Retten til nødvendig helsehjelp, formulert i §2–1 i pasientrettighetsloven, gir legene et klart mandat til å prioritere pasientene på en fleksibel måte etter beste medisinske og etiske skjønn. I prinsippet er en betydelig del av ansvaret for beslutninger om enkeltpasienter eksplisitt lagt til helsetjenesten og legestanden gjennom denne bestemmelsen.
Som tidligere nevnt, varierer andelen pasienter som tildeles rett til nødvendig helsehjelp betyde-lig både på regionsnivå og på foretaksnivå. Også innen samme fagfelt er det stor variasjon. En rekke forhold bidrar til dette. For eksempel varierer kva-liteten på henvisninger, slik at grunnlaget for en meningsfull vurdering i spesialisthelsetjenesten kan svikte. Det er også mye som tyder på at kapa-siteten i spesialisthelsetjenesten virker regulerende for rettighetsvurderinger for pasienter som er hen-vist. Videre kan ulike spesialiteter ha ulike fag-tradisjoner som påvirker rettighetsvurderinger og prioriteringer forskjellig. Men hovedårsaken er at det ikke er gjort et systematisk arbeid for å gi pri-oriteringsforskriften et faglig innhold, gjennom såkalt vertikal prioritering i fagmiljøene. Leger må også vise ansvar når det gjelder å harmonisere
prak-sisen rundt prioritering mellom de ulike fagområ-dene. Vi tror en styrking av det faglige arbeidet knyttet til prioritering vil bidra til dette.
I evalueringen av arbeidet med faglige veiledere ved Haukeland Universitetssykehus32, pekes det blant annet på at språket i forskriften gir grunn-lag for misforståelser. Ikke minst gjelder det begre-pet nødvendig helsehjelp. Det er nødvendig å bruke et mer tilgjengelig språk i bruken av priori-teringsforskriften og i kommunikasjon med pasi-entene.
En kvinne oppsøkte pasientombudet etter å ha mot-tatt svar på henvisning fra sykehuset. Kvinnen var henvist for kirurgisk behandling av sykelig over-vekt. I sykehusets svar heter det at kvinnen har rett til nødvendig helsehjelp, og at hun derfor har rett til individuell behandlingsfrist. Fristen ble satt til april 2010.
Årsmelding, pasientombudene i Helse Øst, 2005
En annen årsak til variasjoner kan være ulik vekt-legging av de tre kriteriene for prioritering. Et gjennomgående trekk i rapporten fra Haukeland Universitetssykehus er at sykdommens alvorlig-hetsgrad veier tungt, mens vurdering av nytte og kostnadseffektivitet varierer. En av informantene sier det slik: «Da legger en jo størst vekt på punkt 1, tilstandens alvorlighetsgrad. Så håper vi veldig på punkt 2, at det skal hjelpe, men det er ikke all-tid at det gjør det eller at vi vet på forhånd. Punkt 3, med kostnad/nytte, er forferdelig vanskelig. Og det er vel noe vi kommer inn på sent i forløpet av et opphold. Vi skjeler ikke mye til det hvis vi mener det er indikasjon for innleggelse».
Prioriteringsforskriften er ikke fri for dilem-maer, i og med at den bygger på ulike etiske tra-disjoner. Verken graden av effektivitet eller av alvor er definert. Selv ikke fagfolk vet nok om nytte og alvorlighet, det være seg på pasientgruppenivå eller individuelt nivå, hevder professor Knut Ras-mussen33.
Rasmussen mener at det neppe er tvil om at
lov-givers intensjon er at diagnostiske prosesser må sees på linje med terapeutiske, og at mistanke om alvorlig sykdom uten videre må medføre rett til nødvendig helsehjelp. Dette står i strid med ulike administrative regelverk som, i følge Rasmussen,
har et urealistisk syn på en normal sykdomspro-sess med en tro på at alle diagnoser er stilt og at det kun gjenstår å få utført en definert behand-ling.
Å vurdere om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp krever at den som behandler henvis-ningen setter seg grundig inn i den enkelte pasi-ents situasjon. Det innebærer at man må vurdere om man har tilstrekkelige data til å behandle saken forsvarlig, og om nødvendig raskt innhente tillegg-sinformasjon. Hvis henvisningen tyder på at
hen-visende instans ikke har forstått alvoret i situasjo-nen, må man kontakte pasienten og eventuelt innkalle vedkommende til poliklinikken eller avdelingen for nærmere vurdering. – Grundig kjennskap til henviserens kompetanse, lokale fag-lige nettverk og geografi er ofte en forutsetning for optimal søknadsbehandling, mener Rasmussen.
Etter gjennomlesing av henvisningen, må man vurdere sykdommens alvorlighetsgrad både med hensyn til prognose og livskvalitet, man må vur-dere hvilke plager pasienten har og sykdommens sosialmedisinske ringvirkninger. Til slutt må man benytte kunnskapsbasert medisin for å vurdere
sannsynlige effekter av behandling. Rasmussen understreker at man må vurdere mulighetene for ukjent underliggende alvorlig sykdom. Han pre-siserer at beslutningen utelukkende skal treffes på grunnlag av pasientens behov, ikke taktisk på
vegne av egen institusjon eller av kapasitetshen-syn.
Vi ser det ligger en spenning mellom priorite-ringsforskriften og praksisen i virksomhetene. Til-deling av rett til nødvendig helsehjelp og indivi-duell frist skal vurderes på et tidspunkt i behand-lingsforløpet hvor spesialisthelsetjenesten vet minst om pasienten. For å ta beslutningen om hvil-ken behandling som er aktuell for pasienten, kre-ves det som regel en serie undersøkelser/diagnos-tiske prosedyrer. Her må også fremtidig
funksjons-tap vurderes. Ved de enkelte delene i et utredningsforløp, vil det måtte tas prioriterings-beslutninger med mulighet for ventetid for pasi-enten. Det kan derfor ta lang tid fra utredningen starter til selve behandlingen kan vurderes opp mot prioriteringsforskriften. Et eksempel på dette er utredningen av lungekreft, der en rekke ledd (rønt-gen thorax, CTus, henvisning til lungespesialist, bronchoskopi, biopsi, mediastinoskopi) hvert enkelt skal prioriteres i forhold til andre pasienter og aktuelle leger/avdelinger, før det kan tas stilling til behandling. Dette viser at praktiseringen av pri-oriteringsforskriften må ta høyde for behovet for
Å vurdere om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp krever at den som behandler henvisningen setter seg grundig inn i den enkelte pasients situasjon.
Det innebærer at man må vurdere om man har tilstrekkelige data til å behandle saken forsvarlig, og om nødvendig raskt innhente tilleggsinformasjon.
“ ”
Tildeling av rett til nødvendig helsehjelp og individuell rist skal vurderes på et tidspunkt i behandlingsforløpet hvor spesialisthelsetjenesten vet minst om pasienten.
“ ”
videre utredning for å kunne prioritere på et dek-kende grunnlag.
Det er også ulike karakteristika ved pasientens tilstand som gjør fastsetting av individuell frist utfordrende. Pasientens tilstand kan i større eller mindre grad være tidsfølsom. For noen tilstander kan det med stor sikkerhet sies at ventetiden påvir-ker prognosetapet. For andre tilstander vil vente-tiden være mindre kritisk, selv om tilstanden i seg selv er alvorlig. I slike tilfeller må risiko, smerte eller funksjonsudyktighet vurderes. Det vil også være tilfeller hvor det ikke er mulig å vurdere siste forsvarlige behandlingsdato ut i fra objektive mål på prognosetap eller livskvalitet, for eksempel ved kroniske tilstander. Her vil ofte vurderingen av siste forsvarlige behandlingsfrist i stor grad bli nor-mativ, på grunnlag av hvor lenge pasienten kan leve i smerte og smertens intensitet. For å kunne oppnå mer harmonisert bruk av frister, må derfor forståelsen av forskriftens begrep om medisinsk forsvarlighet utdypes. I utarbeidingen av veiledere for prioritering, må begrepene rundt individuell frist gis et tydelig innhold. Arbeid for å harmoni-sere individuell frist har lite for seg hvis fristbegre-pet oppfattes svært ulikt.
Prioritering bør derfor søkes regulert på en slik måte at både behov for videre utredning og for-ståelsen av frist og medisinsk forsvarlighet bedre ivaretas. Som en konsekvens bør også veiledere for prioritering gi klinikeren støtte på hvordan
risiko-vurderingen skal håndteres i valgene mellom videre utredning eller behandling. Vurdering av henvisning, tildeling av rett til nødvendig helse-hjelp og individuell frist er i sin kjerne en risiko-vurdering for fremtidig prognosetap hvis ikke ade-kvat behandling settes i gang.
God informasjon til pasientene om lovverket, rettigheter og grunnlaget for prioritering er vesent-lig for å skape legitimitet om prioritering. Infor-masjonen må gis på mange språk. Innvandrere har et stort forbruk av helsetjenester, og god og forståelig informasjon på eget språk vil kunne bedre kommunikasjonen med alle ledd i helsetje-nesten.
Legeforeningen mener at prioriteringsfor-skriften eller tolkningen av denne i større grad må differensieres mellom behandling eller videre utredning ved tildeling av rett til nødvendig helsehjelp. Det er dessuten behov for en avklaring av begrepene om medisinsk forsvarlighet og individuell frist. En slik avklaring vil være avgjørende for at veile-derne som i dag utarbeides får et felles utgangspunkt, og blir et grunnlag for senere eventuell harmonisering på tvers av fagom-råder. Informasjonen til befolkningen om prioritering må styrkes.
Det er et paradoks at oppmerksomheten rettes mot prinsippene for prioritering – uten at dette sees i sammenheng med innholdet i de tjenestene som skal fordeles. Legeforeningen mener at ringsarbeidet gir lite resultat hvis ikke priorite-ringen utløser en tjeneste som står i forhold til pasi-entens tilstand og behov. Kvalitetsdimensjonen bør derfor også inngå i prioriteringsarbeidet.