Oppsummering av funn i et komparativt perspektiv

Gjennom propaganda kan avsendere påvirke mottakernes persepsjon til å oppfatte ting på bestemte måter og dermed få muligheten til å styre mottakers handlingsmønster. Av den grunn har jeg forsøkt å studere kombinasjonen av visuelle og verbale

meningsbærende elementer i de fem propagandatekstene, samt identifisere hvilke strategier som kan tenkes å ligge til grunn for de anvendte elementene. Tanken er at jeg på bakgrunn av identifiserte faktorer i tekstene, og den hierarkiske struktureringen av disse faktorene, kan mene noe om tekstenes appell til følelsesregisteret hos

modellmottaker, og som følge av det avsløre avsenders egentlige intensjonalitet. Et slikt emosjonelt perspektiv kan gi innblikk i hvordan disse bevegelsene opererer for å

tiltrekke seg rekrutter, men også for å få en formening om hvorfor mottakere begynner å sympatisere med disse ytterliggående gruppene.

Noe av kraften til propaganda ligger i at den formidler oppfatninger styrt av inntrykk skapt av sansene, heller enn innhold som innbyr til refleksjon. Velvalgte ord vil, i kombinasjon med bevisst bruk av visuelle virkemidler, kunne ha en umiddelbar appell til følelser (jf. kapittel 4.5.2). Og, selv om vi har en slags iboende evne til å vurdere hva som er et «gyldig» argument, vil vi likevel kunne påvirkes av utformingen av en ytring til å oppfatte noe på bestemte måter. I så fall handler overbevisningen ikke om

samforståelse, men om manipulasjon. Disse kjennetegnene ved propaganda harmonerer med funnene jeg har gjort i forbindelsen med analysen av de fem analyseobjektene.

Resultatet viser til at samtlige av tekstene inneholder kombinasjoner av visuelle og verbale komponenter som høyst sannsynlig kan fremkalle følelsesreaksjoner hos modellmottaker.

Alle tekstene er skapt, manipulert og utformet på en profesjonell måte, og i tillegg formidlet, ved hjelp av moderne teknologi. Samtlige av de valgte tekstene har i

hovedsak en visuell mediering og inneholder kun i liten grad utdypende og oppklarende verbalspråklig innhold. I den grad det ytres noe verbalt, er det kortfattede

engelskspråklige ytringer, uten innhold som krever mye kognitiv kapasitet eller

kunnskap for å avkode. Man kan anta at dette er en bevisst strategi fra avsenders side, myntet på å fremkalle en umiddelbar appell hos mottaker uten at det som formidles blir rasjonelt begrunnet. Det verbale er likevel ikke uten betydning i disse tekstene, fordi det legger visse føringer for hvordan det visuelle skal oppfattes. Det multimodale samspillet i samtlige av disse tekstene fremstår derfor som avgjørende for hvilket

meningspotensial som realiseres og hvilken reaksjon som fremkalles i mottakerens møte med disse tekstene.

De fire avsenderne som står bak de fem tekstene, har til dels svært ulike estetiske uttrykk i formidlingen av sine budskap. Det er imidlertid ingen umiddelbar sammenheng mellom stil og ideologisk orientering. Derimot synes det å være en sammenheng mellom det stilistiske uttrykket og hvilket «image», eller identitetsideal, avsender ønsker å representere. Tre av analyseobjektene fremstiller våpen som et naturlig hjelpemiddel, og hentyder til en mulighet til å leve ut eventyret og voldelige fantasier i virkeligheten. I tillegg antydes det at man kan oppnå en viss status gjennom en soldat- eller krigerrolle. Et slikt voldsforherligende motiv, med tilhørende

idealisering av soldat- og krigerrollen, synes å være typisk for mye propaganda både fra ekstreme islamistiske grupperinger og høyreorienterte bevegelser.

Et sterkt fellesskap er på mange måter kjernen i disse bevegelsenes virksomhet, noe som også gjenspeiler seg i de fem analyseobjektene. Alle tekstene benytter referanser man kan anta at visse mottakere deler, og på den måten skapes et inntrykk av enhet og samhold. Dette kan igjen skape oppslutning om et forestilt fellesskap basert på felles interesser (tekst 1), etnisk tilhørighet (tekst 2), opplevelse av frustrasjon (tekst 3), nasjonal identitet (tekst 4) og forbilder (tekst 5). Det synes å være en tendens i disse tekstene til at avsenderne bevisst anvender referanser som skaper gjenkjennelse og dermed vekker følelser, heller enn å vise til overordnede religiøse og/eller politiske problemstillinger. Til tross for at det ikke er noen direkte uttrykte fiendebilder eller eksempler på dehumanisering i tekstene, rommer de en form for underliggende kategorisering når det gjelder hvem som er inkludert og hvem som er ekskludert i fellesskapene.

Et fellestrekk ved alle tekstene er også at avsender forsøker å nå mottakere gjennom felles språklige konvensjoner i form av ordvalg, talemåter og symbolikk som refererer

til noe «kjent». Den nordiske motstandsbevegelsen skiller seg likevel ut ved å velge en annen uttrykksform enn de andre avsenderne. Deres retorikk bygger på mer allmenne verdier og idealer. Fremstillingene deres (tekst 2 og 4) gir et harmonisk og idyllisert bilde av en nordisk identitet basert på etnisk og kulturell tilhørighet. En slik

nasjonalistisk diskurs har potensielt en bredere velgerappell ved at gruppens

holdepunkter og virksomhet gjennom sitt ytre, fremstår som mer legitim og harmløs.

Tekst 3 og 5 har, i klar motsetning til det nasjonalromantiske preget til Den nordiske motstandsbevegelsen, et mer aggressivt og voldsforherligende uttrykk. Dette til tross for at deres ideologiske holdepunkter i stor grad er sammenfallende. Hvor vidt en

profilering uten synlig hakekors og typisk nazi-symbolikk betyr at gruppen er mindre

«ekstrem», er imidlertid ikke gitt. Grafikken i analyseobjekt 1 fra Rayat al Tawheed, har på sin side et mer nøkternt og kontrollert uttrykk.

Med unntak av analyseobjekt 5, er det i alle tekstene en mer eller mindre direkte oppfordring om å agere mot en (underforstått) trussel eller et problem. Likevel gis det ingen eksplisitte referanser til hva som utgjør faren eller trusselen, eller hvorfor man må agere. Det er først når man ser de enkelte tekstene i lys av dens kontekstuelle

sammenheng at det skapes en forståelse av hvorfor det må handles og overfor hvem.

Det er få elementer i disse tekstene som kobler dem til én spesifikk ideologi. Det formidles heller ikke et oppsiktsvekkende ideologisk innhold. At ideologisk innhold er underkommunisert i disse tekstene er en interessant observasjon fordi det innebærer at en fortolkning i samsvar med avsenders virkelighetsforståelse forutsetter en viss kjennskap til gruppas ideologiske overbevisninger og preferanser. Potensielle rekrutter som avkoder teksten uten inngående kjennskap til grupperingenes ideologi, vil altså kunne tiltrekkes av noe annet.

Avslutningsvis er det nødvendig å påpeke et viktig poeng: Tekstene som analyseres i denne studien representerer kun et lite utsnitt av gruppenes overordnete diskurs. I realiteten vil effekten av en tekst ikke bare være betinget av den meningen som

realiseres mellom avsender og mottaker i den enkelte kommunikasjonssituasjonen, men i samspill med andre tekster som støtter opp under de samme narrativene. Det er grunn til å anta at en mottaker ikke blir overbevist etter møte med bare én tekst, men som et resultat av gjentatt eksponering for samsvarende budskap.