Utviklingen og implementeringen av digitalisering i petroleumsindustrien må balanseres med sikker drift (Engen et al., 2016). Risikostyring innebærer et sosio-teknisk system med blant annet lovgivere, ledere, arbeidsplanleggere og systemoperatører på ulike nivåer. Dette systemet blir trigget av et hurtig tempo i den teknologiske endringen og et stadig mer aggressivt og konkurransedyktig miljø. Sikkerhet er svært høyt prioritert, men det samme er utbytte av produksjon (Rasmussen, 1997). Rasmussen (1997) har utviklet en modell for et systems bevegelser mot grensen for sikker drift. Menneskelig atferd i virksomheter er formet av begrensninger som må respekteres for at arbeidsprestasjonene skal være vellykket, samtidig som atferden er formet av virksomhetens mål. Ved målrettet arbeid i kombinasjon med frihet, må aktøren selv søke etter beste fremgangsmåte ledet av prosesskriterier som kostnadseffektivitet, arbeidsbelastning, risiko for å mislykkes eller ulykker. Rasmussen (1997) sammenligner slike lokale, situasjonsinduserte variasjoner i høyrisikoteknologier med gassmolekylers tilfeldige og komplekse bevegelsesmønstre. Aktøren har gode muligheter for å identifisere arbeidsmønstre som er kostnadseffektive, og resultatet vil dermed mest sannsynlig være en systematisk migrasjon mot grensen for hva som er funksjonelt akseptabel ytelse.
Dersom grensen krysses og handlingen er irreversibel, kan det oppstå ulykker. Rasmussen (1997) argumenterer derfor for at et system er mer enn summen av dets komponenter (s.184).
Det tas mange forholdsregler for å beskytte aktøren mot yrkesrisiko og større ulykker i petroleumssektoren ved å bruke forsvar i dybden. En utfordring ved funksjonelt overflødige beskyttelsesforsvar er at en lokal overtredelse av ett av forsvarene har ingen øyeblikkelig synlig effekt, og kan dermed ikke observeres i handling. I systemer med forsvar i dybden kan forsvaret over tid degenerere systematisk når presset mot kostnadseffektivitet blir for stort (Rasmussen, 1997).
Figur 2 Migrasjonsmodell.
Fra Risk management in a dynamic society: A modelling problem. (s.190), av Rasmussen, J. 1997, Safety Science.
Grensene i modellen er delt i tre; (1) grensen til økonomisk svikt, (2) grensen til uakseptabel arbeidsmengde og (3) grensen for funksjonelt akseptabel ytelse. I tillegg består modellen av en feilmargin mot ytelse og svikt. For å unngå ulykker må virksomheter bevege seg bort fra grensen til svikt i ytelse og kontinuerlig forsøke å forbedre sikkerheten. Dersom aktører beveger seg i for stor grad mot grensen til uakseptabel arbeidsmengde, kan systemets driftspunkt bevege seg mot grensen for funksjonelt akseptabel ytelse, noe som kan føre til prestasjonssvikt og økt risiko. Dersom en virksomhet står overfor store økonomiske krav eller stor arbeidsmengde, er en sannsynlig strategi å øke effektiviteten. Slik kan et system bevege seg mot grensen for sin ytelsesevne, og forsvar kan virke mot sin hensikt ved å konvertere til en produktiv fordel fremfor en beskyttende fordel, og systemet kan bli mer sårbart enn tidligere. Dermed kan det virke som om det kontinuerlig må velges mellom effektivitet eller sikkerhet. For å hindre ulykker må grensene mellom økonomisk svikt, uakseptabel arbeidsmengde og grensen for funksjonelt akseptabel ytelse være synlige. Uten synlige grenser er det lett å overskride grensene. Overskridelse av grensene kan føre til svikt i systemet, som videre kan føre til tap og ulykker (Rasmussen, 1997).
3.3.1 Janusansiktet
Risikostyring blir fremhevet som en passende ramme for et bredt spekter av organisatoriske aktiviteter, ved bruk av bedriftsrisikostyring, operasjonell risiko og risikomatriser, for å nevne noen. Til tross for gode verktøy som kan hjelpe å analysere og identifisere risiko og sårbarheter i virksomheter, er ikke risiko enkelt å håndtere (Hardy & Maguire, 2019). Økt implementering av digitale løsninger i petroleumsindustrien kan medføre både gevinst og mulighet for tap (Gressgård et al., 2018). Risikobildet kan dermed fremstilles som et Janusansikt. Janusansiktet refererer til den romerske guden Janus som har to ansikt som peker i motsatt retning. Ansiktene representerer fortid og fremtid. Å beskrive noe som et Janusansikt innebærer at det har to motstridende aspekter, der tilsynelatende positive egenskaper også kan ha negative konsekvenser. Hardy og Maguire (2019) argumenterer for at risiko er som Janusansiktet: kraftig og forførende, samtidig som det er komplekst og potensielt villedende.
Janusansiktet har tidligere blitt brukt i Oljedirektoratet som en metafor for tvetydighet ved risikobilder. Slik Janusansiktet er anvendt i Oljedirektoratet, refererer metaforen til risikovillige aktører som leter etter muligheter og gevinst, samtidig som det er mulighet for trusler og tap.
Metaforen viser også til grunnleggende problemstillinger angående risikostyring. Man må finne et balansepunkt mellom villighet om verdiskapning ved å ta økonomisk risiko og virksomhetens behov for kontroll med den risikoen som følger med. En utfordring ved risikostyring og digitaliseringsprosessen er at dens økonomiske fordeler kan skape større risikovillighet hos aktører. Mulighet for mer effektiv produksjon og lavere bemanning kan skape større insentiver til videre implementering av nye digitale løsninger, og videre skape ubalanse mellom bedriftsøkonomiske hensyn og teknisk risikovurdering (Lindøe, 2018).
Slik som Janus gjorde for romerne, ser risiko både på fortiden og fremtiden. Risikostyring handler om å hindre og forebygge fremtidig fare. For å gjøre dette baserer man seg på ekspertkunnskap og informasjon hentet fra fortiden som har blitt omgjort til regelmessigheter i form av fakta, årsaksmodeller og korrelasjoner. Basert på informasjon fra fortiden og tidligere hendelser har man verktøy for å analysere, beregne og identifisere fremtidige risikoer. Dersom fremtiden ikke lenger stemmer overens med fortidens logikk vil denne strategien for risikostyring bli utfordret. Utvikling av nye teknologiske løsninger er ikke et nytt fenomen, men hastigheten på utviklingen og omfanget av digitaliseringen samfunnet i dag står overfor har ikke skjedd tidligere. Dette kan skape ukjente farer, noe som utfordrer risikostyringen og bruk av metodeverktøy basert på fortid (Hardy & Maguire, 2019).
Figur 3 Janusansiktet
Fra Conflicting goals and mixed roles in risk regulation: a case study of the Norwegian Petroleum Directorate (s.3), av Lindøe, P.H. & Olsen, O.E. (2009), Journal of Risk Research.
Janusansiktet slik det er brukt i Oljedirektoratet viser til risikoaversjon og risikovillighet.
Begrepet risikoaversjon refererer til å være motvillig til å ta risiko. Aktører som er risikoaverse foretrekker eksempelvis ofte sikker inntekt over usikker inntekt. I situasjoner med stor usikkerhet vil risikoaverse aktører være føre-var og ta forholdsregler. Begrepet risikovillighet derimot refererer til å være villig til å ta risiko. En aktør som er risikovillig er ikke redd for å ta beslutninger eller handle til tross for høy usikkerhet (Aven, 2014). Hvordan aktører og virksomheter forholder seg til risikotaking er svært individuelt. Når aktører utfører handlinger, vil handlingen ha konsekvenser, hvor konsekvensene videre har en tilbakevirkende kraft på aktøren og virksomheten. Handlingene er påvirket av motiver, som igjen kan være påvirket av virksomhetens motivasjon. Denne motivasjonen avhenger av risikoaktørens sett av kapasiteter, som videre danner grunnlag for mulige handlinger (Breivik, 2011). Innovasjon krever risikovillighet og toleranse for feil (Stenstadvold & Hegna, 2016), samtidig som for stor toleranse for feil kan ha negative konsekvenser i form av ulykker og hendelser. Strukturelle tiltak kan ha store kostnader for virksomheten, men til gjengjeld kan det skape arbeidsplasser i en sikkerhets-industriell produksjon (Breivik, 2001). For å kunne ha fokus på sikkerhet kreves det økonomi, dermed kan det sies at sikkerhet står i et avhengighetsforhold til produksjon (Reason, 1997).
3.3.2 Janusansiktet og dilemma
Dilemmaene mellom risiko og økonomi kan ses på som et Janusansikt. Digitale løsninger, økt bruk av roboter og autonome system, samt fjernstyrte ubåter og vedlikehold fra land er regnet å kunne spare operatørselskap for milliarder (Gressgård et al., 2018). Å utnytte mulighetene den raske utviklingen innen digital teknologi kan styrke virksomheters konkurransekraft (Thingbø & Flores, 2017). Digitalisering gjør virksomheter mer kostnadseffektive, forbedrer verdiskapning og effektivitet og skaper muligheter for innovasjon, og har en klar positiv effekt fra et økonomi- og innovasjonsperspektiv. Digitalisering kan dermed skape muligheter for økonomisk gevinst (Lindøe, 2018). Samtidig endrer digitaliseringsprosessen risikobildet (Gressgård et al., 2018), noe som kan skape muligheter for tap (Lindøe, 2018). Den hurtige utviklingen og implementeringen skaper økt kompleksitet, noe som krever ny kompetanse.
Uoverensstemmelse mellom organisering eller gjennomføring av arbeidsprosesser og teknologi kan representere risiko. De hurtige endringene og bruken av digitale teknologier må skje i samhandling med organisatoriske rutiner og prosesser, slik at de er tilpasset begrensninger og muligheter teknologien representerer (Gressgård et al., 2018).
Metaforen om Janusansiktet kan også ses i sammenheng med dilemmaet mellom sårbarhet og teknologi. Digitale teknologiske løsninger fjerner risikoutsatt arbeid for aktøren. Samtidig blir virksomheter mer utsatt for cyberangrep når overføring av data skjer på Internett. Ved økt bruk av Internett forsterkes også avhengighet til IKT-infrastrukturen, noe som gjør virksomheten sårbar dersom infrastrukturen blir utsatt for cyberangrep eller andre utilsiktede hendelser.
Roboter tar seg av risikoutsatt arbeid, noe som letter arbeidshverdagen for aktøren, men på lengre sikt skaper dette en fremmedgjøring for aktøren (Gressgård et al., 2018). Menneskelige beslutningsprosesser og utfall er langt fra perfekte og er ofte mangelfulle, men fjerning av menneskelig skjønn fra beslutningsprosesser kan redusere muligheten for vilkårlighet og bevisste samt ubevisste skjevheter. Ifølge Yeung og Lodge (2019) er det også en økende bekymring for at automatisering av kritiske beslutninger kan eliminere beslutningstakerens kapasitet til å kunne stole på egen kapasitet til å ta beslutninger. (Yeung & Lodge, 2019). Dette kan skape utfordringer ved å ta riktige beslutninger i krisesituasjoner. Økt implementering av teknologiske løsninger har klare positive effekter for blant annet HMS og produksjon, samtidig som det medfører nye sårbarheter (Gressgård et al., 2018).
Som tidligere nevnt kan iverksetting av nye aktiviteter endre eller øke risikoen. En kombinasjon av hurtig utvikling og ubalanse mellom bedriftsøkonomiske hensyn og teknisk risikovurdering
kan skape utfordringer ved risikostyring og sikker drift. Stor risikovillighet medfører stor usikkerhet, samtidig som det eksister ukjente farer og trusler i forbindelse med digitaliseringsprosessen, blant annet på grunn av dens hurtige utvikling og omfang. Dette skaper enda større behov for å finne en balanse mellom økonomiske hensyn og risikovurderinger, og at man må vær observant dersom man observerer en trend om endret risikovillighet i virksomheter (Hardy & Maguire, 2019).