Det varierte hvor mange timer oppdragstakerne i studien brukte på oppdragstaker
kontrakter, det varierte også i hvilken grad de så på rollen de hadde som oppdragstaker, som arbeid eller fritid, og motivasjon for å gjøre jobben og deres forhold til brukeren varierte. Noen gjorde det for å få relevant erfaring i sine studier, noen tok seg av et familiemedlem, noen gjorde det fordi det var hyggelig, mens atter andre hadde behov for å spe på inntekten i større eller mindre grad. Nedenfor blir de forskjellige aspektene når det gjaldt motivasjon for å ta oppdraget, presentert.
Oppdragstakerens relasjon til brukeren
Flere av oppdragstakerne vi intervjuet, ga uttrykk for at relasjonen de hadde til brukeren, var en av hovedårsakene til at de hadde påtatt seg oppgaven. Enkelte oppdragstakere var nære slektninger av brukeren. En av oppdragstakerne var en bestemor som hadde omsorgen for et barnebarn en helg i måneden, en annen oppdragstaker tok broren sin med i svømmehallen en gang i uken, og en tredje hadde i oppgave å passe niesen sin ved behov. De utførte oppgaver de kanskje ville gjennomført uavhengig av godtgjøring.
På denne måten er det relasjonen som eksisterer mellom oppdragstaker og bruker, som er motivasjonen og det som regulerer forholdet dem imellom, mer enn det var snakk om en profesjonell relasjon med godtgjøring som motivasjon.
Noen av oppdragstakerne i materialet vårt var ansatte i kommunen, som gjennom sin vanlige jobb hadde fått en god relasjon til brukeren. De ønsket å tilbringe mer tid med brukeren, og en oppdragstakerkontrakt gjorde det mulig å kombinere en faglig interesse og en personlig interesse for denne spesielle brukeren. I disse relasjonene spilte nok godtgjøring en større rolle enn i de nære familierelasjonene, men samtidig syntes det ikke å være bestemmende for relasjonen.
Fulltidsjobb, hovedinntekt eller biinntekt?
Noen av oppdragstakerne vi møtte, hadde hovedarbeidet sitt på oppdragstakerkontrakt.
En person hadde 150 timer i måneden. Både jobbinnholdet og arbeidets omfang tilsa at arbeidet kunne reguleres som et fullverdig ansettelsesforhold. Denne personen opplyste å ha gått på oppdragstakerkontrakt i 18 måneder uten å ha en eneste dag ferie.
Men de fleste oppdragstakerne i vårt materiale hadde ikke oppdragstakerkontrakten som hovedinntekt. En oppdragstaker var for eksempel uføretrygdet og kunne ikke jobbe mer enn 26 timer i uken. De fleste av oppdragstakerne i vårt materiale som omtalte oppgaven som lønnsarbeid, beskrev det som en hyggelig måte å få en biinntekt på:
Jeg har ikke tenkt noe på feriepengene eller kontrakten, fordi dette er noe jeg gjør fordi det er hyggelig. Jeg har jo den andre jobben. Så dette er bare en ekstra biinntekt.
Det var fordi relasjonen var der. Jeg har egentlig ikke har tid til dette, men jeg gjør det fordi jeg vil ha mer kontakt med jenta (brukeren).
Lønnsarbeid eller egennyttig arbeid
Av oppdragstakerne som ikke hadde en familierelasjon til brukeren, var de fleste mer eller mindre involvert i omsorgsarbeid eller, som denne oppdragstakeren, i annet frivillig arbeid:
Det var tilfeldig. Jeg har en kollega som kjenner moren. Vi snakka om hjelpearbeid i Latvia som vi har drevet med ganske lenge, fattige barn som ikke har det noe særlig.
Og så kom vi innpå henne, og så var det sånn det starta.
Noen av oppgavene som gjøres på oppdragstakerkontrakt, kan sies å ha karakter av fritidsaktivitet, andre igjen kan synes mer som bierverv. I nyere litteratur som tar for seg arbeidsbegrepet, er det et klart skille mellom lønnsarbeid og egennyttig arbeid (Falkum 2008:113). Flere av oppdragstakerne i vår studie var mer opptatt av andre motiver enn lønnsarbeidsdimensjonen i sin beskrivelse av oppgavene de gjennomførte på oppdragstakerkontrakt. I denne forbindelse forstår vi egennyttig arbeid som en motpol til arbeid motivert av lønn for en arbeidsgiver. Mye av arbeidet som blir gjort på oppdragstakerkontrakt i vårt materiale, synes egennyttig i den forstand at ens egne interesser er motiverende for å ta arbeidet, enten denne motivasjonen er egen fornøy
else, av ideell karakter, for å skaffe seg relevant erfaring eller av forpliktelse for familie eller venner. Poenget er at arbeidet ikke er motivert av lønnservervelse, men av en
«subjektiv nytte» for oppdragstakeren.
Arbeidet som gjøres på oppdragstakerkontrakt, kan synes å ligge i gråsoner på flere måter. I kraft av motivene oppdragstakerne fremmer for å ta oppdraget, ligger opp
gavene i en gråsone mellom å kunne karakteriseres som lønnsarbeid eller egennyttig arbeid. Omsorgsoppgaver som utføres av nære familiemedlemmer eller mellom ven
ner, vil kanskje ikke defineres som arbeid i det hele tatt og i kraft av dette ikke heller umiddelbart å være oppfattet som lønnberettiget.
Eksempler på dette er støttekontakten som tar med brukeren på kino to ganger i måneden, hvor for det første relasjonen mellom dem kanskje kan betegnes som venn
skap heller enn en arbeidsrelasjon, og for det andre at arbeidet kan ha karakter av å være mer fornøyelse enn lønnsarbeid. Et annet eksempel er bestemoren som passer barnebarnet én helg i måneden, noe som heller kanskje umiddelbart ikke vanligvis oppfattes som en arbeidsrelasjon. På denne måten hadde de også en forpliktelse overfor brukeren utenom det rent «kommersielle».
Oppdragene gjøres ofte på kvelder og i helger og kommer derfor kanskje mer i konflikt med privatliv enn med annen jobb eller utdannelse. Dette igjen er med på å definere arbeidet som utenom vanlig arbeidstid og mer som egennyttig arbeid. Opp
dragene er noe man gjør av andre motiver enn selve godtgjøringen.
Profesjonell interesse
Som vi har sett, hadde flere av oppdragstakerne en relasjon til brukeren gjennom fast jobb i helse og sosialsektoren i kommunen. Gjennom denne jobben hadde de kommet i kontakt med brukeren, pårørende eller de ansvarlige for brukeren i kommunen. Flere av dem så på oppdraget som en mulighet til faglig utvikling og til å jobbe med noe
som var relatert til deres vanlige jobb, men som allikevel bød på andre læringspunkter.
Potensialet for utvikling og læring ble understreket av flere av informantene:
Jeg synes det er utrolig spennende å være sammen med ham, for han forandrer seg så mye, for han har et sykdomsforløp som dalte nedover og på en måte stagnerte.
Han har trent og jobbet seg opp. Det har vært spennende å se utviklingen og å være med på det. Han har på en måte et liv, og det er spennende å være med på å gi ham det livet.
Noen oppdragstakere hadde kommet i kontakt med brukeren gjennom sin vanlige jobb, uten at de jobbet direkte med brukeren til daglig:
Jeg kjente barnet fra min egentlige jobb. Jeg jobber på en barnebolig for funksjons
hemma barn. Jeg trivdes veldig godt og jobbet fast på henne hver fjerde helg. Vi fikk veldig god kontakt, og jeg gledet meg til å gå på jobb. Da moren trengte en støttekontakt og lurte på om det var noen på boligen som kunne tenke seg å være det – da meldte jeg meg.
Oppdragstakerne beskriver i stor grad andre motiver for å påta seg oppdraget enn kun inntekstervervelse. Dette kan kanskje forklare at bevisstheten rundt rettigheter og «arbeidsforhold» er lavere. Samtidig kan det argumenteres for at ordnede arbeids
forhold og rettigheter er viktig også til tross for at oppdragene ikke er heltidsjobb eller viktigste inntektskilde.