Planverk

Vi skal nå snakke om planverk, og velger her å starte med konklusjonen; Planverket var for dårlig i forkant av pandemien, og regjeringen/myndighetene var ikke forberedt. Vi har flere planverk som sier noe om håndtering av krisesituasjoner, og da mer spesifikt om pandemier. Vi skal ikke gå inn i dybden på alle i denne oppgaven, men de viktigste. Blant de viktigste planene for håndtering av pandemi i Norge har vi; Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa (den

viktigste), nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer (mer generell), og nasjonal helseberedskapsplan (som handler om beredskap for hele helsesektoren).

Nasjonal helseberedskapsplan

Nasjonal helseberedskapsplan forklarer altså veldig overordnet om beredskapsplaner for alle mulige helsehendelser. Denne planen gir oversikt over prinsipper for helsesektorens beredskap, regelverk, aktørenes roller og ansvar og samarbeid mellom dem om forebygging,

beredskapsforberedelser og håndtering av hendelser og kriser. Formålet med

helseberedskapen er å verne befolkningens liv og helser, og sørge for medisinsk behandling, pleie og omsorg til berørte personer i kriser, katastrofer og krig. (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019, s.

11). Når det kommer til pandemier går ikke planen noe veldig spesifikt inn på dette. Det man kan hente ut fra denne planen spesifikt om pandemier er for eksempel hvem som har ansvar ved en pandemi, en henvisning til smittevernloven for å gi hjemmel for iverksettelse av tiltak, og en henvisning til nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa. Fra en plan på dette nivået kan vi ikke forvente noe mer inngående når det gjelder pandemi. For regjeringen sin bruk spesifikt

inn mot håndtering av pandemien er den derfor ikke spesielt relevant, men den kan være god i forkant for å jobbe med den generelle

beredskapen. (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018).

Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer

Videre har vi nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer.

Denne går mer inn på pandemier og andre smittsomme sykdommer, men er fortsatt ganske generell. Planen «(…) retter seg i hovedsak mot ledere, leger og annet helsepersonell i

Figur 1; Oversikt over relevante veiledere, rapporter og retningelinjer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019, s. 6)

Figur 2; Plassering av planverkene i forhold til hverandre (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019, s. 5)

primær- og spesialhelsetjenesten, men er også relevant for andre sektorer som er involvert.» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019, s. 5).

Planen skal sørge for forebygging og begrensning av smitte, forberedning av behandling, informasjon, retningslinjer og opprettholdelse av samfunnsfunksjoner. Det er også definert hvem som har ansvar for hva i en smittesituasjon.

Et positivt aspekt ved denne planen er at den er relativt ny (utgitt sent 2019). Det øker dens relevans og troverdighet opp mot slik samfunnet er organisert og ser ut i dag. Det beskrives relevante tiltak for en pandemi, deriblant for identifisering av smittede, smitteoppsporing, karantene, aktivitetsbegrensende tiltak, kontroll av reisende, hygienetiltak og informasjon til befolkningen. Under regjeringens håndtering frem mot 12. mars kan vi se for oss at denne planen har vært et godt hjelpemiddel. Dette fordi de innledende kan se på denne planen for å få et relativt godt inntrykk av hva som må iverksettes, for deretter å se på Nasjonal

beredskapsplan for pandemisk influensa (2014) senere. Ut fra hensikten med denne planen vil vi si at det er den planen som står mest opp mot hva man forventer av de planene vi har sett på. (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019).

Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa

I Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa (2014) finner vi planer for håndtering av en pandemisk influensa. Denne planen er relevant for alle nivåer av norsk helsetjeneste.

Scenarioet i Nasjonal beredskapsplan mot pandemisk influensa beskriver hva vi bør være forberedt på å møte og hvordan. Det anbefalte planleggingsscenarioet beskriver en moderat til alvorlig influensapandemi, der estimatet er at 25 prosent av den norske befolkningen blir syke og får symptomer. Helse- og omsorgstjenesten må da kunne ta seg av omkring 160 000 til 280 000 ekstra henvendelser, sykehusene må kunne ta imot opptil 14 000 til 16 500 innleggelser, hvorav 1 400 til 2 800 vil kreve intensiv behandling, i følge planen. (Det Kongelige Justis- og Beredskapsdepartementet, 2016-2017, s. 104).

Planen fokuserer altså på en pandemisk influensa, noe som gjør at planen er spesifisert inn mot dette, da det er en forskjell på for eksempel influensa og koronavirus. Dette gjør planen dårlig for pandemi av annet virus slik som korona siden den har andre faktorer ved seg. Det vi kan se i denne planen er at scenariet den tar for seg er et moderat til alvorlig scenario, basert på tidligere influensapandemier, antakelig svineinfluensa. En av ulempene ved at planen er basert på pandemisk influensa er at influensa er relativt vanlig på grunn av

sesonginfluensa. Dette gjør at man hurtig kan utvikle vaksiner mot nye oppstående

influensavirus siden det er relativt kjent. Dette problematiserer bruken av denne planen for

regjeringen siden det ikke vil være direkte relevant. I tillegg kan det skape en forvirring i regjeringen, siden den bygger på andre parameter. Det at det kun finner plan for pandemisk influensa kan gjøre at regjeringsmedlemmer ser på håndtering av influensapandemi

og koronapandemi på samme måte.

På tross av at myndighetene kun har en plan for håndtering av pandemisk influensa, så har de lenge vært klar over at andre virus også kan forårsake pandemier, eksempelvis SARS, MERS eller ebola. Det er likevel ikke laget noen plan for håndtering av slike scenario. Det er direkte dårlig. Dette kan være en faktor som gjorde at regjeringen havnet bakpå i sin håndtering av korona.

Videre mener vi at tiltakene som blir beskrevet i planen er for vage. Vi forstår at det er vanskelig å planlegge veldig spesifikt når man ikke vet eksakt hva som vil komme, men vi mener uansett at det burde være bedre eksempler for hva som kan gjøres. Et eksempel på dette fra planen er under tiltakene innen planlegging og koordinering det et av tiltakene sier;

«Vurdere iverksettelse av koordinerte tiltak som vil forsinke eller begrense spredningen av sykdommen.» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014, s. 34). Hva er koordinerte tiltak? Er det å stenge skoler, avlyse arrangementer, eller vaske hender? Dette er noe vi ser for oss at kan ha sinket regjeringen i arbeidet med å utvikle tiltak, siden dette må gjøres helt fra bunnen av. Siden inngripende tiltak rammer flere sektorer vil det være mye arbeid for å sikre at tiltak er gode nok. Regjeringen kan ha følt på et visst press, og muligens en redsel for å ikke gjøre det riktig, noe vi vil komme inn på senere i oppgaven.

Videre, som konsekvens at av det ikke er foreslått spesifikke tiltak, har man heller ikke noe vurdering av hvilke konsekvenser tiltak vil få, da basert på tidligere erfaringer. Dette ser vi for oss at kunne vært til stor hjelp siden det kan fjerne noe av usikkerheten som vi antar

regjeringen har følt på.

Fra nasjonal helseberedskapsplan står det at «(…) aktørene skal jevnlig evaluere og oppdatere sine planer, og læring fra øvelser og hendelser bør innarbeides i planene gjennom et

systematisk forbedringsarbeid.» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018, s. 4). Ut fra dette kan vi hente ut to viktige momenter som ikke er gjort. Det første er oppdatering av planverket.

Det første vi legger merke til ved nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa er at den er fra 2014. Dette begynner å bli lenge siden, og man kan ikke si at den da er evaluert og oppdatert «jevnlig». Regjeringen må da i krisehåndteringsarbeidet evaluere om planverket fortsatt er gjeldende, noe som kan øke tidsbruken i en kritisk situasjon.

Under kapittel 10, smitteverntiltak, legges det frem noen generelle punkter. (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014, s. 60). Det er to punkter her som gjør det spesielt overraskende at landet ble stengt ned 12. mars. Dette er;

• Aktivitetsbegrensninger for hele eller deler av befolkningen er i utgangspunktet ikke anbefalt, da kostnadene kan bli svært store og nytten kan være begrenset.

• Det frarådes å stenge grenser eller å innføre karantene av mistenkt smittede eller masseundersøkelse av tilreisende da slike tiltak har liten effekt, er ressurskrevende og strider mot prinsippet om ikke å bremse normal aktivitet unødig.

Det at slike anbefalinger kommer viser at man ikke var forberedt på en så inngripende og alvorlig situasjon som man så i forkant av 12. mars. Hvorfor regjeringen allikevel innførte slike inngripende tiltak 12. mars er da kanskje basert på andre faktorer enn planverket.

Videre fører sitatet fra nasjonal helseberedskapsplan oss inn på temaet øvelser. Slik vi ser det når vi gjør søk i planverk, og generelt etter øvelser på internett, kan vi ikke se at pandemi har vært scenario i noen øvelser på regjeringen sitt nivå. Det vi derimot finner er mindre øvelser i fylker, blant annet «Øvelse Sodd 2019» som ble gjennomført i Trøndelag april 2019.

(Statsforvalteren i Trøndelag, 2021). Det er bra at slike øvelser har blitt utført på lavere nivå, men for håndteringen av en pandemi på skala med koronaviruset skulle myndighetene nasjonalt også vært øvd i dette. Det kunne gjort at håndteringen frem mot

nedstengningen kunne blitt lettere. Slik det var nå har ikke myndighetene den erfaringen.

Dette kan føre til usikkerhet og unødvendig tidsbruk.