Reetablering av rolleidentitet

Å bli utsatt for vold eller trusler kan oppleves som en krenkelse og tap av anerkjennelse og integritet. Lise beskriver opplevelsen av å bli truet slik: «Du kjenner jo litt at du mislykkes da, når du får den reaksjonen… At man på en måte provoserer noen som gjør at de blir så sint, så føler man at da har man ikke gjort alt riktig». Sykepleierrollen bærer med seg

forventinger om å gi og få omsorg. Å bli utsatt for vold og trusler i rollen som sykepleier, kan derfor medføre degradering av egen rolleidentitet. Sykepleierne trekker frem ulike forhold av betydning for deres håndtering av tiden etter hendelsen i form av opplevelse av

anerkjennelse og det å reetablere rolleidentiteten.

Fem sykepleiere trekker frem at støtten fra deres overordnede hadde betydning for hvordan de håndterte tiden etter hendelsen. Sofie fikk beskjed fra en lege om å gå inn til pasienten for å ordne med forsikringspapirene. «Jeg fikk beskjed om å gå inn med de

papirene, og det var ikke noe jeg hadde funnet på selv. Det var liksom en klar beskjed fra min overordnede». Hun viser stor respekt og tillit overfor beslutningene som ble fattet av legen, også i etterkant av hendelsen.

34

Det måtte legene på en måte avgjøre, om vi skal gjøre det (anmelde til politiet). For meg var det på en måte ganske for det samme… Legen gikk inn og sa at det var absolutt ikke greit å true folk, og at det bare var å forlate avdelinga hvis det skjedde igjen.

Sofie beskriver her at hun ikke selv tok valget som satte henne i situasjonen der hun ble utsatt for trusler. I etterkant ble hun støttet av de samme autoritetene som indirekte utsatte henne for hendelsen. Dette dannet en allianse som bidro til å styrke tilliten til autoritetene, styrke hennes identitet som sykepleier og øke hennes opplevelse av å håndtere situasjonen riktig.

To sykepleiere trekker frem at manglende anerkjennelse fra ledelsen gjorde det vanskeligere å håndtere tiden etter hendelsen. Bekreftelse fra kolleger fikk da stor betydning. En erfaren sykepleier forteller:

Sjefen sier at «Hvis dere har hatt noen uheldige opplevelser, så er det kun dere selv som har gjort noe galt». Liksom at du må finne noe feil som du har gjort, da, med din

håndtering av situasjonen. Så det er bare en selv å takke hvis man blir utsatt for uheldige hendelser. Det står også i noe litteratur.

Etter hendelsen gikk hun og kollegene sammen og trente på hvordan de kunne håndtere en liknende situasjon. Hun trekker frem:

Man kan jo ikke ta alt på sine skuldre… Jeg mener at det er ikke alt du kan du gjøre noe med med god atferd og trening og alt sånt, det er ikke alt du kan fikse. Du kan nok gjøre mye, det gjør vi jo og, men vi har vært uheldige, da.

Ved å trene sammen på en liknende situasjon, fikk de bekreftet sin kompetanse og sitt samhold, og kunne samtidig anerkjenne at det er noen hendelser som de ikke råder over.

Det kan gjøre det lettere å håndtere tiden etter hendelsen og trusselen om at en ny kan inntreffe.

Betydningen av kolleger for å reetablere rolleidentiteten bekreftes i beretningene til Lise og Camilla, som begge jobbet i hjemmesykepleien. Hjemmesykepleien er en arbeidsplass som ofte innebærer å møte utfordrende situasjoner alene. Camilla og Lise var begge sammen med en kollega i den aktuelle hendelsen, og trekker frem dette av stor betydning for deres håndtering av hendelsen og tiden etterpå.

35

Det er veldig godt å være to i en sånn situasjon, selvfølgelig. Det å vite at kollegaen står der og ser. Da får du for det første ikke gjort noe galt. Altså, jeg har ikke vært slem eller ufin eller brå eller noe sånt noe. I tillegg ha noen å støtte meg på for å få roet ting ned og ordna opp og gjort det greit for (pasienten).

Det viser hvordan kollegaer kan være viktige for å reflektere over situasjonen og egen innsats og på denne måten reetablere rolleidentiteten etter en vanskelig hendelse. Jeg kommer mer inn på betydningen av kolleger senere i kapittelet.

Sykepleierne trekker også frem andre relasjoner som av betydning for å reetablere rolleidentiteten etter en vanskelig hendelse. Maya fikk ikke anerkjennelse fra foreldrene til barnet hun forsøkte å hjelpe. Hun opplevde heller ikke en støttende ledelse. Hun trekker frem tilbakemeldinger fra andre som av betydning for hennes opplevelse av anerkjennelse.

Blant annet trekker hun frem anerkjennelsen hun opplevde da aktor kontaktet henne og berømmet henne for hennes bidrag etter å ha vitnet i straffesaken mot den tiltalte

barnefaren. «Aktor ringer den dagen og sier at jeg har klart meg veldig, veldig bra. Det var et veldig bra vitnemål, og jeg fikk belyst ting som var viktig i forhold til hvordan man jobber på en sånn avdeling». Anerkjennelsen fra aktor var en bekreftelse på at hun gjorde en god jobb som vitne, men samtidig en bekreftelse på hennes kompetanse som fagperson på

barneavdelingen. Dette hadde betydning for hennes håndtering av tiden etter hendelsen.

Thorbjørn og Dina trekker frem utrykning fra politiet som av betydning. Dina forteller:

Vi er ikke en like stor autoritet som uniformert politi. Han hadde ikke den samme respekten for oss, det så vi jo med en gang politiet kom… Vi ringte politiet, så kom det etter kort tid sju stykker med sånn opprørshjelm og skjold og batonger trampende inn i rekke. Og operasjonsleder, da uten det utstyret. De kom inn og storma rommet, akkurat sånn som du ser på film, hvorpå pasienten roet seg med en gang.

Rask respons fra nødetater kan i tillegg til sikkerhet oppleves som en anerkjennelse og en måte å reetablere integritet, respekt og egen rolleidentitet når den krenkes på grunn av vold eller trusler. På den måten kan det ha betydning for håndtering av tiden etter hendelsen.