannsynligheten for at arter som per i dag ikke reproduserer seg, vil kunne etablere levedyktige populasjoner i fremtiden (Alsos et al. 2015, Coulson 2015, Coulson et al. 2015)

Totalt 39 % av fremmede arter på Svalbard har kommet som forurensning. Marine farkost i far-vannet rundt Svalbard har store menger zooplankton med i ballastfar-vannet. Hovedparten av disse er hjemmehørende arter, men en studie av fremmede arter i ballastvann fant at 15 av 16 skip også hadde med fremmede arter (Ware et al. 2016). Dette gjaldt også for skip som hadde byttet ballastvann underveis. Ware et al. (2016) foretok også en modellering av klimanisjer for de arter der det var tilstrekkelig data, og konkluderte at selv om det med de nåværende klimatiske forhold ikke var sannsynlig at fremmede arter ville etablere seg, så var det seks arter som ville kunne etablere levedyktige populasjoner ved Svalbard som følge av klimaendringer. Også Thomassen et al. (2017) påpeker, i en gjennomgang av tilgjengelige data og litteratur på fremmede arter på Svalbard, at det særlig er de marine og kystnære områdene som er i risiko for invasjon av poten-sielt invaderende fremmede arter. Chan et al. (2019) fant at forurensning gjennom transport med marine fartøy var den viktigste kilden til fremmede arter (39%), fulgt av naturlig spredning (30 %) og akvakultur (20%).

Av de arter som har blitt risikovurdert, er hovedparten kategorisert med lav eller ingen kjent risiko (tabell 22). Tre marine arter har imidlertid blitt kategorisert med høy eller svært høy risiko. Det gjelder snøkrabbe, som er en etablert art på Svalbard, samt kongekrabbe (Paralithodes cam-tschaticus) og en marin tangloppe (Ischyrocerus commensalis). Det er imidlertid god grunn til å anta at fremmede arter utgjør et økende problem også i det marine miljø (Fernandez et al. 2014).

I en studie av marine fremmede arter i Arktis fant Chan et al. (2019) at Barentshavet og Norske-havet hadde det største antallet registrerte fremmede arter, bare overgått av den islandske sokkel. De konkluderte videre at seks arter har potensiale til å etablere seg i farvann omkring Svalbard som følge av klimaendringene (Chan et al. 2019). Sysselmannen på Svalbard har for-fattet en handlingsplan for fremmede arter, med særlig fokus på bekjempelse/fjerning av arter med høy risiko (Lutnes et al. 2017).

Tabell 22. Introduksjoner av etablerte fremmede arter og dørstokkarter til norsk natur på Svalbard, delt opp etter risikokategori.

Risikokategori Totalt Utsetting Rømn./forv. Forurensn. Blindpass. Egenspr.

NK (ingen kjent) 12 1 0 8 9 1

LO (lav) 30 1 0 9 23 4

PH (potensielt høy) 1 0 0 0 1 0

HI (høy) 1 0 0 1 0 0

SE (svært høy) 2 0 0 0 0 2

10 Anbefalinger