Oppsumm ering samarbeidsavtaler og samarbeidspartnere

Det er utfra informantene svært lile samordniflg, altså tvungen koordinering. Det er bare i forhold til Bodø kommune at det er helt klare regler for samarbeidet, og det er initiert fra kommunens side slik en kan oppfatte informantene. Men det er mye frivillig samarbeid, både mellom avdelingene i foretaket og mellom postene og kommunene. Foretaket er meget spesialisert og mange pasienter har behov for tjenester fra flere spesialiteter. Da oppstår det problem i forhold til gråsoner mellom avdelingene. lnformantene forteller om til dels store spenninger der avdelingene forhandler seg imeIJom om hvor pasientene hører hjemme.

SlOr grad av formalisering og oppgavedeling, som mellom de ulike avdelinger i sykehus, skaper egne koordineringsproblemer. Hver avdeling har "sine" regler, personell og andre ressurser og sine standarder for hvordan samarbeidet skal foregå. All forskning er i fØlge Jacobsen (2004) entydig på at når man samler deloppgaver innenfor formelle enheter og grupper, så prioriterer man koordinering internt i enheten på bekostning av koordinering mellom enheter. Mine informanter beskriver også sarnarbeid mellom enheter i psykiatrien

48

som lettere enn mellom psykiatri og somatikk. Det sanune gjelder ikke mellom forskjellige avdelinger isomatikk.

På bakgrunn av at det eksisterer relativt sterke subkulturer i hver avdeling, eksisterer det med sannsynlighet også subkulturer mellom hver sengepost internt i avdelingene. Jacobsen (2004) definerer kultur som at en gruppe deler et sett normer, verdier og grunnleggende antagelser.

Kulturer har en tendens til å skape samhold i den gjeldende kulturen og skape avstand til andre kulturer. Representanter fra en kultur kan også være selektive i forhold tiI informasjonen de får utenfra (Marsch og Simon 1958 i Jacobsen og Thorsvik 2(02). Det kan være grunn tiJ å anta at psykiatri har en mer feJles kultur enn somatikken, fordi samtlige enheter ledes av samme type spesialister, nemlig psykiatere. Et stort nellaH av de andre ansatte har videreutdanning i psykisk helsearbeid, som er en tverrfaglig utdanning ved høgskolen i BodØ. Felles utdanning bidrar til å danne felles kultur (ibid). Det samme er ikke tilfellet mellom de forskjellige spesialitetene i somatikken. Her ledes avdelingene av ulike typer legespesialister, og de øvrige ansatte har ingen felles videreutdanning.

Ingen av informantene fortalte noe som tydet på at det var profesjonskonflikter mellom de forskjeLLige profesjonene i forelaket, derimot fortalte de om uenigheter meUom enhetene. Det kan lyde på at det å ha tilhørighet lil en gruppe eller enhet, tilhørende en subkultur, er en sterkere mekanisme som skaper sterkere integrasjon, enn del å tilhøre samme yrkesgruppe. En kan likevel se at når en skal henvende seg på tvers i foretaket, så tar en kontakt med egen yrkesgruppe; avdelingssykepleierne forholder seg til hverandre, og de har innspill om at legene også bør snakke sammen på tvers.

Når det gjelder samarbeidet mot kommunene er det, utfra hva informantene forteller, ingen koordinering mellom foretakets forskjellige avdelinger og poster om hvordan de skal forholde seg. Hver post har over tid, utviklet sin måte å utføre samarbeidet på. I de somatiske postene styres samarbeidet med kommunene en del ved bruk av A- og B-skjema. To av de psykjatriske postene hadde egne samarbeidsavtaler, og den tredje hadde i samarbeid med kommunene utviklet en del rutiner. Nordlandssykehuset har inngått samarbeidsavtale med kommunene på overordnet lllvå, men denne var ukjent for mme informanter.

Nordlandssykehusets hjemmesider har så langt jeg har kunne finne ut, heller ingen informasjon om samarbeidsruliner.

Det er et spenningsforhold mellom at dersom ikke spesiahsthelsetjenestene får skrevet ut pasientene, kan de ikke ta inn nye pasienter fra kommunene som trenger opphold. Partene er dermed gjensidig avhengige av hverandre, og de samhandler ut fra el gjensidig nytteperspektiv. De utvikler et gjensidig, ofte uskrevet sett av spilleregler. De spenningene som oppstår mellom spesialisthelseljeneslen og kommunene kan også anlas å komme av måten en snakker med og til hverandre på. Dersom den ene panen opplever seg som overlegen den andre, og for eksempel ansatte i kommunene ikke opplever å bli behandlet med respekt, vil det kunne vanskcl.iggjøre dialog og dermed godt samarbeid. Spenningen kan være uttrykk en måte å balansere et opplevd ubaJansen maktforhold på.

Koordinering mellom avdelingene er ikke karakterisert av den samme avhengighetsrorm som mellom avdeljngene og kommunene. Mellom avdelinger kan en ved behov, koble inn el overordnet nivå for å tvinge fram, eventuelt kjøpslå for å få til et samarbeid (Knudsen 2004).

Likevel kan ikke en overordnet tvinge fram en koordinering, denne krever aktiv medvirkning av aktørene, kanskje særlig legene på avdelingene.

Samarbeid med kommuner, opptreningsinstitusjoner og avdelinger internt i foretaket, har også stor betydning i forhold til pasienter som trenger rehabilitering. Delle vil jeg belyse nærmere i kapinel5.

50