Noen sentrale temaer rundt kvotehandel

Kvotehandel er et omfattende tema og berører både import- og eksport. WTO har et forholdsvis rigid regelverket for kvoter og andre ikke-tariffære handelshindre.

Bilaterale avtaler legger imidlertid opp til kvoter og preferanser. I tillegg er det såkalte kompensasjonskvoter mellom EU og Norge både på markedsadgang til EU for norske produsenter og vice versa. Dette avsnittet forsøker ikke å gi en full-stendig oversikt over temaet, men fokuserer på to aspekter: Importkvoter fra MUL land (5.4.1) og ostehandel (5.4.2).

5.4.1 MUL importkvoter

Norge har i likhet med andre industriland et tollpreferansesystem overfor utviklingslandene (GSP⁵⁵). Systemet åpner for at det gis tollfrihet eller ilegges lavere tollavgifter ved import av varer fra GSP-landene til Norge. For import fra de minst utviklede landene (MUL) har Norge etablert særskilte importbetingelser innenfor GSP-systemet. For import fra MUL gis det tollfrihet for alle varer, med unntak av korn, mel og fôrstoffer.

MUL import er særlig fokusert i forbindelse med import av storfekjøtt. GSP-ordningen har en sikkerhetsmekanisme som innebærer at det kan treffes tiltak dersom varene «importeres i slike mengder og under slike omstendigheter at de forårsaker markedsforstyrrelse». Nivået for utløsning av sikkerhetsmekanismen ved import av storfekjøtt i år 2001 er satt til 2 700 tonn utbeinet kjøtt (tilsvarende 3 375 tonn med bein).

De viktigste MUL landene på storfekjøtt er Botswana og Namibia. Importen fra disse to landene har sunket fra 2 131 tonn i 1998 til 2 047 tonn i 1999 og videre til 1 523 tonn i 2000⁵⁶.

87

5.4.2 Ostehandel

Det er en egen osteavtale mellom Norge og EU. Avtalen er av 1983 og innebærer at en viss mengde ost kan sendes «begge veier» til en redusert toll.

Inn til Norge har EU en kvote på 2 560 tonn årlig, hvorav 200 tonn er en kompensasjonskvote innført ved Finlands og Sveriges inntreden i EU, og 234 tonn er en industrikvote. Kvotene fordeles av Statens landbruksforvaltning på norske importører på grunnlag av utnyttelse av fjorårets kvote. Hele kvoten er fordelt per i dag, men det er et reservekvantum som er forbeholdt eventuelt nye søkere. Ostene skal være supplement til det norske varespekteret.

Fra Norge til EU er det en kvote på 2 351 tonn Jarlsberg og ridderost, 357 tonn mysost og 800 tonn smelteost. Det er verdt å merke seg at disse tonnene registreres inn blant eksportsubsidiert volum i forhold til WTO forpliktelsene. Kvoten er fordelt mellom to norske aktører.

89

Tema 3: WTO og regulering av tekniske handels-hindre

Av Frode Veggeland

Uruguayrunden i GATT (1986–93) og den påfølgende etableringen av WTO i 1995, innebar at handelen med mat og landbruksprodukter for første gang ble integrert i særlig omfang i et globalt handelsregime. Det er tre avtaler i WTO som i den forbindelse står sentralt: avtalen for landbruk, som inneholder bestemmelser om markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier, SPS-avtalen («Agreement on Sanitary and Phytosanitary Measures»), som skal regulere hensynet til folks, dyrs og planters helse, og TBT-avtalen («Agreement on Technical Barriers to Trade»), som skal redusere problemet med tekniske handelshindre. Landbruksavtalen har fått størst oppmerksomhet i diskusjonen omkring WTOs betydning for landbruket og matindustrien. Jeg skal derfor heller se nærmere på betydningen av de to andre avtalene (se også Veggeland 2001). Hva går disse avtalene ut på, og på hvilken måte kan de bidra til å regulere matvarehandelen?

Noe av bakgrunnen for at SPS- og TBT-avtalen ble integrert som egne avtaler i WTO, var at tekniske handelshindre under GATT ble identifisert som den største gruppen av handelsbarrierer, utenom toll, som skaper problemer for eksportørene.

Man antok at etter hvert som andre barrierer (ikke minst toll) ble fjernet, ville tekniske handelshindre få større betydning.

SPS-avtalen kan sies å inngå som en del av landbruksavtalen, siden det i artikkel 14 i denne avtalen vises til at avtalepartene også skal akseptere SPS-avtalen (WTO 1999). SPS-SPS-avtalen åpner for at medlemslandene kan innføre standarder og reguleringer som virker diskriminerende, men slike tiltak må kun gjøres ut fra hensynet til plante-, dyre-, og folkehelsen. Tiltakene må dessuten vitenskapelig dokumenteres. TBT-avtalen skal sikre at tekniske reguleringer og standarder - som krav til merking, emballasje, og prosedyrer for å etterleve reguleringer og standarder - ikke skaper unødige handelshindre. Det kan likevel være vanskelig å trekke et klart skille mellom de to avtalene. F.eks. kan merking være relevant for begge.

Forenklet sagt kan man si at det er type tiltak (tekniske reguleringer) som bestemmer om tiltaket hører inn under TBT-avtalen, mens det er tiltakets formål (beskytte plante-, dyre-, eller folkehelsen) som bestemmer om tiltaket hører inn under SPS-avtalen. Tekniske reguleringer hører dermed inn under TBT-avtalen så fremt formålet ikke er relatert til helse.

Et viktig poeng er at internasjonale standardiseringsorganer tillegges en sentral rolle. TBT-avtalen viser til at medlemslandene generelt bør følge internasjonale standarder på de ulike områdene. SPS-avtalen nevner konkret tre referanse-punkter, nemlig Office International des Epizooties (Verdens dyrehelse-organisasjon), International Plant Protection Convention) (plantehelseorgan under FN) og Codex Alimentarius Commission (matvarestandardorgan under FN).

Avtalene krever ikke at medlemslandene skal følge de internasjonale standardene, men ved å gjøre dette vil de kunne oppfylle sine avtaleforpliktelser.

Hvordan kan så WTO sikre at landene overholder sine forpliktelser? I den sammenheng står WTOs tvisteløsningsmekanisme sentralt. Hvis et land mener at et annet land har innført tiltak som bryter med WTO-regelverket, kan de be om å få opprettet et ekspertpanel med uavhengige deltakere som skal vurdere saken. Et eget tvisteløsningsorgan foretar en kjennelse på grunnlag av panelets rapport.

Denne kjennelsen kan så ankes til et appellorgan. Deretter foretar tvisteløsnings-organet en endelig kjennelse på grunnlag av rapportene fra både panelet og appellorganet.

En viktig endring i WTOs prosedyrer i forhold til prosedyrene i GATT, er at konsensusprinsippet er snudd på hodet. Tidligere var det behov for enstemmighet for å få godkjent rapportene og eventuelle straffetiltak, mens det nå kreves enstemmighet for å kunne avvise disse. Landene har dessuten i realiteten fått en rett til å få oppnevnt et panel. Det er også innført konkrete tidsfrister for hvert enkelt trinn i prosessen. På denne måten har WTO fått en styrket autoritet når det gjelder å avgjøre tvister.

Hvordan har så dette fungert i praksis? Som illustrasjon er det nærliggende å se på en av de store sakene som har vært relatert til SPS-avtalen, nemlig konflikten om EUs rett til å nekte import av hormonbehandlet kjøtt fra USA.

Så tidlig som i 1989 innførte EF et importforbud overfor USA. USA forsøkte å føre saken inn for GATT. De mislyktes med dette og iverksatte derfor ensidige straffetiltak overfor EF til en verdi av 100 millioner dollar. Etableringen av WTO bidro til at USA i 1996 fikk utløst tvisteløsningsmekanismen. Dermed ble det opprettet et WTO-panel til å vurdere saken. Panelet fastslo i 1997 at EUs importforbud ikke var forenlig med SPS-avtalen. EU anket saken videre, og i 1998 la appellorganet fram sin rapport. I denne rapporten ble fortsatt importforbudet vurdert som et brudd på WTO-bestemmelsene, men enkelte andre av panelets konklusjoner ble reversert. Det ble slått fast at EUs importforbud ikke var skjult proteksjonisme, at SPS-avtalen ikke entydig innebærer at all bevisbyrde må ligge hos det land som innfører et SPS-tiltak, at det kan være legitimt å støtte seg på vitenskapelige minoritetssynspunkter, og at risikovurderinger ikke må være basert på strenge kvantitative vitenskapelige analyser.

EU vurderte appellorganets vurderinger som positive siden det ble åpnet for at ny vitenskapelig dokumentasjon (uten krav om en identifisert målbar risiko) kunne legitimere importforbudet. I 1999 ble likevel EU anmodet av WTOs tvisteløsningsorgan om å oppheve importforbudet, noe de nektet å gjøre. USA krevde å få godkjent straffetiltak til en verdi av 202 millioner dollar, men tvisteløsningsorganet aksepterte kun 116 millioner. USA godtok dette. EU igangsatte dermed nye undersøkelser i et forsøk på å legitimere importforbudet.

Dette kan etter hvert resultere i en ny panelsak.

Hormonsaken viser at den internasjonale reguleringen av matvarehandelen har fått økt betydning gjennom WTO-avtalen. I denne saken gjorde panelet og særlig appellorganet, selvstendige vurderinger som har fått betydning for senere tvister og tolkninger av avtalen. Tvisteløsningsorganet påvirket også størrelsen på straffetiltakene. WTO har samtidig begrenset autoritet og kapasitet mht. å tvinge sterke aktører til å oppfylle sine forpliktelser, noe EUs standhaftige motstand mot å oppheve importforbudet illustrerer.

Likevel er det sannsynlig – ikke minst på grunn av tvisteløsningsmekanismen – at avtaleverket har virket disiplinerende på statenes atferd. Det er blitt lettere å føre tvister inn for WTO. Frykten for å bli «dømt» har derfor med all sannsynlighet bidratt til at landene er mer forsiktige med å innføre standarder og reguleringer som avviker fra WTO-forpliktelsene.

91