En oppøvingsperiode for et fartøy fulgte et likeartet mønster. Nye menige i førstegangs-tjeneste ankom, og en del befal og vervede ble skift et ut. Noen mannskaper kom direkte fra rekruttskolen, men de fl este hadde først gjennomført spesialopplæring ved skolesen-teret KNM Tordenskjold eller ved Sjøforsvarets maskin- og elektroskole. Den første tiden om bord gikk med til å komme inn i vaktordningene og skipsrutinene. De skulle mestre oppgavene og kjenne ansvaret hver enkelt hadde under klart skip, fortøyning, i en hava-risituasjon eller om fartøyet måtte forlates. Videre ble det den første tiden gitt grundig innføring i alle praktiske gjøremål knyttet til skipstjenesten slik som ankring, nødstyring, ror- og utkikkstjeneste.
Etter hvert som skips- og vakttjenesten begynte å fungere og det enkelte fagområdet nådde en viss standard, startet en fase med mer intensiv seilas. Trening i gjøremål knyttet til vakttjenesten i sjøen, som nødstyring, “mann over bord”, havariøvelser og våpenøvelser sto i sentrum. De sistnevnte omfattet skyting både mot sjø- og luft mål. Et viktig element var praktisering av prosedyrer for klargjøring til og trygg gjennomføring av skarpe skyte-øvelser. I tillegg inngikk samtrening med andre enheter i aktiviteter som formasjonsseilas, sleping og overføring i sjøen.
Denne fasen gikk etter hvert over i mer krevende og sammensatte oppgaver for å ut-vikle fartøyene som kampenheter, hvor taktikkundervisningen ved KNM Tordenskjold var sentral. Den ble kombinert med operativ planlegging, simulatortrening og etterfølgende taktiske øvelser til sjøs. Etter hvert som tidspunktet for generalmønstringen nærmet seg, økte kravene til utførelse på alle områder. Ikke minst var ivaretakelsen av ledelsesfunk-sjonen viktig, internt på det enkelte fartøy så vel som måten underlagte enheter ble ut-nyttet på. Krisesituasjoner der fartøyene fi kk påført skader og tap i kamp ble simulert for å teste ut hvordan utførelsen av ledelsesoppgavene fungerte under slike forhold. I denne perioden var gjerne sentrale fagpersoner fra inspektoratene og våpenskolene jevnlig med fartøyene på sjøen for å observere og veilede. Mot slutten av perioden var det prøvemøn-string. Tilbakemeldingene konkluderte hva som måtte rettes opp før fartøyet var klart til generalmønstring, den avgjørende testen på om et fartøy hadde nådd et treningsmessig nivå som kvalifi serte til status som operativt krigsskip.
Generalmønstringer foregikk i regi av sjefen for Kysteskadren (SJKE) med støtte av fagpersonell fra KNM Tordenskjold og Sjøforsvarets maskin- og elektroskole. Den ak-tuelle sjøtjenesteinspektør hadde ansvaret for å planlegge og lede gjennomføringen av aktivitetene som inngikk i programmet. Spesialistene avga rapport og konkluderte med en anbefaling. Etter å ha hørt alle anbefalingene erklærte SJKE fartøyet eller avdelingen operativ, alternativt ikke godkjent, i så fall med angivelse av tid for ny mønstring.
Grunnlaget for alle oppøvninger var et fastsatt oppøvingsprogram som var unikt for hver fartøytype og utarbeidet i regi av de respektive fartøyinspektører. Selv om SJKE og sjef KNM Tordenskjold hadde det overordnede ansvar for samordningen, sto fartøyin-spektørene relativt fritt til å styre virksomheten innenfor sine ansvarsområder. Likeledes
4/2011 Marinens beredskap 1960-90 47
hadde den enkelte fagskole nokså frie hender til å defi nere de faglige krav til treningsnivå innenfor sine felt. Disse bygde gjerne på Nato-standarder som var nedfelt i alliansens taktiske publikasjoner og håndbøker. Skolene ved skolesenteret forvaltet og var med på å vedlikeholde disse gjennom deltakelsen i Natos ulike grupper, paneler og fora som ivaretok dette.
Apparatet hver fartøyinspektør hadde å spille på, varierte. Samspillet med fartøy-inspektørene og den enkelte enhet var avgjørende for gjennomføringen av en vellykket oppøving. Tilsvarende var støtten fra fagskolene en nødvendig forutsetning for et godt resultat. Etter godkjent generalmønstring kunne kommandøren for sjøstridskreft ene i Sør-Norge disponere fartøyer og skvadroner som kampklare stridsmidler. Det vanlige var imidlertid at operative avdelinger umiddelbart seilte til Nord-Norge for beredskaps-tjeneste (Terjesen, Kristiansen & Gjelsten 2010, 400-402, Børresen et al. 2007, 145, 225-227 og 250-252).
OPPSUMMERING
Utgangspunktet for å starte opptreningen av et fartøy var at alle personellkategorier som besetningen besto av – fra sjef til menig, hadde nødvendige basiskunnskaper til å iva-reta sine oppgaver. Sjøforsvarets utdanningsinstitusjoner sørget for at dette var på plass.
Neste trinn var å tilegne seg fysisk kjennskap til fartøyet, samt den organisasjonen og de skipsrutinene som gjaldt om bord. Parallelt med dette startet videreutviklingen av ferdigheter for å fylle kampfunksjonene og opptreningen i oppgaver knyttet til rutiner og vakttjeneste. Dette var grunnleggende aktiviteter som sammen med intern og ekstern samtrening brakte et krigsskip frem til operativ standard. Den avgjørende kvalitetssikrin-gen og inngangsbilletten for å oppnå denne statusen var bestått kvalitetssikrin-generalmønstring.
Opplegget som Marinen praktiserte under hele den kalde krigen var en lærdom over-tatt fra RN under krigen. Norske krigsskips deltakelse i allierte fl åtestyrker og øvelser viste at norske fartøyer holdt et tilfredsstillende faglig nivå. Dette samarbeidet med Nato-marinene virket for øvrig både som en ekstra kvalitetssikring og som arenaer for fag-lig videreutvikling. I tillegg var 15 måneders førstegangstjeneste av akkurat tilstrekkefag-lig varighet til at fartøyene kunne være tilgjengelige som operative stridsenheter bortimot et år av gangen. En forutsetning var at vervede bekledde de mest krevende posisjonene for menige om bord.