Institusjonene som har vært med i prøveordningen, er ulike på mange måter – de har ulik størrelse, ulike fagtradisjoner, ulike faginndelinger, ulik rekruttering, ulik økonomi, og ledelser med ulikt syn på hvor lang tid en omlegging kan ta. Selv studieprogrammer som har samme navn, kan rette seg inn mot ulike deler av faget og dermed stille ulike krav til matematikkunnskaper og
beregnings-kompetanse. I dette kapitlet vil vi derfor ikke komme med en entydig og omforent anbefaling, men drøfte fordeler og ulemper ved mulige løsninger.
Det er mange hensyn som må veies mot hverandre når man skal fastsette opptakskrav. Når elevene velger fag i videregående skole, vil de fleste ennå ikke ha bestemt seg for hva de vil studere, eller de vil være usikre på om de kommer inn på det studiet de aller mest ønsker seg. Det er derfor viktig at opptakskravene er såpass vide at elevene lett kan holde mange muligheter åpne, og at kravene til beslektede studier ikke sperrer for hverandre. På den annen side bør kravene være såpass spesifikke at de gjenspeiler hva studiene krever. Her er realfagene (og delvis språkfagene) i en særstilling fordi den hierarkiske strukturen gjør at riktige forkunnskaper er en forutsetning for å få utbytte av undervisningen. Rådgiverundersøkelsen viser at hverken elever eller rådgivere alltid er like
oppmerksomme på skillet mellom formelle og reelle opptakskrav. Men undersøkelsen viser også at det er vanskelig å holde oversikten når nært beslektede studier har forskjellige opptakskrav.
9.1 Om informatikkprogrammene
Informatikkprogrammene skiller seg på mange måter ut fra resten av realfagsporteføljen. De involverte institusjonene har 13 informatikkprogrammer som klassifiseres som realfag. I tillegg har flere av institusjonene (særlig NTNU) informatikkprogrammer under andre overskrifter. Av de 13 realfagsprogrammene har 7 på et eller annet tidspunkt vært med i ordningen, og 3 av disse er senere trukket ut av den. Blant de informatikkprogrammene som ikke er med i prøveordningen, spriker opptakskravene fra generell studiekompetanse til kravkodene MATRS (R1 eller S1+S2) og REALFA.
Informatikk er et bredt fagområde som spenner fra elektronikk til språkteknologi, mediafag og samfunnsfag, og de ulike delene av faget har behov for søkere med ulik kompetanse. Det finnes dessuten så mange utdanninger innenfor informatikk og informasjonsteknologi at det ikke er vanskelig for søkere å finne et studietilbud som passer til deres kvalifikasjoner. Vi ser derfor ikke behov for større samordning av opptakskravene til informatikkstudier. Dersom REALR2-ordningen fortsettes, er det naturlig at de programmene som i dag er med i ordningen, fortsetter å være med.
De er alle programmer som stiller høye krav til matematisk kompetanse.
33
9.2 Mulige veier videre for opptaksordningen
For de øvrige realfagene er det fire åpenbare alternativer når man skal vurdere fremtiden til REALR2-ordningen: Man kan legge bort hele ordningen og gå tilbake til det gamle REALFA-kravet, man kan beholde REALR2 for noen fag og ikke andre, man kan beholde ordningen omtrent slik den er i dag, eller man kan la prøveordningen fortsette noen år til for å høste mer erfaring før man tar en endelig beslutning. Vi skal kort drøfte fordeler og ulemper ved disse alternativene.
Alternativ 1: Tilbake til REALFA. Det er mange praktiske fordeler ved denne løsningen: Man vet av erfaring at den fungerer rimelig godt, den er lett å holde oversikt over, og den bringer
opptakskravene ved NTNU, UiB, UiO, UiS og UiT på linje med opptakskravene ved andre institusjoner som tilbyr brede realfagsutdanninger (spesielt NMBU og UiA). Erfaringen viser at den også har noen praktiske ulemper ved at den ikke signaliserer tydelig nok hva som trengs av kompetanse for å lykkes med et matematikktungt realfagsstudium, og at den derfor kan føre til at flere studenter enn
nødvendig begynner på studier de ikke har gode forutsetninger for å lykkes med.
Tilhengere av REALR2 vil i tillegg si at dette alternativet er lite fremtidsrettet og at det ikke tar hensyn til den økende betydningen av beregningsbaserte metoder i alle realfag. Institusjonene har ulike tilnærminger til dette: UiO har i mange år vært en pådriver for å få programmering, modellering og beregninger inn i realfagsutdanningene, og ser REALR2 som en naturlig fortsettelse av dette arbeidet.
De andre institusjonene er ikke uenige i at beregningsbaserte metoder stadig får større betydning, men er mer innstilt på selv å ta hånd om den grunnleggende matematikkopplæringen som må ligge under.
Praktisk sett vil et tilbaketog til REALFA ha størst konsekvenser for UiO som har basert sin siste studierevisjon InterAct på at fremtidens studenter vil ankomme universitetet med større
matematikkompetanse enn før. Den nye studieordningen virket imidlertid i et år før REALR2 kom på plass, og det er sannsynligvis en overkommelig oppgave å tilpasse seg studenter med REALFA-bakgrunn.
Alternativ 2: Beholde REALR2 i noen fag. Denne løsningen innebærer at tradisjonelt
matematikkrevende programmer fortsetter med REALR2-kravet, mens de andre går tilbake til REALFA. Sammenlignet med alternativ 1 er fordelen med denne løsningen at de matematikkrevende programmene får formelle opptakskrav som er i bedre overensstemmelse med de reelle
forventningene om forkunnskaper, og dermed kan en del feilvalg forhindres.Samtidig stenger alternativet veien for studenter som mangler R2, men som likevel ville ha greid et matematikktungt studium. Sammenlignet med det første alternativet sender dette alternativet et tydeligere signal til videregående skole om den økende betydningen av matematisk kompetanse.
Praktisk byr alternativet på en del utfordringer: Hvor skal skillet gå, og hvem skal bestemme hvilke programmer som skal ha REALR2-krav? Prøveordningen viser at universitetene er uenige om hvor de ønsker grensen: Noen var tilbakeholdende i utgangspunkt, andre har trukket ut programmer
underveis i prøveperioden, mens andre igjen holder fast ved bred deltagelse. Overlates
bestemmelsen til institusjonene, får man opptakskrav som er godt tilpasset hvert enkelt program, men der samsvarende programmer ved ulike læresteder kan ha forskjellige krav. Tar man en nasjonal beslutning som skal gjelde for alle institusjoner, vil det oppstå nye avvik mellom formelle og reelle opptakskrav med mindre en del studieprogrammer legger om sitt studieopplegg. Det er åpenbart større fare for feilvalg dersom et biologiprogram har "skjulte" matematikkrav enn dersom et matematikkprogram har det.
Blant de deltagende institusjonene er det uenighet om kravene for kjemi, geofag og biofag. Bortsett fra UiS, som nå trekker seg ut av prøveordningen med alle sine programmer, ser det ut til at resten av
34 institusjonene ikke har store motforestillinger mot å fortsette REALR2-ordningen på de
"matematikktunge" fagområdene. Samtidig skal man huske på at kravet har begrenset effekt på disse områdene fordi R2-andelen var høy også før innføring av det formelle kravet. Man skal også huske på at det finnes institusjoner med betydelig virksomhet på disse områdene som ikke har vært med på prøveordningen.
Alternativ 3: Beholde REALR2 slik den er. Siden noen av de deltagende institusjonene har trukket flere av sine programmer ut av prøveordningen, kan det være vanskelig å se forskjell på dette alternativet og det foregående. Et reelt skille blir det nok bare dersom alternativ 2 implementeres fra sentralt hold, dvs. hvis noen programmer nektes å fortsette med REALR2 selv om det er lokalt ønske om det.
Fordelen med dette alternativet er at det gir god overensstemmelse mellom de reelle og de formelle opptakskravene, og at det gir institusjonene større frihet til å utvikle studieprogrammene i den retningen de selv finner formålstjenlig. Ulempen er at samsvarende studier ved forskjellige læresteder kan få ulike opptakskrav, og at kravene dermed blir vanskeligere å forholde seg til for søkerne. Hvis man velger dette alternativet, bør man sørge for at ordningen blir relativt stabil og at ikke opptakskravene endres for ofte.
Alternativ 4: Fortsette prøveordningen noen år til. Hensikten med dette alternativet er å høste mer erfaring før man tar en endelig beslutning. Tidsseriene vi har arbeidet med i denne rapporten, er så korte at det er vanskelig å påvise endringer i studiekvalitet og gjennomstrømning: Ingen bachelorkull fra ordningen er ennå uteksaminert, og tiltakene mot koronapandemien gjør at tallene fra 2020 ikke kan sammenlignes med tidligere tall. For de fleste studieprogrammene betyr dette at vi kun har tall fra tre semestre med normal drift, og for noen programmer har vi bare tall fra ett semester. Dersom prøveordningen forlenges med tre år, vil man få et mye bedre grunnlag for å fatte en god beslutning.
Gjennomføringsmessig skiller ikke dette alternativet seg så mye fra alternativ 3, den eneste forskjellen er at man setter en klar tidsfrist for når ordningen skal evalueres på nytt.
Hva krever de ulike alternativene for å bli implementert? Alternativ 1 burde være greit å
implementere rent administrativt siden ordningen er godt kjent fra før. Utfordringene her ligger hos de lærestedene som må justere innholdet i noen av sine emner og programmer. Alternativ 2 krever en del administrativt forarbeid: Man må bli enige om hvor ansvaret skal ligge og hvilke programmer som skal falle inn under hvilken kravkode. Alternativ 3 krever nok omtrent like mye forarbeid som alternativ 2, men her vil arbeidet i større grad skje innad på institusjonene og i dialog institusjonene imellom. Alternativ 4 ligner i praksis mye på alternativ 3, men her inngår i tillegg en ny evaluering om noen år. Uansett hvilket alternativ som velges, bør det være nok tid til å få ordningen etablert innen opptaksprosessen til studieåret 2022-23 kommer i gang.
35