Norge versus Skottland

Sammenlikningen mellom den skotske modellen, altså organiseringen av det skotske politiet ved fotballkamper som O`Neill (2005) beskriver, og politiarbeidet i Norge er et godt

utgangspunkt. Som vi husker kan man grovt dele inn de skotske politibetjentene i tre grupper under fotballkamper: Uniformerte politibetjenter, Uniformerte (mobile) støtteenheter og Etterforskere/Spottere. Selv om man kan se visse paralleller hos politiet i Norge, er ulikhetene også mange. Konklusjonen fra Skottland er at politiet spiller en meget fremtredende rolle i forbindelse med fotballkamper. Etter mitt syn kan man ikke trekke den samme generelle

69 Side 17.

70 Side 17.

konklusjonen om forholdene i Norge. Hvis vi sammenlikner den omtalte tredelingen av det skotske politiet med mine observasjoner, finnes det visse likheter. Ved de fire kampene jeg deltok så jeg en inndeling ikke ulik den skotske. En ikke uvesentlig forskjell virker allikevel å være tilfanget av ressurser. Under kampene i Norge synes ofte de to første gruppene -

uniformerte politibetjenter og mobile uniformerte støtteenheter – å utføres delvis av de samme mannskapene. Slik at begge oppgavene tidvis blir utført litt «halvveis». Ofte er det de samme politifolkene som kjører patrulje i byen og rundt stadion, som i siste liten må skynde seg inn på stadion for også å utføre oppgaver der, som i større grad allerede burde vært ivaretatt av andre. Dette så jeg delvis eksempel på både i Trondheim og Bergen.

En informant var særlig bevisst på denne problematikken, da han beskrev at det ofte er de samme mannskapene som har pågrepet eller innbrakt en supporter som også må transportere denne til arresten og gjøre papirarbeidet i ettertid. For norsk politis del innebærer dette at man

«tappes» for begge de to første gruppene ved pågripelser i stor skala, fordi patruljene blir sittende inne å skrive rapport. Dermed er det begrensede mannskaper igjen ute til å følge opp øvrige risikosupportere og andre uønskede aktiviteter.

Som vi husker fra den strukturerte utspørringen var det bare noe over 30 prosent som sa seg godt fornøyd med bemanningen på kampdagene mens det var en relativt jevn fordeling mellom de som mente at eget distrikt var godt forberedt på kampdagene og de som mente at eget distrikt ikke var godt nok forberedt. Sitatene under punkt 6.2 peker også i retning av en gjennomgående lav beredskap ved de fleste kamper.

Skotske «spottere» utfører sin tjeneste i sivil, men gjør lite for å skjule seg for

risikosupportere. I samtale med de engelske politibetjentene under oppholdene i Trondheim og Bergen, fortalte også disse at de vanligvis jobbet «åpent», ofte til og med i uniform. Dette skiller seg noe fra mine observasjoner om norske forhold, særlig i Oslo politidistrikt, der man i stor grad bestreber å holde seg skjult for risikosupporterne. Man kan argumentere for styrker og svakheter ved begge disse tilnærmingene. Samtidig er det viktig å være klar over at de kampene jeg deltok på ikke nødvendigvis er representative for hvordan norsk politi jobber ved de fleste kamper i Tippeligaen. Kampene jeg deltok på var noe utenom det vanlige, med to tilfeller av besøk fra engelske supportere og engelsk politi. Både politiet i Trondheim og Bergen hadde forberedt seg og mobilisert utover det de gjør for en hvilken som helst kamp.

Kampene på Østlandet var i det første tilfellet en landskamp vurdert som «høyrisiko» med en

motstander og en politisk situasjon som trolig økte politiets beredskap. Man hadde også

«skandalen» fra kampen mot Bosnia meget friskt i minne. I det andre tilfellet var det et oppgjør mellom to lag hvor supporterne «hater» hverandre, og i alle fall et av lagene har et betydelig antall risikosupportere blant sine tilhengere, slik at dette heller ikke representerte det mest typiske for politiet.

Resultatene fra spørreundersøkelsen tyder for eksempel på at «spotting» utenom

fotballstadion forekommer i begrenset omfang, selv om «spotting» inne på stadion er mer vanlig. Det er heller ikke vanlig med den typen samarbeid mellom politidistriktene,

tilsvarende det samarbeidet jeg så mellom norsk og engelsk politi under kampene i Trondheim og Bergen.

Ved de fleste kamper som avvikles i Norge, enten dette er landskamper eller kamper i Tippeligaen, kan man neppe se den samme tydelige organiseringen eller høye beredskapen som for en stor del var tilfellet under mine observasjoner. Min konklusjon blir derfor at norsk politi i hovedsak kun benytter seg av «den skotske modellen» ved spesielle kamper som vurderes som «høyrisiko». I Skottland ser man modellen brukt på langt mer generelt

grunnlag, selv om man kan anta at også skottene øker ressursene og høyner beredskapen ved spesielle oppgjør, for eksempel «The Old Firm» mellom Celtic og Rangers.

Politiet spiller ingen fremtredende rolle ved de fleste fotballkamper i Norge, enten dette er landkamper eller kamper i Tippeligaen. Fraværet av uniformerte politibetjenter inne på stadion under kampene er ofte påfallende og man skal ikke lenger enn til Sverige før politiets nærvær er på et helt annet nivå⁷¹. Derimot spiller politiet en større rolle ved helt spesielle kamper, gjerne som involverer utenlandske supportere som man antar utgjør en høy risiko og ved kamper i hjemlig serie der begge lag har kjente risikosupportere – typisk oppgjør mellom Brann og Vålerenga og mellom Lillestrøm og Vålerenga. Norsk politi tar med andre ord i større grad et skippertak enn tilfellet synes i Skottland, der skippertakene er normalsituasjonen ved de fleste fotballkamper.

71 Aftenposten, nettutgaven 24.9.08: http://fotball.aftenposten.no/eliteserien/article118750.ece (lest 12.12.08).