Vedlegg VI – organismer som ikke er omfattet av unntak fra kravet om utsettingstillatelse i §12 første ledd, jf. §12 andre ledd.
Her kan det føres opp planter som allikevel er søknadspliktige selv om de i utgangspunktet er unntatt søknadsplikten. Vedlegget har ingen oppføringer. Det er derfor vanskelig å tenke seg hva konsekvensene av dette vedlegget vil være,bortsett fra at ingen planter hittil er
kvalifisert for å bli oppført. Det må være planter som har for lav risiko til å i utgangspunktet bli ansett som søknadspliktig som er tenkt oppført her.
Vi mener at dersom planter blir pålagt søknadsplikt utover de allerede strenge kravene i forskriften, vil det gjøre usikkerheten i forhold til nye vurderinger enda større. Dette er uheldig for produksjonsplanlegging. Vi mener vedlegget bør fjernes.
De ulike artene i forbudslisten.
Kriteriesettene kombinert med artsdatabankens risikovurderinger gir flere uheldige
oppføringer i vedlegg 4. Vi mener generelt at listen burde vært kortere og at listen kun bør bestå av de utpregede problemartene. I øvrig mener vi listen burde vært behandlet som omtalt i kapittelet Generelle kommentarer. Vi nevner de planteslagene som har vært viktige i hager og anlegg, spesielt i innlandet og Nord‐Norge, i lang tid. Disse er en viktig del av grunnlaget i norsk produksjon7. Vi har også lagt til kulturhistoriske kommentarer fra Per Salvesen ved Stiftelsen det norske arboret, Milde, samt tidspunkt for introduksjon for noen av artene, for å belyse andre viktige vurderinger som er viktige å gjøre. Dette må utredes.
7 Merk at planteskolene i realiteten rammes av en betydelig lenger forbudsliste som et resultat av plantene
som er kategorisert i de høyeste risikogruppene. Se kommentarer i kapittelet Økonomiske og administrative
Vitenskapelig navn Norsk navn Stor betydning
planteskole kulturhistorisk / hagebruk /annen bransjebetydning Acer pseudoplatanus platanlønn x viktig kulturminne (1760) og gammel nytteplante, en av de
absolutt beste til gatetre vestpå.
Amelanchier alnifolia taggblåhegg x Ikke allergi, eller giftig‐ bra til universell utforming. I handel fra midten av 1900 tallet.
Amelanchier spicata blåhegg x
Ikke allergi, eller giftig‐ bra til universell utforming.Den er ført opp under 1800‐tallet i listene over
planteintroduksjoner i hefter "Ta vare på gamle hager".
Cotoneaster lucidus blankmispel x I handel fra slutten av 1800 tallet
Lonicera caerulea blåleddved x
Blåleddved er observert spontan i Finnmark etter spredning fra Kolahalvøya. Den regnes som en stedegen art i Sverige (Första fynduppgift är från Närke och publicerades av Linné år 1755 (Nordstedt 1920)). og Finland. Det er i "Norsk Havebog" 1837 (av Hansen og Zarbel) og den er ifølge Knut Langeland synonym med Lonicera serotina, som er oppført i listen over planter på Bogstad i 1792.Etterspurt av forskere innen biokjemi vedUniversitetet i Bergen for innhold av anthocyaniner.
Phedimus hybridus sibirbergknapp x (Finnes i gamle hageanlegg, bevaringsverdig
som kulturminne, Blondehushagen), Nøkkelart grønne tak Phedimus spurius gravbergknapp x (Finnes i gamle hageanlegg, bevaringsverdig
som kulturminne, Blondehushagen), Nøkkelart grønne tak
Salix ×fragilis grønnpil x (gammel nytteplante, kulturminne)
Swida sericea alaskakornell x tatt inn som prydplante på 1800 tallet
Laburnum alpinum alpegullregn (finnes i gamle hageanlegg, bevaringsverdig som kulturminne)
Laburnum anagyroides gullregn (finnes i gamle hageanlegg, bevaringsverdig som kulturminne) ‐
Myrrhis odorata spansk kjørvel
Spansk kjørvel (En gammel kulturvekst (krydder) særlig utbredt i Hordaland,viktig materiale for undervisning og demonstrasjon. Finnes i Gamlehagen på Store
Milde (og i mange andre gamle anlegg), og er her å betrakte som verneverdiglevende kulturminne, dublett tatt vare på i Blondehushagen!)
Vinca minor gravmyrt
(En gammel kulturvekst (pryd), å betrakte som levende kulturminne, dublett tatt
vare på i Blondehushagen!)
Viola odorata marsfiol
Denne gamle legeplanten har vært dyrket i tusen år i hele Europa og synes å
sameksistere med Viola hirta og V. collina uten store problemer lenger sør i
Europa. Den bør ses som et viktig levende kulturminne og behandles deretter!)
Kommentarer til økonomiske og administrative konsekvenser for forslaget.
Vi mener forslag til forskrift om fremmede organismer ikke oppfyller kravet i
utredningsinnstruksen8 om analyse og vurdering av de økonomiske og administrative konsekvenser i saken. Heller ikke andre vesentlige konsekvenser for næringslivet, eller målsetningen om et enklere regelverk og en enklere forvaltning. Vi stiller spørsmål til måloppnåelsen av forskriften og ønsker en vektlegging av samfunnsøkonomiske faktorer, tradisjonelt hagebruk og kulturhistoriske verdier.
Generelt
De økonomiske konsekvensene for grøntanleggsbransjen (utbyggere, anleggsgartnere og landskapsarkitekter), hagesenter, planteskoler og gartnerier er underestimert på grunn antall planter beregningene er basert på. Generelt er omsetningsverdien for hagesenter en tredobling av planteskoleverdi. I høringsnotatet er verdien for hagesenter mindre enn planteskoleverdi. Det er kun innhentet omsetningstall, og det er ikke utredet konsekvens for noen aktører i grøntanleggbransjen. Antall søknader direktoratet baserer de
forvaltningsmessige kostnadene på er undervurdert, og usikkerheten burde kreve minimum og maksimum konsekvensvurdering i forhold til dette. Krav til kunnskapsheving i bransjen‐, dokumentasjonskrav og internkontroll er ikke kostnadsberegnet og konsekvensen for bransjen er ikke utredet.
Antall planter konsekvensene er beregnet ut i fra.
Forskriften baserer sine konklusjoner på tall basert på de 36 forbudsartene. Imidlertid vil alle planter fra svært høy risiko – potensielt høy risiko kunne bli søknadspliktig, siden de etter artsdatabankens lister kan medføre risiko. Det utgjør tilsammen290 planter. Av disse er det mellom 50‐100 planter som utgjør grunnlaget for norsk planteproduksjon og er bærebjelken for norsk grøntanleggsbransje og norsk tradisjonelt hagebruk. Det er dessuten kultivarer og frøkilder innen for mange planteslag, så tallet må regnes å være høyere. I tillegg er det knyttet stor utsikkerhet rundt alt som ikke er vurdert, eller finnes i en lavere risikokategori.
Oppslag i artsdatabankens lister i fremmedartdatabasen9 viser at det er det 201 planter med lav risiko. Det er helt klart at flere på denne listen vil «rykke opp» i risikokategori med økt bruk. For eksempel Thuja er observert spredt i natur på Vestlandet. Det er 335 arter som er merket NK‐ingen kjent risiko. Blant disse er det fire dørstokk arter – arter som man antar kan spre seg, men som ikke har havnet i en risikokategori enda.
Det er svært sannsynlig at flere arter fra disse kategoriene blir søknadspliktige etter aktsomhetsplikten, selv om de ikke er oppført i de høyeste risikokategoriene. Dette
8Utredningsinnstruksen (fastsatt ved kongelig resolusjon 18. februar 2000 og revidert ved kongeligresolusjon 24. juni 2005)
www.regjeringen.no/nb/dep/kmd/dok/lover_regler/reglement/2005/utredningsinstruksen.html?id=107582
9 http://databank.artsdatabanken.no/FremmedArt2012
understreker at artsdatabankens 36 forbudsarter på ingen måte kan brukes som grunnlag for konsekvensanalysene som er gjort i forskriften. Dette har betydelige konsekvenser for næringen (se under)
Forskriften vil føre til en omveltning for plantebruk i Norge, både til privathager og anlegg.
Planter som brukes i Norge, enten i private hager eller i anlegg, leveres i stor grad fra norske planteskoler i form av norskprodusert eller importerte planter, eller via direkte import til anlegg og hagesenter. Norske planteskoler samarbeider for å øke andelen norsk produserte planter i forhold til importert plantemateriale. Importerte planter har en høyere risiko for
«blindpassasjerer» som skadegjørere og sykdommer. Siden innføring av fri import på midten av 1980 tallet har andel import blitt mangedoblet og antall fremmede arter er mangedoblet.
Dersom plantebruk skal fortsette på eksisterende nivå av antall arter og antall planter, både i privathager og anlegg, vil planter som ikke har definert risiko måtte erstatte de som rammes av forskriften. Norsk planteskolenæring har ikke «erstatningsplanter» for disse plantene i produksjon. Det må enten etableres nye kulturer i norsk produksjon, alternativt importeres, eller så kan ikke norsk plantebruk fortsette slik vi kjenner det.
Økonomiske vurderinger
Direktoratet har ikke utredet konsekvensen forskriften har på næringen utover å konkludere med at den vil ha en økonomisk konsekvens. Denne konsekvensen vektlegges imidlertid ikke, fordi betydning av biologisk mangfold er viktigere (se vedlegg med begrunnelsen for hver art i forbudslisten). Direktoratet bruker omsetningsverdien for de ulike planteslagene for å belyse verdien av plantene for næringen. Summen av disse verdiene er også kun basert på de 36 forbudsartene. Konsekvenser for grøntanleggsnæringen må baseres på betydelig flere arter enn de 36 på forbudslisten slik som forskriftsforslaget gjør i dag (se kommentar om antall arter over). De økonomiske konsekvensene er derfor betydelig større. Direktoratet har heller ikke utredet konsekvensen for bransjen. Konsekvensene må vurderes ut i fra flere faktorer enn det enkelte planteslagets omsetningsverdi.
Nedleggelser og svekkelse av norsk produksjon
Forslag til forskrift har ikke vurdert strukturen i norsk planteskoleproduksjon. Produksjonen er nisjebasert og de fleste aktørene har en stor grad av samhandel og er avhengige av hverandre. Noen er ungplanteprodusenter, noen er spesialprodusenter,
ferdigvareprodusenter og noen er totalleverandører. Denne strukturen er et resultat av rasjonalisering i kampen mot store utenlandske produsenter siden midt på åtti‐tallet når importforbudet ble opphevet.
Fjorten planteskoler har levert inn tall på tapt omsetning, forutsatt at det innføres søknadsplikt på de tre høyeste risikovurderingene i artsdatabankens lister. To
ungplanteprodusenter rapporterer at plantene utgjør 40% og 59% av omsetningen og at de må legge ned hvis forskriften trer i kraft. Disse er grunnlaget for de fleste andre
planteskolene i ulik grad. Av de største planteskolene til anlegg og hagesenter melder to at de må legge ned med en omsetningssvikt på opp mot 30%. Øvrige med en omsetningssvikt på 10‐25% vurderer videre drift og regner med oppsigelser av ansatte. Disse er avhengig av samhandel med de som legger ned og det har de ikke tatt hensyn til i kommentarene. Kun to planteskoler rapporterer at det vil ha liten effekt. Disse er spesialprodusenter av norske planter og norsk frukt. Disse er imidlertid også avhengig av å levere til de andre
planteskolene.
En av årsakene er at norsk produksjon er tilpasset etterspørsel fra det norske markedet. De er hardt presset av import fra utenlandske produsenter. Tapt produksjon må erstattes med andre planteslag. Norsk produksjon har ikke «reserveproduksjon» å erstatte denne med.
Dette må derfor hentes fra utlandet dersom etterspørselen etter planter skal dekkes. Det regnes minimum en 5‐10 års periode til å legge om produksjon til nye kulturer, forutsatt at formeringsmåte er kjent og prøvd ut. Det er i tillegg vanskelig å finne egnet materiale som egner seg for norsk klima. Det har vært statlig utprøving siden 1947 under
framavlssystemet10 fram til 1985, og flere brukerfinansierte prosjekter nettopp for å finne egnet materiale for norske anlegg og hager11. Usikkerheten med hvilke planter som havner på høyere risiko vil medvirke til at det er for risikabelt å satse på å etablere og produsere en kultur som kanskje havner på høy risiko ved neste revisjon av Artsdatabankens
risikovurdering. Det mest nærliggende er å finne planter som ikke ansees å ha risiko, dvs.
arter som ikke har vært i bruk tidligere, og importere disse. Det er ingen restriksjoner mot import i forskriften §7 med mindre de etter aktsomhetsplikten medfører risiko.
Det er dermed risiko store deler av norsk planteskolenæring legges ned eller blir svært redusert. Dette medfører tap av arbeidsplasser i tillegg mindre norskprodusert materiale.
Hagesenterkjedene og resterende leverandører til anlegg vil måtte importere mer planter.
Direktoratet har følgende tiltak for å imøtekomme bransjen på side 51:
«Flerårige plantearter krever lang produksjonstid. Det regnes en produksjonstid på 3‐4 år for busker og 5‐15 år for trær. For å gi bransjen noe tid til å tilpasse seg, foreslås sdet at det gis fem års utsatt ikrafttredelse for forbudet mot utsetting av en rekke flerårige plantearter.» (§34‐3)
Et amnesti på fem år hadde vært hensiktsmessig, men søknadsplikten gjelder i områder etter 11c), unntatt §12bii og iii, og aktsomhetsplikten vil gjelde uansett Bransjen forholder seg
10 http://www.eplante.no/eplantesystemet‐og‐utvalgsarbeid se Høringsuttalelse fra Sagaplant AS. NMBU?
11 http://www.eplante.no/eplantesystemet‐og‐utvalgsarbeid se Høringsuttalelse NMBU? BIOFORSK
også til forbudslisten allerede. . Med en absolutt skranke på risiko, er dette det samme som forbud. Direktoratets forslag har ingen effekt, og kan ikke regnes som en imøtekommelse av bransjens behov. I stedet fjerner forskriften driftsgrunnlaget i 5‐10 år framover og reduserer muligheten til å ha en norsk produksjon.
Dersom en planteskole skal legge om norsk produksjon til en større andel norsk materiale og et sortiment av fremmede arter som ikke sprer seg i norsk natur, må planteskolene ha en inntekt i omleggingsperioden. Det er gitt, dersom forskriften ikke endres, at denne inntekten enten kommer fra import eller fra det offentlige. Det må nevnes at import ansees som et vesentlig dårligere alternativ for den enkelte planteskole, og noen anser at de heller legger ned enn å basere driften på import. Det må dessuten være midler til igangsetting av alternative planteslag. Produksjonstiden er som nevnt over, men det tar lang tid å
opparbeide et antall av et gitt planteslag, det kan være utvikling av produksjonsmetode og markedet må parallelt beskrive nettopp disse plantene. Denne omleggingen krever et samarbeid innen grøntanleggssektoren.
Lav og ukjent risiko kan ikke erstatte forbudte planter I forslag til forskrift står det på side 50, avsnitt 4:
«(…) På grunn av det store antallet planter som er risikovurdert i Fremmede arter i Norge – med norsk svarteliste 2012, hvorav mange er vurdert til å utgjøre lav eller ingen kjent risiko, er det liten grunn til å anta at en forbudsliste, som omfatter 36 arter, vil utløse et stort behov for innførsel av nye plantearter som ikke er risikovurderte i Norge.»
Det forutsettes dermed at plantene som utgjør lav eller ingen kjent risiko vil kunne erstatte de uønskede artene på lengre sikt. Direktoratet baserer også her kun på de 36 forbudsartene som er forbudt, det reelle tallet er som nevnt betydelig høyere (Se kommentar om antall arter over). Artene som har vært i norsk hagebruk over lengst tid er naturlig nok å finne i de tre øverste risikokategoriene. Årsaken til dette er at forutsetningen for gode grøntanlegg og hager i Norge er at det brukes planter som kan tåler norsk klima. Det blir tilsvarende for plantene i de laveste risikogruppene. Over tid vil noen av de kunne bli erstatninger, men disse vil også risikere å havne på høyrere risikogrupper ved økt bruk, nettopp på grunn av at de tåler norsk klima. Antall planteslag med lavere risiko som ikke vil få høyere risiko etter hvert, er ikke mange. Vi mener at gode erstatninger som ikke sprer seg på sikt, blir svært få fra de nederste kategoriene
Oppdateringen av artsdatabankens risikovurderinger og eventuelt vedlegg i forskriftene gjør også konsekvensene av forskriften svært uforutsigbare. Forutsigbarhet er en
forutsetning for å sette i gang produksjon av nye planteslag. Det tar også tid å etablere et
marked for nye planteslag, som er enda en usikkerhetsfaktor. Vi mener mange vil importere planter istedenfor å finne nye å produsere på grunn av denne usikkerheten.
Erstatninger av norske planteslag
Søknadsplikt på norske planter utenfor utbredelsesområde og for andre enn norske treslag, også innenfor bestand, minimerer mulighetene for et sortiment med norske planteslag.(jmf.
kommentarer om §11c og 12c og forskriftens kompleksitet og om bestemmelsene.)
Hvor mange bestander av norsk materiale må man ha for å dekke hele Norge?
Det er grunn til å stille spørsmål om noen vil finne et driftsgrunnlag og marked innenfor et slikt regelverk. Produksjonskostnadene for kulturer i så små antall er svært høye. I tillegg regner bransjen stedegent norsk materiale som det «tryggeste» alternativet for
naturmangfoldet.
Det vil være umulig for norske planteskoler å ha et plantesortiment på bestandsnivå. Det vil i praksis bety at man må gjøre genetiske analyser for bestandsgrenser, og ha et produkt for hvert bestandsområde. Det er i dag vanskelig nok å tilby et plantesortiment av norske naturplanter generelt, og forskriften må endres dersom myndighetene ønsker at disse planteslagene skal være en stor del av plantesortimentet.
Økt import – risikoen ved økt import er undervurdert På side 50 avsnitt 4 i høringsnotatet står det:
«Fem år er dessuten for kort tid til å utvikle nye sorter, som både er egnet for norsk klima, og samtidig ikke medfører risiko for uheldige følger for det biologiske mangfoldet. Det må derfor forventes at forbudet kan føre til økt import av enkelte plantesorter, med de følger det kan få, bl.a. mht. innførsel av uønskede blindpassasjerer»
Direktoratet medgir dermed at forskriften kan medføre økt import, men forbyr allikevel planter vi har hatt over lang tid og kjenner konsekvensen av. Betyr dette at direktoratet anser disse, allerede etablerte plantene, som mer skadelig for det biologiske mangfoldet enn fremmede planter med «uønskede blindpassasjerer»? Artdatabanken mener risiko ved planteimport til å være en stor trussel mot naturmangfoldet. Som vi har pekt på tidligere vil importen øke betydelig mer enn antatt i høringsnotatet, med et uendret plantebruk i Norge.
Import av planter12 utgjør en innkjøpsverdi på 340 millioner kroner i 2013. Det er en økning på 20 millioner fra 2011. I omsetningsverdi er det et betydelig høyere tall. Til sammenligning har norske planteskoler en omsetningsverdi på 215 millioner i 2013, uforandret fra 2011.
Innføringen av forskriften vil føre til en ytterligere økning av import. Det betyr at vi i stor
12 CIF‐verdi – kilde Norsk Gartnerforbund/SSB.
grad lar plantemateriale med blindpassasjerer komme til landet for å etablere seg før vi iverksetter tiltak. Det vil være hensiktsmessig å etablere en ordning for forhåndstesting og – godkjenning av plantemateriale før det importeres.
Det finnes også betydelig dokumentasjon på omfanget av og usikkerheten ved import av planter i flere artikler fra Bioforsk13 og NINA14. Begge rapporter melder om
«blindpassasjerer» som ikke hører hjemme i norsk natur og som har mulighet til å etablere seg her. Undersøkelsene fant ikke de samme artene, så det er derfor sannsynlig at det er flere arter enn de som er funnet som kan følge med import. Brunsneglen og
harlekinmarihøne er eksempler på skadegjørere som har fulgt med import. Det må
understrekes at internasjonal handel stadig øker, og plantene som kommer fra Europa ikke nødvendigvis har opprinnelse i leverandørlandet. Undersøkelsene omfattet ikke virus, sopp eller bakterier. Uønskede mikroorganismer er betydelig vanskeligere å bekjempe enn planter og kan være svært skadelig for norsk natur. Bioforsk har også flere rapporter om
plantesykdommer som kommer med importen.
Vi mener Direktoratet undervurderer konsekvensen forskriften har på import av planter.
Det er viktig å stanse skadegjørere før de innføres og settes ut. Vi har under §7og §8 foreslått å regulere import strengere ved forhåndsgodkjenning av planter som ikke tidligere er risikovurdert og kun tillate innførsel av barrotplanter.
Utarbeiding – utprøving av nye trygge sorter.
Usikkerheten ved fremtidige risikovurderinger må minimeres for at bransjen skal ha mulighet til å starte nye produksjoner. Nye produksjoner forutsetter selvfølgelig at forskriften ikke fjerner driftsgrunnlaget for bransjen.
Det må legges til rette for en forhåndsvurdering /‐godkjenning av direktoratet før man starter opp ny norsk produksjon.
13 Sætrhe, M. et. Al (2010) Stowaways in horticultural plants imported from the Netherlands, Germany and
Denmark tilgjengelig fra
http://www.bioforsk.no/ikbViewer/page/tjenester/publikasjoner/publikasjon?p_document_id=71677
14 Hagen,D. et al (2012) Fremmede arter. Kartlegging og overvåking av spredningsvegen «import av
planteprodukter» tilgjengelig fra http://www.miljodirektoratet.no/no/Publikasjoner/Publikasjoner‐fra‐
DirNat/Oppdragsrapporter/Fremmede‐arter‐Kartlegging‐og‐overvaking‐av‐spredningsvegen‐import‐av‐
planteprodukter‐/
Kompetansekrav, informasjonsformidling, miljørisikovurdering og internkontroll
Forskriften er svært komplisert. Det kreves betydelige kostnader i bedriftene, både med hensyn på antall årsverk og kompetanseheving for å oppfylle forskriftens krav.
Utdanningsinstitusjoner må tilpasse undervisningen til forskriften og må også tilegne seg kompetanse.
Vi mener kompetansekravet i forskriften er urimelig i forhold til hva utdanningskravet for bransjen er på området. Forskriften er for komplisert. De økonomiske konsekvensene for bransjen er betydelige og omfanget er uoverskuelig.
Privathager og hagesenter
Privathager er den største spredningskilden til norsk natur. Private hager, dersom det er privatpersoner som setter ut planten, er unntatt søknadsplikten. I endringen av
naturmangfoldloven i 2013 ble privatpersoner unntatt krav om tillatelse ved utsettelse med hensyn til samfunnsinteresser. I forarbeidet til lovendringen, Innst 205 L (2013‐2014) står på side 2:
«(…).Dermed kan private hageeiere forutsette at lovlig kjøpte planter kan settes ut i egen hage.»
Dersom dette skal oppfylles i henhold til aktsomhetsplikten, som både hagesenterene og privatpersoner er underlagt, må hagesenterene kun tilby planter som er trygge for
privatpersoner å plante. Dersom dette ikke tas hensyn til, vil private hager bli en betydelig spredningsvektor av fremmede arter og hageeiere blir ufrivillig uaktsomme.
Det er vanskelig for hagesenterene å bestemme hvilke planter som skal selges, siden de ikke
Det er vanskelig for hagesenterene å bestemme hvilke planter som skal selges, siden de ikke