Narrativ 3 – «Jeg vil høre igjen»

En halvtime ut i første besøk hadde alle blitt introdusert for hvordan trykkebord og

hodetelefoner fungerer. De hadde allerede hørt på noen lydklipp. De byttet på hodetelefonene for å vise hverandre det de hørte og kommenterte underveis. En saksofon er utstilt i Rockens verktøy. Den har tilhørt Bjørn Røstad som har turnert en årrekke med Sambandet, Åge Aleksandersens faste backingband. Lydklippet er låten «Norge Mitt Norge» og tredje tekstlinja i sangen går slik: «Ei time no te æ ska på, ett smørbrød det smakt så som så» I følgende narrativ foregikk noe av dialogene parallelt barna imellom, og mellom barna og meg og barnehagepedagogen. Det er også bekrivelser av barnas non-verbale uttrykk.

«Hva er dette for noe da? Det blanke», spør Tone og peker på saksofonen. Både Eva og Leon kommer nærmere. Line letter litt på hodetelefonene hun bruker og svarer

«Saksofon». «Det er saksofon», bekrefter Tone. «Mamma har spilt det», sier Line. «Har hun? Har hun spilt i korps eller?» spør Tone. «Japp», sier Line og nikker. De to voksne leter fram saksofon på de to skjermene. «Skal vi høre på den da, Andrea? Saksofonen?»

spør pedagogen og skroller på den ene skjermen. Eva og Leon går nærme denne skjermen. «Jeg vil høre», sier Leon. «Finner du saksofonen» spør Tone som står ved den andre skjermen. «Ja», svarer pedagogen og sier til barna som står rundt: «Se der.

Se hvor blank og fin den er». «Vil høre musikken», sier Andrea litt utålmodig. «Ja, det kommer», sier pedagogen, som gjør plass til barna og trykker på flere nærbilder av saksofonen. «Den var fin», sier Andrea. «Ja, skal vi høre på musikken da? Norge, mitt Norge. Skal du høre?» spør pedagogen og tar hodetelefonene på Leon. Andrea hører ved den samme skjermen, samtidig som Tone finner fram det samme lydeksempelet til Line. «Vil du høre?» spør Tone. «Mm», sier Line og nikker. Andrea tramper opp og ned

med beina og beveger armene opp og ned nesten som hun trommer på en usynlig tromme og ler. Line lytter og ser på Andrea og ler. Leon lytter konsentrert. «Her Eva», sier Tone og setter hodetelefoner på Eva som straks smiler. Nå lytter alle barna på det samme. Line ler og danser rundt seg selv. «Forsiktig så du ikke snubler i ledningen», sier Tone. Line ler høyt mens hun hører. Eva står og lener seg mot glasset, lytter og smiler. Hun ser litt på de andre og innimellom kan man se at hun også gynger bitte litt opp og ned med kroppen. Andrea hopper opp og ned. Leon ser opp på pedagogen og roper høyt fordi han har hodetelefoner på. «Vil du høre!?» spør han pedagogen som ler med ham og svarer: «Ja, haha». Andrea tar armene ut og inn og fortsetter å hoppe, vendt mot både Leon og pedagogen. Pedagogen lytter, danser og digger mens hun henvender seg til Leon. De har øyenkontakt. Leon smiler mot pedagogen og sier: «Jeg vil høre igjen». Line ler og hører tydeligvis på teksten og sier: «Smørbrød!?

Smørbrød». Andrea dytter litt borti Leon. «Dans da, haha», ler hun og hopper opp og ned dansende. Leon vugger fra side til side, danser litt. Så tripper han fort med beina, rister med hodet fra side til side og hopper mens han holder på hodetelefonene.

Pedagogen ler og sier: «Det er skikkelig sånn hoppemusikk – dansemusikk» og hun fortsetter også å digge mens hun nynner videre på «Norge mitt Norge».

Narrativet viser hvordan barna satt ord på det de hørte («Smørbrød!? Smørbrød»), men også hva de fikk lyst å gjøre kroppslig (danser, hopper, ler, vugger fra side til side, tripper fort med beina). Inngangen til samtalen var noe visuelt og konkret, nemlig saksofonen og Tone innbød barna til selv å si hva de så. For Line var saksonen tydeligvis kjent fordi moren hennes har spilt saksofon. Hun brakte inn sin erfaringsverden og tydeliggjorde med dette sin

forkunnskap. Hennes tenkning var som en del av en tankerekke, slik Dewey beskrev som faser i utviklingens bevegelige variasjoner både praktisk og emosjonelt (Dewey, 1934/2008, s.

198). Jeg (Tone) fulgte opp ved å spørre om moren hadde spilt i korps. Jeg anerkjente svaret

«saksofon» og hadde til hensikt å sette henne på sporet av videre samtale. Spørsmål mitt var imidlertid et lukket spørsmål og gav føringer om saksofon i korps. Line fikk mindre mulighet for å spinne videre på egne assosiasjoner med utgangspunkt i saksofonen og at moren hadde spilt. Akkurat her var det hurtige skift i dialog og aktivitet mens Line vekselvis løftet

hodetelefoner og satte de på igjen. Derfor bremset ikke det lukkede spørsmålet dynamikken i gruppen slik jeg tolker det.

Det videre hendelsesforløpet kretser mest rundt hva de hørte og hva som skjedde da de lyttet i hodetelefonene. Pedagogen innledet med å spørre om de skulle høre på saksofonen. Både

Andrea og Leon svarte verbalt at de ville høre. Eva og Leon kom nærmere skjermen som trolig var et kroppslig svar om å ville høre. Før musikken ble satt i gang trykket pedagogen på nærbildene av saksofonen⁹, selv om Andrea var ivrig etter å få høre, ble hun likevel litt betatt av det hun så og sa: «Den var fin». Hun uttrykte sin opplevelse av det visuelle. Nærbildet viser en blank saksofon dekorert med et mønster innrisset i messingen. Saksofonen har på denne måten en særpreget estetisk utforming som fanget Andreas oppmerksomhet.

I det musikken startet hadde Andrea en kroppslig respons til musikken hun hørte (trampet opp og ned med beina og beveget armene opp og ned nesten som hun trommet på en usynlig tromme). Jeg tolker det som kroppen hennes blandet seg med de bevegelsene hun opplevde i musikken. I kapittelet om Respons til musikk viser Sæther (2019. s. 88), til identifikasjon som en av deltagerstrategiene til Holgersen (Vist, 2005, sitert i Sæther, 2019, s. 89). Identifikasjon handler om en helhetlig forståelse som skaper mening i musikken. «Barnet opplever seg som en del av det estetiske uttrykket og svinger organisk med i musikken» (Vist, 2005, sitert i Sæther, 2019. s. 89). Referansen knyttes til småbarn, men det er også i høy grad til stede her med femåringene i min observasjon.

Line lyttet, så på Andrea og lo. Det kan synes som hun fikk innspill både av det hun lyttet til og at Andreas dansende kropp smittet over. Lines latter uttrykte glede og jeg tolker

fellesaktiviteten slik at den gav en samlende og berusende følelse. Dette kan beskrives med affekt-begrepet der de ubevisst og ikke-subjektive intensitetene spille inn (Gregg & Seigworth 2010; Massumi, 2002, sitert i Hovik, 2014, s. 76). Barna uttrykte seg gjennom latter, smil og dansende kropper, som følge av det de hørte og tilsynelatende også i en sirkeleffekt med hverandre. Leon ville også dele sin opplevelse med pedagogen i det han spurte om hun vil høre. Han ville innvie den voksne i denne fellesopplevelsen. Deretter observerte han

pedagogen som danset og digget. Blikkvekslingen de kommuniserte i denne episoden utløste

9 Foto: Jette C. Petersen/Rockheim

at Leon ville fortsette å høre. Nyansene i hvordan barna uttrykte sine estetiske opplevelser spenner fra det svært kroppslige hos Andrea til Eva som smilte og man kunne ane at hun gynget litt i kroppen. Man kan ikke vite om hun smilte av det hun hørte eller av de andre som svingte seg rundt eller hoppet opp og ned, men det jeg fornemmet var en egen helhetlig fellesskapsopplevelse.