Vi har i dette kapitlet sett at det finnes betydelig geografiske forskjeller i søkning til videreutdanning og lederutdanning i regi av SEVU-PPT. Dette kommer frem når vi sammenligner antall søkere fra de forskjellige fylkene. Vi kan konstatere at søkning til videreutdanning har kommet fra alle fylker de to første årene av strategien, og så godt som alle fylker det siste året, både til videreutdanning for ansatte og videreutdanning for ledere.
Når vi bryter søkere med tilbud ned på kommunenivå og tar hensyn til kommunestørrelse, ser vi at de største kommunene (det vil si minst 10.000 innbyggere) dominerer, mens de små (de med mindre enn 3.000 innbyggere) er underrepresentert. Dette mønsteret er det samme enten vi tar for oss søkere til videreutdanning eller lederutdanning, og det gjelder for begge de to første årene. I noen grad forklares disse skjevhetene ved at store kommuner sender flere søknader. Dette er særlig uttalt for søkningen til videreutdanningen for ansatte. Som vi også har vært inne på i kapittel 2, fremstår kommunestørrelse som et viktig strukturelt vilkår for oppslutning om SEVU-PPT. En kan dessuten stille spørsmål om hvordan kommunestørrelse – som reflektert i antall tilsatte i PP-tjenesten – virker inn på mulighetene for å drive arbeidsplassbasert kompetanseutvikling når vi ser at den typen kommuner som det er flest av, det vil si de små, ofte ikke kan sende mer enn en ansatt eller leder til videreutdanning eller lederutdanning. Sannsynligvis vil dette modereres av tilbud om etterutdanning, noe vi i liten grad har vært inne på i dette kapitlet.
68 32
Søkt på nytt (20) Ikke søkt på nytt (11)
Søkningen avtok betydelig det andre og tredje året sammenlignet med det første, men det var samtidig en økning i antallet med innfridd studieønske. Avvist av skoleeier var et langt mer utbredt resultat av søkningen i 2014 enn i 2015 og 2016, men dette gjelder videreutdanning til ansatte. Ledere fikk i større utstrekning enn ansatte innfridd ønske om plass i videreutdanningen myntet på ledere i hele treårsperioden.
Når antallet søkere til videreutdanning for ansatte er så mye lavere i 2015 sammenlignet med 2014, kan vi spørre om de kommunene som ikke lyktes med søknadene, ga opp å søke. To av tre
kommuner som opplevde at søkere til videreutdanning for ansatte ikke lyktes med søknaden i 2014 eller i 2015, valgte å søke på nytt året etter. Det betyr at en tredel av kommuner som hadde opplevd å ikke nå frem, lot være å søke det påfølgende året. For søkning til lederutdanningene, ser vi en noe tiltagende tendens til at de som ikke lyktes, ikke søkte på nytt det påfølgende året. Her er imidlertid tallene ganske små. Parallelt med dette har antallet søkere til lederutdanningen totalt sett avtatt, hvilket kan tyde på at et uttalt behov for lederutdanning kanskje begynner å bli imøtekommet, men vi ser at søkningen fra enkelte fylker til lederutdanningen har vært lav i hele treårsperioden.
Det er bemerkelsesverdig hvor stort omfanget var av søkning til såkalte selvvalgte studier det første året, og dette kom meget tydelig frem for enkelte fylker. Det andre og tredje året var antallet søkere til selvvalgte studier nesten halvert sammenlignet med det første året. Når vi går inn på hva slags selvvalgte utdanninger det dreier seg om, er det ikke alltid vi kan se noen klar sammenheng med målsetningen i strategien om at PP-tjenesten skal settes i stand til å arbeide mer systemrettet. I 2016 har to av tre søkere til selvvalgte studier vært avvist av Utdanningsdirektoratet, hvilket kan tolkes som et uttrykk for tydeligere orientering om kompetanseheving for systemrettet arbeid. Hva det innebærer å arbeide systemrettet, finnes det imidlertid ulike synspunkter på, som vi skal se i neste kapittel.
5 Kompetanseutvikling – inntrykk fra en tidlig fase
I dette kapitlet presenterer Nordlandsforskning og NIFU resultater fra en påbegynt casestudie i
evalueringen av SEVU-PPT. Studien vil etter hvert omfatte flere caser, slik vi har beskrevet i kapittel 3, hvor også fremgangsmåten er nærmere omtalt. Det er grunn til å ha i mente at vi her rapporterer erfaringer fra de to første årene av strategiimplementeringen. Erfaringer fra denne første tiden vil neppe sammenfalle med erfaringer senere i strategiperioden, etter hvert som strategien utvikles til å omfatte flere elementer og som følge av presiseringer og tydeliggjøringer underveis.
Etter en kort omtale av et hovedbudskap fra Sentios brukerundersøkelse, rapporterer vi fra intervjuene i UH-sektoren før vi går nærmere inn på hva vi lærte fra hver av de tre casene. Beskrivelsene av casene 1–3 følger litt forskjellig struktur, den første er tematisk organisert, de siste er organisert etter informantkategori. Likevel mener vi at de alle tre belyser de samme sentrale spørsmålene som fremgår av oversikten over problemstillinger gjengitt i kapittel 3 og som har inspirert utarbeidingen av alle intervjuguidene.
Man kan tenke seg mange flere relevante opplysninger, ikke minst fra GSI, om casekommunene enn vi kan gjengi i dette kapitlet. For eksempel finnes det i alle de tre casekommunene en
finansieringsordning utformet som rammetilskudd. Dette innebærer at skolene blir tildelt en ramme som skal inkludere spesialundervisning, og det ligger ikke et økonomisk incentiv i skolenes kontakt med PP-tjenesten for sakkyndig vurdering av elever. For barnehagene i disse kommunene gjelder ikke rammetilskudd. Wendelborg et al. (2015) har undersøkt hva som kjennetegner kommuner med lavt omfang av spesialundervisning. De finner ikke grunnlag for å hevde at ressurstildelingsmodell er forklaringen på omfanget av spesialunderving. Heller ikke frie inntekter eller driftsresultat kan forklare lavt omfang av spesialundervisning etter sammenligning med andre kommuner. Forskerne
konkluderer med at eventuelle økonomiske begrunnelser for reduksjon av spesialundervisning knytter seg ikke direkte til kommunenes økonomiske handlingsrom, men heller om disponering av midler innenfor trange kommunebudsjetter (ibid.: 93).
Flere fakta om casekommunene må vente til vi har flere caser, og kommunene kan sammenlignes når oppgaven er å kaste lys over strategiens virkning i sluttrapporten fra evalueringen. Casestudien slik den presenteres her, er ment å illustrere både selvforståelse og forventninger til tjenesten, og ikke minst hvordan strategien og dens målsetninger tolkes. Vi skal se at det finnes lokale (og nivårelaterte) tolkninger av hva systemrettet arbeid betyr. Casene vi presenterer her, gir noen eksempler på de dilemmaene vi har beskrevet i kapittel 2 når det gjelder kompetanseutvikling som virkemiddel for å bidra til økt fokus på systemrettet arbeid i PP-tjenesten.