Styret i Råfisklaget består av aktive fiskere som representerer og har god kontakt med
”mannen i båten”. Når kvotekontrollen og inndragningene startet opp, kan man finne eksempel på at det gjorde vondt for organisasjonen å trekke inn økonomiske verdier fra den gruppen den var satt til å tjene og som man representerte.
Dette gjenspeiles for eksempler i årsmøtetalen til Råfisklagets daværende styreformann Edgar Ingebrigtsen i 1994:
”…Råfisklaget er pålagt av myndighetene å trekke inn verdien av fangst som
overskrider den enkeltes kvote.Dette er en oppgave som vi strengt tatt kunne klart oss uten.Vi fremstår som fiskernes fiende når vi drar inn verdien av overfiska kvantum 7-8 måneder etter at dette har skjedd. …” (Av plasshensyn er bare utdrag av talen tatt med.
Uthevingen er foretatt av forfatteren).
Samtidig ser vi i denne talen konturene av at Råfisklaget benytter denne noe ubehaglige oppgaven til å synliggjøre nytteeffekten av organisasjonens virke overfor samfunnet, når Ingebrigtsen i den samme talen nevner svekkelse av nettopp kontrolloppgaven som argument
mot norsk EU-medlemskap, noe som jo ville medføre at råfiskloven ble opphevet og salgslagene svekket:
”… I en situasjon hvor vi må konkurrere med andre PO-er om medlemmerkan laget neppe gjennomføre så strenge kontrolloppgaver som vi er pålagt pr i dag. Dette vil føre til at vi mister medlemmer. Kontrolloppgaven vil derfor lett kunne bli håndhevet like liberalt som vi for eksempel ser i EU…”. (Av plasshensyn er bare utdrag av talen tatt med. Uthevingen er foretatt av forfatteren).
PO-ene (produsentorganisasjonene) er EUs løsning for fiskeomsetning, og ved et eventuelt norsk EU-medlemskap var det aktuelt at de norske salgslagene skulle omdannes til PO-er.
Men disse organisasjonene har en vesentlig svakere legal posisjon enn de norske
fiskesalgslagene, og løsningene ble av de fleste fiskerne oppfattet som en dårlig løsning for norske fiskere.
Talen til daværende styreformann synliggjør noe av dualismen som ligger i spenningen
mellom de forskjellige organisasjonsperspektivene: Kvotekontrollen kan oppfattes negativt av medlemmene, men den kan benyttes til å argumentere for å beholde råfiskloven og derved sikre lovbeskyttede tjenester for de samme medlemmene. Det er ikke så galt at ikke er godt for noe! Kanskje ligger det en kilde til en sterk side ved hybridene her?
Dette kan suppleres med uttalelsen fra fiskeridirektør Peter Gullestad under Råfisklagets 60-års jubileum i 1998:”Ressurskontrollen som salgslagene utfører er verdt en råfisklov alene”.
Dette gjenspeiler en situasjon hvor kvotekontrollen kan oppfattes som en slags betaling til samfunnet for den eneretten som fiskesalgslagene har fått til å drive førstehåndsomsetningen.
Dette kan være et eksempel på at man i hybride organisasjoner vil kunne finne koblinger mellom rettigheter mottatt fra samfunnet – og forpliktelser overfor det samme samfunnet.
Hybridens lodd er som det er nevnt i kapittel 2.4, å finne en balanse mellom de tre forskjellige rollene til organisasjonen.
For samfunnet dvs fiskerimyndighetene, var det gunstig at den hybride organisasjonen
fiskesalgslag eksisterte da det ble behov for å drive kvotekontroll fra 1990. Da behovet oppsto hadde man allerede på plass et apparat som var i stand til å håndtere oppgaven. I og med at oppgaven kan oppfattes som belastende i forhold til næringsutøverne, fiskerne, kunne det være bekvemt at dette ble håndtert av fiskernes egne organisasjoner, selv om det på kort sikt representerte en merbelastning for dem. Når denne offentlige oppgaven i tillegg ble finansiert
av fiskerne selv, må man kunne hevde at det alt i alt var en bekvem løsning for fiskerimyndighetene.
Hvis vi trekker linjene tilbake til den trenden man har hatt fra 1980-tallet og framover, med å konkurranseutsette eller privatisere offentlige oppgaver, så kan kvotekontrollen i salgslagene sies å passe godt inn her. I stedet for å bygge ut etablerte deler av statens fiskeriforvaltning som for eksempel Fiskeridirektoratet, valgte myndighetene altså å legge oppgaven til en privat organisasjon.
Det må imidlertid nevnes at denne typen kontrolloppgaver reiser et sentralt
integritetsspørsmål i denne typen organisasjoner: Hvordan er dere i stand til å utføre denne typen kontroller overfor organisasjonens egne medlemmer? For å sikre at kvotekontrollen gjennomføres på en forsvarlig måte, er fiskesalgslagene gjenstand for kontroll fra blant annet Riksrevisjonen med hensyn til rutiner og praksis på kontrollområdet. Det er også slik at Fiskeridirektoratet sitter med komplette registre som gjør dem i stand til å etterprøve den kvotekontrollen som f.eks Råfisklaget utfører på sine medlemmer. Med andre ord finnes det noen som kan kontrollere at kontrollørene gjør jobben sin. Men innvendingen om at man kontrollerer sine egne medlemmer og eiere, er et spørsmål som salgslagene blir møtt med og må forsvare i forskjellige sammenhenger.
Det finnes også eksempler på vedtak i Råfisklagets styre, som indikerer at dobbeltrollen som fiskereid forvaltningsorgan kan oppfattes som smertefull, og at man søker etter en mer entydig og klar rolle. Et eksempel på dette er vedtaket under styrets behandling av strategiplanen for 1994-95 på styremøtet i november 1993 (sak 197/93):
”…Styret tar endringene i de nasjonale og internasjonale fiskeripolitiske rammebetingelsene til etterretning, ogerkjenner at Norges Råfisklag må foreta et betydelig kursskifte i forhold til lagets mer enn femtiårige historie som distriktspolitisk verktøy for våre myndigheter.
Laget skal i framtida være fiskernes økonomiske organisasjon. …..”
(Av plasshensyn er ikke hele vedtaket gjengitt. Utheving og understreking er gjort av forfatteren.)
Dette vedtaket må bl.a. forstås i lys av den pågående EU-debatten, hvor signalene var at salgslagenes rolle ville bli betydelig svekket under et EU-medlemskap. Budskapet fra
Råfisklagets styre må derfor også forstås som et signal til politikerne om at salgslagets rolle som forvaltningsorgan ville bli redusert, eller kanskje sågar bortfalle, hvis Norge ble
medlemmer av EU. Den siste setningen i utdraget fra vedtaket, kom inn for å understreke at det var denne delen av salgslagsrollen som skulle prioriteres for framtida. I ettertid kan man stille spørsmål ved hvorvidt organisasjonen har foretatt en slik kursendring? Som kjent ble det ikke noe av EU-medlemskapet, og hovedtrekkene i fiskeripolitikken og fiskesalgslagenes virksomhet er i det vesentlige videreført som før.