Allerede i verkene Origin of Species by Means of Natural Selection (1859) og Expressions of the Emotions in Man And Animals (1872), spør Darwin om angst er en medfødt eller en lært reaksjon. Darwin observerte at både mennesker og dyr hadde et sett liknende sett med fysiologiske reaksjoner når de sto ovenfor potensielt farlige eller livstruende situasjoner (Kenny 2011). Cannon (1929) kalte en stund senere disse stereotypiske fysiologiske reaksjonene for fight-flight-fright (freeze) ([Cannon] (1929) i Kenny, (2011)). Som regel bare omtalt som fight or flight eller på norsk kjemp eller flykt respons.
Prestasjonsangst eller sceneskrekk er en sterk frykt for å opptre offentlig. En følelse som kan virke lammende eller hemmende på en utøver. Som i alle andre fobier er symptomene fysiske reaksjoner som kommer fra det sympatiske delen av det autonome nervesystemet (Wilson & Roland, 2002). Det autonome nervesystemet består av to grener, en sympatisk og en parasympatisk. Det sympatiske nervesystemet er kroppens krisesystem som setter kroppen i stand til bedre å mestre en krisesituasjon (Kenny, 2011). Det parasympatiske nervesystemet er
det som styrer kroppens glattemuskulatur og prosessene som går av seg selv. Når vårt autonome nervesystem oppfatter fare, så sørger den sympatiske og den parasympatiske grenen av nervesystemet for å gjøre kroppen klar for en fight-flight reaksjon. Vi kan oppleve fysiologiske reaksjoner som økt hjerterytme (palpitasjon), økt respirasjon (opptak av oksygen og karbondioksid), blodårer i musklene utvider seg for økt gjennomstrømming og vi kan oppleve hyperventilering og tap av sidesyn. Det stimulerer også til å skille ut hormonene adrenalin og noradrenalin (Kenny, 2011). Kroppen er klar for action. Coyle (2006) påpeker at den parasympatiske grenen av det autonome nervesystemet kan utløse nok en alarm som fremkaller nok en respons kjent fra dyreverden: tonic immobility (spill død). Når dette inntreffer under en konsert vil vi oppleve det som på engelsk blir kalt for stage fright (Kenny, 2011).
I følge Foa og Kozak (1986) stammer dyrenes frykt fra en lang evolusjon basert på frykt for ulike predatorer, men vi mennesker bærer også på en helt annen type frykt med rot i vårt sosiale liv og en dominerende/underdanig rollefordeling. Inntil nylig trodde man at slike sosiale roller kun var et resultat av oppvekst og miljø, men nyere undersøkelser beviser at sosial adferd også har en neurobiologisk forankring ([Porges (2001)] i Kenny (2011)).
En nyere teori av (Porges, 2001; 2007), som kalles the polyvagal theory, forklarer det autonome nervesystemets reaksjoner i trygge og utrygge omgivelser men inkluderer også den sosiale situasjonen. Porges mener at vårt begrep om fare har utviklet seg på lik linje med alle andre ting i evolusjonen fra livstruende fare og overlevelse på den ene siden til frykt for å ikke bli akseptert i en sosial kontekst på den andre siden. Porges mener at det autonome nervesystemet ikke et system i balanse, men heller et hierarki bestående av tre nerve kretser som har utviklet seg over tid. Hver av dem med en adferds strategi som kan overstyre de andre to. Etter hvert som fare-nivået stiger, flytter vi over til den kretsen som har en eldre evolusjonshistorie. Freeze er kontrollert av Dorsal systemet i det parasympatiske nervesystemet. Når Freeze reaksjonen inntreffer sakker nervesystemet ned kroppen og deaktiverer så mye den kan. (Spill død i dyreverden). Fight or flight reaksjonen er avhengig av et velfungerende sympatisk nervesystem som kan øke metabolismen i cellene og hemme dorsal systemet slik at kroppen er klar for action snarere enn å spille død. Communication (Social engagement) er den tredje kretsen i nervesystemet og er kontrollert av den evolusjonsmessig nyere delen av vagus-nervesystemet som igjen er en del av det parasympatiske nervesystemet.
Den styres av oppmerksomhet, bevegelse, følelser og kommunikasjon. Den regulerer hjertet og bronkiene og fremskaffer en rolig og selvbehersket følelse. Denne kretsen er også knyttet opp mot nervene som styrer ansiktsuttrykk og stemmebruk nødvendig for å fungere i et sosialt miljø.
(Kenny, 2011, s.21). Denne tredje kretsen med det sosiale aspektet som styres av følelser, er
altså det første nivået som avgjør hvor sterkt vi kjenner nervøsitet i gitte situasjoner. Og hvis farenivået stiger her og fight flight tar over, får vi et større problem med opplevd prestasjonsangst, idet de fysiologiske reaksjonene merkes på kroppen. Hvis angsten fortsetter å stige, når vi kanskje freeze-nivået og kroppen skrur seg av.
2.1.2 Prestasjonsmotivasjon en kort historikk
Abraham Maslow lanserte teorien om behovspyramiden i en artikkel fra 1943 som het ”A Theory of Human Motivation” (Mørch, 2020). Her nevnes anerkjennelse (Esteem) og respekt som to av de grunnleggende behovene. Dette behovet har en indre og en ytre side. Med det mente Maslow at man har behov for å være noe både for andre og for seg selv. Når han snakker om prestasjonsmotivasjon så snakker han om en indre motivasjon, hvor behovet for belønning er minimalt (Imsen, 1998). I David McClellands ”The Achieving Society” fra 1961 trakk han tråder mellom prestasjonsmotivasjon i befolkningen og økonomisk utvikling i samfunnet. Han mente at prestasjonsorientering kunne variere fra kultur til kultur og derfor var foranderlig og formbar (Imsen, 1998, s. 247). Alfred S. Alshuler var opptatt av personlighetsegenskaper knyttet til prestasjonsmotivasjon og han oppsummerte mye av sin forskning ved å presentere fire personlighetsegenskaper for prestasjonsorienterte personer.
1. Prestasjonsorienterte personer ønsker å prestere i seg selv. En ytre belønning vil ikke gi en sterkere motivasjon, eller føre til mer effektivt arbeid. Det er den indre drivkraften som teller.
2. Prestasjonsorienterte personer foretrekker situasjoner hvor de kan ta personlig ansvar for resultatet. De ønsker kontroll over egen skjebne og fatter beslutninger basert på sin egen erfaring. De hengir seg ikke til høyere makter og venter ikke at andre skal legge forholdene til rette for dem
3. De har et realistisk aspirasjonsnivå hvor de setter seg nøye planlagte mål som gjerne er utfordrende, men som ikke er dømt til å mislykkes.
4. De ser framover. Mer opptatt av langsiktige enn kortsiktige mål. De er mer opptatt av en større belønning i framtiden enn en mindre belønning i øyeblikket. McClelland brukte ordet entreprenørpersonlighet.
Imsen 1998 s. 2.48
I John W. Atkinsons modell for hvordan prestasjonsangst fungerer, er begrepet prestasjonsmotivasjon kun relevant når individet ser på seg selv som ansvarlig for sluttresultatet og er klar over at prestasjonen vil bli vurdert opp mot en gjeldende prestasjonsnorm. Atkinsons modell handler om forholdet mellom lysten til å lykkes kontra angsten for å mislykkes.
Kampen mellom angsten for å mislykkes og lysten til å lykkes er den store indre krigen som avgjør sluttresultatet av alle oppgaver vi tar oss til. Blir angsten for å mislykkes for stor vil det føre til at vi vegrer oss for å gå i gang med oppgaven.
Hvis lysten til å lykkes er den sterkeste vil individet sette i gang med oppgaven, med varierende grad av hemming på grunn av angsten for å mislykkes (Imsen, 1998, s. 249). Lysten til å lykkes med en oppgave er et resultat av tre forhold. Et grunnleggende mestringsmotiv, personens subjektive vurdering av muligheten for å lykkes og personens subjektive vurdering av verdien av det å lykkes. Individet blir mest motivert av oppgaver som innebærer en viss risiko. Hvis oppgaven er lett og det ikke er noen fare for å mislykkes kan det oppleves som meningsløst og kjedelig (Imsen, 1998). Individet kan bli mest motivert av oppgaver som innebærer en viss risiko. Hvis oppgaven er lett og det ikke er noen fare for å mislykkes kan det oppleves som meningsløst og kjedelig.
2.1.3 Self-efficacy
Hvordan vi ser oss selv og hvordan vi godtar oss selv er sentrale spørsmål for psykologer og er blant de mest studerte områdene innenfor psykologien (Kenny, 2011 s. 72). Self-efficacy, som Bandura baserte på prinsipper fra sosial læringsteori i 1970 årene, er troen på egen kapasitet til å oppnå resultater. Han utvidet sin generelle teori om self-efficacy til å forklare individuelle forskjeller i folks kapasitet til å mestre angst. Selv om tendensen ofte er slik at en person har generell høy eller lav Self-efficacy, kan den også være spesifikk og ha helt ulike utslag innenfor konsertvirksomhet enn i for eksempel studiosammenheng. Self-efficacy er resultatet av erfaringer med enten gjentatte tilfeller av suksess eller fiasko ved å prøve å løse spesifikke oppgaver (Bandura, 1977).
Personen Oppgaven
Angsten for å mislykkes
Lysten til å lykkes
Figur 2.1 Atkinsons mestingsmodell
Bandura trekker frem forventninger som en sentral del av motivasjonen og begrepet self-efficacy kan oversettes med mestringsforventninger. Bandura skiller mellom to slags forventninger. Efficacy expectations, som er forventninger om å mestre handlingene som er nødvendige for å nå målet og outcome expectations, som er forventninger om resultatet som kommer som en følge av handlingen (Bandura 1977, s. 193).
Poenget er altså at vår egen tro på hva vi kan klare er avgjørende for; hva vi velger å gjøre, mengden av innsats vi investerer, hvor mye angst vi føler og prestasjonen i seg selv (Pensgsaard og Hollingen, 2013). Sjansene for å bli bedre utøvere styrkes av at vi er villige til å jobbe hardere både mentalt og fysisk og ved å utvikle våre forventninger om mestring legger vi også grunnlaget for vår prestasjon.
2.1.4 Attribusjonsteori
Det er avgjørende for vår motivasjon hvordan vi leser situasjoner og tolker opplevelser.
Attribusjonsteori eller fortolkningsteorier handler om dette. Vi er individer som alle har forskjellige opplevelser av både det å lykkes og det å mislykkes. Både motivasjon og spenning påvirkes av attribusjoner (årsaksforklaringer). Gode utøvere forklarer ofte gode prestasjoner med at de faktisk er dyktige og de forklarer mindre gode prestasjoner med uflaks eller at innsatsen ikke var god nok. Samtidig forklarer mindre gode utøvere gode prestasjoner med flaks og mindre gode prestasjoner med at de ikke er gode nok (Pensgsaard og Hollingen, 2013). Hvis vi forklarer vår egen suksess med ren flaks bidrar det lite til å styrke troen på oss selv. Derimot bør man tilskrive suksess egen dyktighet og dermed bidra til å styrke egen selvtillit og motivasjon.