I kapittel 1 er det forsøkt å gjøre rede for valg av problemstilling på bakgrunn av nasjonale føringer og tidligere forskning på området. Videre følger en gjennomgang av teoretisk perspektiv i kapittel 2. Kapittel 3 består av en gjennomgang av metodisk tilnærming, før studiens funn basert på tekstanalysen fra intervjuene blir presentert i kapittel 4. I kapittel 5 diskuteres funnene opp mot forskningslitteratur og valgt teori. Til slutt følger kapittel 6 der det forsøkes å gi svar på problemstilling og
forskningsspørsmål, samt en refleksjon rundt implikasjoner for praksis og forslag til videre forskning.
12 2.0 TEORI
Den teoretiske referanserammen bør omfatte begrepsapparat, definisjoner, modeller, teorier og forskningstradisjoner som brukes for å strukturere forståelsen av materiale og funn (Malterud, 2011). I kommende kapittel vil noen av begrepene fra
problemstillingen bli utdypet samtidig som valg av teoretisk perspektiv vil bli begrunnet med forskning.
2.1 Demens
Intervensjonsstudier viser at undervisning om demens er positivt for pårørendes
mestringsevne. Når det forelå kunnskap om demenssykdom ble pårørendes holdning til personen med demens endret. Mer kunnskap førte til at det ble lettere å forstå at den vanskelige og urolige atferden skyltes sykdommen og ikke vond vilje. Dette reduserte pårørendes opplevelse av belastning i pårørenderollen (Lavoie, et al., 2005). I denne masteroppgaven er det grunnleggende å ha med teori om demens slik at vi kan forstå hva de pårørende strever med. Figur 1 viser Engedal og Haugens gjengivelse på norsk av kriterier for demens fra International Classification of Diseases and Realated Health Problems (ICD) og alle de 4 hovedpunktene må være oppfylt.
Kriterier for demens ifølge ICD-10
I 1. Svekket hukommelse, især for nyere data 2. Svikt av andre kognitive funksjoner
(dømmekraft, planlegging, tenking, abstraksjon)
Mild: Virker inn på evnen til å klare seg i dagliglivet Moderat: Kan ikke klare seg uten hjelp fra andre Alvorlig: Kontinuerlig tilsyn og pleie er nødvendig II Klar bevissthet
III Svikt av emosjonell kontroll, motivasjon eller sosial atferd; minst ett av følgende:
1. Emosjonell labilitet 2. Irritabilitet
3. Apati
4. Unyansert sosial atferd
IV Tilstanden må ha en varighet på minst seks måneder
Figur 1: Kilde: Engedal og Haugen, 2009
13 Etter at de første symptomene merkes, kan sykdomsforløpet vare i 5 -12 år eller lengre alt etter demenstype og debut. Demens er en ervervet hjerneorganisk sykdom av kronisk og progressiv karakter som kjennetegnes ved svekket mental kapasitet. I tillegg til motoriske og kognitive endringer er atferdsmessige symptomer vanlig ved demens.
Personen med sykdommen kan bli deprimert, passiv, rastløs, irritabel, klamrende eller få katastrofereaksjoner. Hallusinasjoner, vrangforestillinger, repeterende
handlingsmønster, forandre døgnrytme og/eller miste innsikt i egen situasjon er vanlig.
Funksjonssvikten fører til gradvis tap av evne til å utføre daglige aktiviteter og gjøremål som eksempelvis å holde avtaler, lage mat, gjøre hensiktsmessige innkjøp og kle seg passende. Den kognitive svikten forverres gradvis og i langtkommen fase utvikles i tillegg motorisk svikt, inkontinens, gangproblemer og balansesvikt. (Engedal &
Haugen, 2009).
2.2.1 Hvorfor er pårørende til personer med demens sårbare?
Før diagnosen blir satt, er gjerne pårørende mye bekymret fordi de ser at noe er galt, men vet ikke hva. Når et nært familiemedlem utvikler demens, innebærer det en rekke taps- og sorgopplevelser for den pårørende Å uttrykke seg eller å forstå uten ord er vanskelig, og redusert kommunikasjonsevne kan forsterke både personen med demens og pårørende sin frustrasjon over situasjonen de er kommet i (Ulstein, 2009). Personer med demens utvikler i varierende grad sosialt upassende problematferd og psykiatriske symptomer på sykdommen. Disse personlighetsforandringene opplevdes som mest belastende for pårørende (Aasgaard, et al., 2007; Bruvik, et al., 2013; Ducharme, Lévesque, Giroux, & Lachance, 2005; Ulstein, 2009).
Etter hvert som sykdommen utvikler seg bidrar pårørende mer i daglige aktiviteter og praktiske gjøremål. Pårørende kan bruke mye tid på dette slik at de føler de forsømmer andre områder i eget liv som eksempelvis andre familiemedlemmer eller egen jobb. De pårørende kan ha skyldfølelse og dårlig samvittighet for at de ikke strekker til på alle områder i livet (Conde-Sala, et al., 2010). Det kan også være vanskelig for pårørende når rollene i familien endres. For eksempel kan en tidligere likeverdig partner måtte overlate en rekke oppgaver til omsorgsgiveren. Dette kan føre til et mer distansert forhold mellom partene (Ulstein, 2009). Også forholdet mellom barn og foreldre endres når forelderen får demens slik at og rollene blir omdefinert (Sequeira, 2013).
14 2.2 Pårørende
Demens rammer ikke bare personen med sykdommen og diagnosen, og demens blir også kalt en pårørendesykdom (Aasgaard, et al., 2007).
Pårørende er ingen homogen gruppe, og de er individer med svært ulike personlige egenskaper og følelsesmessig relasjon til personen med demens. Omsorgen som pårørende gir eller har mulighet til å gi, er derfor forskjellig (Ulstein, 2009). I denne sammenheng kan det å være pårørende forstås som et kontinuum der graden av
involvering varierer. Bøckmann og Kjellevold (2010) har gjort rede for fem ulike roller som pårørende kan inneha både i forhold til den som er syk og i forhold til helsevesenet.
Pårørende som omsorgsgiver: Dette er gjerne pasientens viktigste og nærmeste omsorgspersoner som bidrar i daglige gjøremål og praktiske oppgaver. Pårørende kan også utføre oppgaver som karakteriseres som helsehjelp som eksempelvis å ta ansvar for administrering av medisiner (Bøckmann & Kjellevold, 2010). Omsorgsgivere til personer med demens hjelper, tilrettelegger og motiverer for flere av dagliglivets gjøremål og aktiviteter (Aasgaard, et al., 2007; Ducharme, et al., 2011).
Pårørende som samarbeidspartner: Her sees pårørende på som en likeverdig
samarbeidspartner til helsepersonell, der pårørende ut fra sin kjennskap og erfaring kan bidra med kompetanse på hvordan lidelsen arter seg hos den som er syk og komme med forslag til løsninger (Bøckmann & Kjellevold, 2010). En slik samarbeidsallianse bør tilstrebes for å styrke samarbeidet mellom den formelle- og uformelle omsorgen (Meld.St.nr.29, 2012-2013).
Pårørende som pasientens representant: I situasjoner hvor den som er syk ikke er i stand til å ivareta sine interesser, kan pårørende fungere som pasientens representant. Dette gjelder i tilfeller der pasienten ikke har samtykkekompetanse, og nærmeste pårørende blir oppnevnt som partsrepresentant, men det er også tilstrekkelig at pasienten muntlig ytrer ønske om at den pårørende representerer han eller henne (Bøckmann & Kjellevold, 2010). I demensomsorgen forstås også denne rollen som omsorgsadministrator der den pårørende tar kontakt med helsevesenet på vegne av personen med demens og sørger for at han får den hjelp han har behov for og har krav på (Aasgaard, et al., 2007).
15 Pårørende som informant: Pårørende kan være viktige informanter til helsetjenesten fordi de kjenner pasientens livshistorie, ressurser og symptomutforming (Bøckmann &
Kjellevold, 2010). Ofte er det pårørende som merker at endringer i atferd og hukommelse. De tar kontakt med helsevesenet og spiller en viktig rolle i
utredningsfasen. Et verktøy som er hyppig i bruk, er et eget spørreskjema til pårørende som kartlegger i hvilken grad pasientens kognitive kapasitet har endret seg de siste ti år (Engedal & Haugen, 2009).
Pårørende som del av pasientens nærmiljø: Pårørende er her en del av pasientens naturlige nærmiljø, og representerer stabilitet uavhengig av sykdomsutvikling og skifte av helsepersonell (Bøckmann & Kjellevold, 2010). Eksempel fra demensomsorgen er betydningen av å ha flere som personen med demens kan spille på i sitt nettverk som venner, naboer, tidligere kollegaer, og mer perifer familie (Ulstein, 2007).
Helse- og omsorgspersonell bør i samarbeid med pasienten og pårørende forsøke å avklare pårørendes rolle. Det er viktig å være oppmerksom på at pårørendes rolle kan endre seg gjennom sykdomsforløpet (Bøckmann & Kjellevold, 2010). Nære pårørende til personer med demens starter gjerne med en informantrolle i utredningsfasen. Etter hvert som sykdommen utvikler seg vil rollene endre seg til omsorgsgiver og
samarbeidspartner for helse- og omsorgstjenestene (Ducharme, et al., 2011).
2.2.1 Pårørendes plikter og rettigheter
Gjeldende helselover, eksempelvis pasient- og brukerrettighetsloven og
kommunehelsetjenesteloven, har gitt pårørende rettigheter og oppgaver. Utgangspunktet for den rettslige reguleringen er at pårørende skal være med å bidra til å ivareta
pasientens interesser i kontakten med helsevesenet. Når bestemte vilkår er oppfylt, gir lovverket nærmeste pårørende informasjonsrett, medvirkningsrett, beslutningsrett og klagerett. Helsetjenesten har en plikt til å legge til rette for dette, men rollen som
pårørende er frivillig. I følge lovverket har pårørende ingen juridisk plikt å stille opp for sine foreldre (Bøckmann & Kjellevold, 2010). Moralsk sett kan dette forstås annerledes.
I tradisjonell norsk kultur forventes det at barn stiller opp og hjelper sine foreldre.
(NOU 2011:11. 2011; Daatland & Solem, 2011). I praksis er det mer uklare og varierende forventninger til pårørende (Ulstein, 2007).
16 2.2.2 Pårørendes rett til økonomiske støtteordninger
Når det gjelder personer med demens finnes ulike økonomiske støtteordninger som kan komme pårørende til gode (Nasjonalforeningen, 2014). Etter Folketrygdloven gis grunnstønad og hjelpestønad til personer som har særskilt behov for pleie og tilsyn på grunn av varig sykdom (NAV, 2014a). Helse- og omsorgstjenesteloven §3-6 sier at kommunen skal ha tilbud om omsorgslønn til personer med et særlig tyngende omsorgsarbeid (2011). I tillegg kan pårørende som har omsorg for syke,
funksjonshemmede og eldre personer i mer enn 22 timer per uke i minst seks måneder per kalenderår søke om godskrevet omsorgsopptjening. Dette er ingen ytelse fra folketrygden, men kan bidra til høyere pensjon når en blir pensjonist (NAV, 2014b).
Det er viktig at helsepersonell kjenner til og kan formidle informasjon om
støtteordninger som kan være aktuelle for pårørende (Bøckmann & Kjellevold, 2010).
Via arbeidsmiljøloven har arbeidstakere rettigheter, og dette kan komme yrkesaktive pårørende til gode (Bøckmann & Kjellevold, 2010). I følge §12-10 har arbeidstakere som pleier nære pårørende i livets sluttfase i hjemmet rett til permisjon i 60 dager. En har også ifølge §12-9 rett til permisjon inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til eksempelvis egne foreldre (Arbeidsmiljøloven, 2013). Det er ulikt hvordan dette praktiseres, fordi det er opp til den enkelte arbeidsgiver å vurdere hva som regnes som grunnlag for å få innvilget velferdspermisjon med eller uten lønn. I følge Hovedtariffavtalen har arbeidstaker i statlige foretak rett på inntil 12 dager
velferdspermisjon med lønn per år. Kommunal sektor har en tilsvarende, men mer fleksibel ordning, der arbeidstaker også kan dele dagene opp og eksempelvis få innvilget inntil 24 arbeidsdager med halv lønn i kalenderåret. I andre sektorer er det ulike avtaler og ordninger for å søke velferdspermisjoner. I nasjonale føringer er det anbefalt at arbeidsgiver i større grad bør ta i bruk ordningen med velferdspermisjon for å forebygge sykmelding når problemet er en livskrise eller belastning (NOU 2010:13.
Arbeid for helse, 2010).
17 2.3 Stress, mestring og tilpassing
Stress kan avhengig av styrke, type og varighet både ha positive og negative virkninger.
Stress kan altså være positivt i den form at de får oss til å yte bedre. Stress kan også være belastende og over tid redusere helsen. For å håndtere stresset benytter vi ulike mestringsstrategier (Lazarus, 1993).
Lazarus og Folkmanns modellen ble valgt fordi i følge redaktøren av Handbook of Stress, coping and Health» er denne en av de mest brukte stress- og mestringsmodellene innen sykepleieforskning (Rice, 2012). For å gjenkjenne mestringsstrategier hos
pårørende til personer med demens benytter flere studier Lazarus & Folkmanns modell for mestring og tilpassing som teoretisk bakgrunnsteppe. Eksempler på dette er Bruvik et al. (2013) og Lavoie et al. (2005) og Papastavrou et al. (2011).
2.3.1 En teoretisk skjematisering av stress, mestring og tilpassing Figur 2 viser samspillet mellom personen og miljøet og faser og innhold i mestringsprosessen samt kortsiktige og langsiktige resultat.
Figur 2: Utformet etter Lazarus og Folkmann, 1984 s.305 gjengitt i Lazarus 2009 s. 239 Forutgående
Prosessen gjennomføres for hver stressende konfrontasjon/ situasjon
Medierende prosesser
s, mestring og tilpassing oretisk skjematisering av stress, mestring og tilpassing
18 2.3.2 Person, miljø, vurdering og mestringsstrategier
Modellen viser at mestring ikke bare er en personlig egenskap. Hvordan resultatet av mestringsprosessen blir, er også avhengig av hvordan vi som personer oppfatter og vurderer selve situasjonene samt hvordan det sosiale nettverket og miljøet støtter eller hindrer mestring (Lazarus & Folkman, 1984). Kognisjon spiller en stor rolle for
hvordan stressende og truende situasjoner oppleves og påvirker oss. Primærvurderingen er den første innskytelsen vi får i en stresset situasjon. Vi vurderer raskt om og i hvilken grad situasjonen er av betydning for oss, og om den vil få positive konsekvenser eller negative konsekvenser i form av trussel og tap (Lazarus, 2009).
I sekundærfasen tenker vi eksempelvis over hvem eller hva som er skyld i situasjonen.
Vi kartlegger valgmuligheter og vurderer så mulighetene for mestring.
Mestringspotensialet og valg av mestringsstrategier er avhengig av vår personlige overbevisning og forventning om man kan gjøre noe for å redusere eller eliminere en trussel eller ikke (Lazarus, 2009). I denne fasen er det mulig å gå inn med en
psykososial tilnærming der en har fokus på å endre personens opplevelse av situasjonen.
Helsepersonell vektlegger undervisning, veiledning, støtte med fokus på endring av mestringsstrategier. Metoder for å tilnærme seg dette, kan være kognitiv terapi eller motiverende intervju (Naidoo & Wills, 2009).En litteraturstudie har skaffet oversikt over gjeldende forskning på kognitive intervensjoner rettet mot pårørende til personer med demens. Det konkluderes med at dette har en positiv effekt på sykelighet, spesielt forekomst av angst og depresjon er noe redusert. Intervensjonene har ikke vist effekt på vurderingen av belastningsgrad. Skreddersydde og individuelt tilpassende psykososiale intervensjoner har størst effekt (Vernooij- Dassen, Draskovic, & Downs, 2011).
Etter at vi har vurdert situasjonen, velger vi bevisst eller ubevisst ulike
mestringsstrategier. Lazarus og Folkmann deler disse inn i to hovedkategorier.
Problemfokusert mestring omfatter aktive og direkte strategier for å løse en
problematisk situasjon eller hanskes med en trussel. Eksempel på slike strategier kan være å søke informasjon fra fagfolk for å klarlegge hvilke alternativ vi kan velge mellom (1984). Pårørende kan her aktivt forsøker å møte en vanskelig situasjon ved å søke informasjon og veiledning. De kan deretter revurdere situasjonen i lys av ny kunnskap. I denne sammenheng er pårørendeskoler og samtalegrupper via demensforeningen aktuelle arenaer (Ulstein, 2009).
19 Emosjonsfokusert mestring omfatter strategier for å kontrollere og redusere følelsene knyttet til opplevelsen av en truende situasjon. Vi justerer forventninger og ønsker slik at opplevelsen og følelsene knyttet til selve situasjonen blir bedre. Eksempel på dette kan være fornekting, fortrenging eller fokusere på det positive i en hendelse slik at det negative ikke blir så fremtredende. (Lazarus & Folkman, 1984).
2.3.3 Kortsiktige og langsiktige konsekvenser for helse
Etter at vi har forsøkt en mestringsstrategi, kan vi revurdere denne ved å stille oss spørsmål om vi kan gjøre noe annerledes for å håndtere situasjonen (Lazarus &
Folkman, 1984). Hvilke mestringsstrategier vi velger, får kortvarige konsekvenser i form av fysiske reaksjoner samt positive og negative følelser. Eksempel på negative følelser kan være vrede, angst, frykt, skyld, sørgmodighet eller misunnelse. Positive følelser kan være lykke, stolthet, lettelse, håp, medfølelse eller kjærlighet (Lazarus, 2009).
Dersom den stressutløsende og utfordrende situasjonen varer over tid, vil det få
langsiktige konsekvenser for helsen vår. Noen sykdommer kan ikke helbredes, og vi må lære oss å leve med disse. Da er vår evne til trivsel av betydning. Dette omhandler hvordan vi mestrer utfordringer ved å sette dem i et positivt lys og effektivt håndterer en rekke av krav. Hvordan vi håndterer situasjonen og tilpasser oss får også betydning for vår sosiale fungering. Med sosial fungering menes hvordan vi fyller våre ulike roller i samfunnet. (Lazarus & Folkman, 1984).
I følge Lazarus er begrepene stress, følelser og mestring deler av samme helhet. I det praktiske liv kan vi ikke kun se på mestring uten å ta hensyn til stress og følelser (2009).
For å kunne identifisere og forstå mestring må vi vite hva personen strever med, altså hva er stressoren og hva prøver personen å mestre. Demensforskningen har satt søkelys på dette ved å forsøke å identifisere stressutløsende faktorer og påfølgende
mestringsstrategier hos pårørende (Bruvik, et al., 2013; Papastavrou, et al., 2011;
Sequeira, 2013; Tan & Schneider, 2009).
20 3.0 METODE OG ANALYSE
Denne kvalitative studien har et deskriptivt og eksplorerende design, og det er
gjennomført semistrukturerte individuelle intervju med 5 informanter. I dette kapittelet gjøres det rede for de viktigeste stegene i metoden som ble brukt for å få svar på problemstillingen:
Hvordan opplever yrkesaktive døtre med hjemmeboende foreldre med demens mestring og utholdenhet i pårørenderollen?
3.1 Design
Målet med studien var å få en dypere innsikt og beskrivelse av de yrkesaktive døtrenes erfaringer og opplevelse av det å være pårørende til en forelder med demens. I følge Malterud er det hensiktsmessig å velge en kvalitativ design når man skal utforske en sammensatt og kompleks problemstilling der en åpner opp for et mangfold av svar.
Målet er ikke en forklaring på problemet, men snarere en beskrivelse og forståelse av fenomenet (2011). Fenomenologi i kvalitativ forskning er et begrep som peker på en interesse for å forstå sosiale fenomener ut fra informantenes erfaring, opplevelse og forståelse av sin livsverden. Fenomenene tolkes i den sammenheng de forekommer i (Johannessen, et al., 2010).
I følge nyere hermeneutiske vitenskapstradisjoner er det umulig å se et fenomen bare i sin opprinnelige kontekst. Allerede før informantene forteller sin historie har de tillagt denne mening og fortolket hendelser i sitt liv. Videre har forskeren sin førforståelse og sine erfaringer som har stor betydning når dataene rekontekstualiseres i et vitenskapelig språk ved hjelp av teoretisk begreper (Thornquist, 2012). Hvordan mennesker opplever sin livssituasjon, hvilke perspektiver og synspunkter de har, kommer best fram ved intervju. For å få rike data gjennom intervjuene åpnes det opp for kunnskap som er forankret i informantens livsverden (Kvale & Brinkmann, 2009). Individuelle intervju kan representere en tryggere og mer skjermet situasjon for utveksling av sensitivt stoff (Malterud, 2011). I denne studien var det forventet at informantene ville komme inn på eksempelvis negative følelser og egen utilstrekkelighet, slik at det kanskje ville bli vanskelig å være ærlige på disse følelsene i et fokusgruppeintervju.
21 Dette er argumenter for å velge en kvalitativ metode med en deskriptiv og
eksplorerende design med individuelle intervjuer og systematisk tekstkondensering som analysemetode for å få et dypere innblikk, beskrive og utforske informantenes erfarings- og livsverden. Studien er forankret i et fenomenologisk og hermeneutisk
vitenskapsperspektiv.
3.2 Utvalg
For å få svar på problemstillingen var det hensiktsmessig å gjennomføre individuelle intervju med døtre som var pårørende til hjemmeboende foreldre med demens.
Inklusjons- og eksklusjonskriterier ble utarbeidet:
Inklusjonskriterier:
Kvinne mellom 45- 65 år
Yrkesaktiv i minst 50% stilling
Ha en hjemmeboende forelder med demensdiagnose
Registrert som nærmeste pårørende eller pårørende nummer to i den kommunale helse- og sosialtjenestens database
Eksklusjonskriterter
Pårørende som ikke snakker tilstrekkelig norsk slik at misforståelser kan oppstå
3.2.1 Rekruttering av informanter
Utvalget ble rekruttert via det kommunale Helse- og sosialkontoret. I følge
metodelitteratur kan det være problematisk at fagpersoner direkte velger ut informanter og dette kan påvirke funnene i en studie (Johannessen, et al., 2010). I dette tilfellet kunne en risikere at fagpersonene valgte ut en homogen gruppe av godt fornøyde og lite kritiske pårørende, eller en kunne risikere at det bare ble valgt ut en gruppe informanter som var svært kritiske og som hadde klaget på tjenestene. I følge Malterud bør utvalget bli satt sammen slik at det inneholder tilstrekkelig rikt og variert materiale for at
problemstillingen kan belyses fra ulike sider (2011). For å få et strategisk utvalg var det derfor i utgangspunktet ønskelig å identifisere en større gruppe informanter og så foreta en tilfeldig trekking blant disse. Potensielle informanter skulle bli satt på en kronologisk nummerert liste der fagkonsulentene startet med å ringe nummer en på listen og så videre til ti informanter hadde sagt ja til å motta et uforpliktende informasjonsskriv.
22 Dette var den ideelle metoden der fagpersoner da indirekte valgte ut informanter, og vi kunne komme fram til et representativt og tilfeldig utvalg. Forespørsel om tilgang til praksisfeltet ble sendt til kommunen (Vedlegg 1). På grunn av ubesatte stillinger og sykemeldinger, ble denne metoden for ressurskrevende for praksisfeltet, og det ble gitt avslag på forespørselen.
Etter dialog med fagsykepleier ved Helse- og sosialkontoret, kom vi i fellesskap fram til en gjennomførbar metode for utvelgelse og rekruttering av informanter. For at de ansatte ikke skulle bli belastet med merarbeid, utførte fagsykepleier selv arbeidet med å velge ut og ringe sju potensielle informanter. Fagsykepleier informerte per telefon om studien og spurte om de kunne tenke seg å motta et uforpliktende informasjonsskriv.
Alle takket ja til dette og fikk da tilsendt et informasjonsskriv skriv med vedlagt samtykkeerklæring (Vedlegg 3). Fem informanter returnerte samtykkeskjemaet, og de ble kontaktet for avtale om intervju. Den ene informanten trakk seg i forkant av
intervjuet av forståelige årsaker. Det var på forhånd gitt tillatelse (Vedlegg 4) fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) til å ringe informantene som ikke returnerte samtykkeskjema. Disse to potensielle informantene ble kontaktet slik at eventuelle misforståelser kunne oppklares. De takket av ulike årsaker nei til deltagelse i studien. På dette tidspunktet var det gjennomført et pilotintervju der informanten fylte
inklusjonskriteriene i studien samt fire ordinære intervju der det hadde kommet fram rike data. På grunn av tidspress og problemer med å rekruttere flere informanter ble det
inklusjonskriteriene i studien samt fire ordinære intervju der det hadde kommet fram rike data. På grunn av tidspress og problemer med å rekruttere flere informanter ble det