«Euroflyktningene kommer!»
Etter to tiår med rekordhøy vekst og ekspansjon gikk den globale økonomien fra og med høsten 2008 inn i en serie økonomiske kriser som skulle ryste ikke bare økono-mien, men etter hvert også den politiske stabiliteten i Europa. Finanskrisa i 2008 hadde sitt utspring i en amerikansk boligboble og ukontrollert spekulasjon i en deregulert finanssektor, men forplantet seg raskt til realøkonomien og til Europa, ettersom ban-ker gikk over ende, kredittilgangen for næringslivet skrumpet inn og skattebetalerne måtte ut med enorme redningspakker for å redde finanssektoren fra nedsmelting. I eurosonen hadde den strukturelle ubalansen som følge av at økonomier i svært ulike utviklingstrinn ti år tidligere ble integrert i en felles valuta, allerede gitt opphav til vedvarende budsjettunderskudd i medlemsland som Hellas, Spania og Portugal. Med nedgradering av kredittverdighet i kjølvannet av finanskrisa, ble det i begynnelsen av 2010 klart at Hellas ikke var i stand til å betjene sin gjeld, og landet ble praktisk talt satt under administrasjon av Det internasjonale pengefondet og EU. Den europeiske gjeldskrisa var et faktum, og den spredte seg raskt til de større økonomiene i regionen, som Italia, Spania og Portugal, samt også til Malta, Kypros og Irland. En lang periode med økonomisk vekst drevet av bolig- og finansbobler, gjeldsdrevet offentlig og privat forbruk, ble avløst av massive offentlige nedskjæringer, økonomisk depresjon, massear-beidsløshet og politisk ustabilitet i deler av det sørlige Europa. Med en ungdomsledighet i Spania på nærmere 60 prosent i 2012, oppga nesten halvparten av befolkningen når de ble spurt at de var innstilt på å forlate Spania for å finne arbeid.4
I norsk presse dukket begrepet «euroflyktning» opp første gang i 2011, og i avisene kunne man lese om en voksende strøm av kriserammede søreuropeere på jakt etter arbeid i Norge, med overskrifter som «Euroflyktningene kommer» (Aftenposten 25.11.2011), «Flykter fra gjeldskrise i sør til jobb i nord» (Aftenposten 24.11.2011) og «Tysnes frir til euroflyktningane» (Bergens Tidende 27.06.2012). En stund ble det stilt spørsmål om ikke spanjoler ville bli «de nye polakkene» i norsk arbeidsliv. I
4 El Centro de Investigaciones Sociológicas (CIS), Barómetro de Febrero 2012 (http://www.cis.es/cis/
opencm/ES/1_encuestas/estudios/ver.jsp?estudio=12564)
Norge rapporterte media tall fra Skattedirektoratet som viste store økninger i utstedte skattekort til spanjoler, grekere og italienere.
Men økningen ble alltid referert i prosentvis økning – ikke absolutte tall. Det viste seg nemlig raskt at antallet registrerte nye arbeidstakere fra Sør-Europa var relativt beskjedent og langt fra kunne måle seg med de store strømmene av østeuropeere som fortsatte å komme. Registerdata gir ikke nødvendigvis et komplett bilde av omfanget av europeisk arbeidsmigrasjon, men UDIs registreringsordning for EØS-borgere er antakelig det statistiske målet som i størst grad fanger opp europeiske arbeidsinnvan-drere, da alle som skal jobbe mer enn tre måneder i Norge er pålagt å registrere seg her. Hvis vi ser på det totale antallet arbeidstakere fra Sør-Europa som registrerte seg i Norge, finner vi riktig nok en betydelig økning. Dette gjelder særlig antallet registrerte spanjoler – som økte fra 1247 personer i 2010 til 2092 i 2012. Men hvis vi sammen-likner med andre grupper EØS-borgere som registreres i den samme ordningen, er det klart at spanjolene langt fra er «de nye polakkene». Fra de nye EU-medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa var det i snitt godt over 40 000 nye registreringer hvert år, og polakker utgjorde mer enn halvparten av disse.
Figur 4.1 Nye EØS-registreringer perioden 2010-2012 etter statsborgerskap. Land i Sør-Europa Kilde: UDI.
Betyr dette at rapportene om strømmer av «euroflyktninger» bare var en mediekon-struksjon? De første mediesakene om dette i 2011 og 2012 bar nok preg av overdrevne forventninger til økte migrasjonsstrømmer. Riktignok økte antallet nye årlige EØS-registreringer fra søreuropeiske borgere fra 2916 i 2010 til 4536 i 2012, men dette er fortsatt bare en brøkdel av antallet nye årlige registreringer av borgere fra Øst- og
Sentral-Europa. Men disse tallene forteller ikke hele historien. For det første er det grunn til å tro at det reelle antallet tilreisende søreuropeere er en god del høyere enn tallene viser. For det andre har det vist seg at de som kommer (ofte uten at de havner inn i statistikken), har et langt større behov for hjelp og i langt større grad oppsøker offentlige hjelpetilbud enn arbeidsinnvandrerne fra øst har gjort de siste årene. Selv om «euroflyktningene» altså ikke kan konkurrere med østeuropeerne i antall, så er det mye som tyder på at de utgjør en reell ny og voksende utfordring for NAV og det offentlige hjelpeapparatet, og det på en ganske annen måte enn de siste års arbeids-innvandring fra Øst-Europa har gjort. Dette kommer tydelig fram i våre intervjuer med NAV-ansatte, som kan fortelle om en kraftig pågang av nye arbeidssøkere fra Sør-Europa, som oppsøker NAV i håp om å få hjelp med arbeidssøking og registrering.
Det samme gjelder Caritas Infosenter for arbeidsinnvandrere, som ble opprettet i 2011 for å møte behovet fra en voksende strøm av arbeidssøkere med behov for hjelp. Siden den gang har de i snitt blitt oppsøkt av 600 til 800 nye personer hver måned, hvorav spansktalende EØS-borgere utgjør den klart største gruppen. Mye tyder likevel på at svært mange av disse aldri kommer så langt som til å registrere seg hos UDI eller få utdelt et D-nummer, da disse ordningene hovedsakelig skal gjelde arbeidstakere, ikke arbeidssøkere. Så lenge de ikke lykkes i å få en lovlig jobb i Norge, blir de altså normalt sett ikke en del av den offisielle statistikken. Selv om det naturlig nok er vanskelig å oppdrive pålitelige data om uregistrerte mobile arbeidssøkere, er det mye som tyder på at dette gjelder svært mange av «euroflyktningene». Aftenposten gjenga for eksempel i en artikkelserie om kriserammede migranter fra Spania intervjuer med ni
Figur 4.2 Nye EØS-registreringer perioden 2010-2012 etter avsender-region i Europa. Kilde: UDI.
personer som hadde kommet til Norge i håp om å finne jobb. Da de noen uker senere kontaktet de samme personene, var det kun én som hadde lykkes i å skaffe seg arbeid (Aftenposten, 26.04.125). De resterende åtte hadde gitt opp og reist tilbake. Et slikt begrenset materiale kan selvfølgelig ikke brukes til å generalisere, men det tyder likevel på at mange kommer som arbeidssøkende uten å lykkes. I vårt eget intervjumateriale – også med ni spansktalende arbeidssøkere – er det mye som tyder på at mange vil ende opp på samme måte (selv om vi ikke har hatt mulighet til å følge opp informantene).
Svært mange hadde brukt lang tid på resultatløs jobbjakt og levde på raskt minkende oppsparte midler, uten å ha opparbeidet seg sosiale rettigheter i Norge. Likevel – eller snarere nettopp fordi så mange havner i en slik vanskelig situasjon – utgjør denne grup-pen en utfordring for NAV og reiser en rekke nye spørsmål om hva slags forpliktelser det offentlige hjelpeapparatet har overfor arbeidssøkende EØS-borgere. Vi kommer tilbake til disse utfordringene i kapittel 5, men først vil vi se litt nærmere på hvordan situasjonen til «euroflyktningene» skiller seg fra de mer tallrike – og til dels mer «vel-lykkede» østeuropeiske arbeidsinnvandrerne.