Nærmere om bruken av utvalgskriteriene

Representasjon er valgt som det overordnede utvalgskriteriet fordi det er et overordnet mål at hele variasjonsbredden av naturtyper og biologisk mangfold knyttet til

øygruppa skal være representert i verneområdene. En mest mulig fullstendig

representasjon av biogeografiske soner, naturtyper, habitater og arter i verneområder er avgjørende for at områdevernet skal fungere som et effektivt virkemiddel for bevaring av biologisk mangfold (Hun ter et al. 1988; Margules et al. 1988; Noss 1987, 1992;

Noss & Cooperrider 1994).

Som oftest har det vært benyttet vegetasjonsbaserte tilnærminger for å sikre

representasjon av ulike naturtyper ved opprettelse av verneområder. En mulig svakhet ved en slik tilnærming er at fordelingen av naturlige plante- og dyresamfunn ikke er stabil i tid og rom, men forandres over tid avhengig av bl.a. endringer i miljø­

forholdene. Den beste måten å representere biologisk mangfold på økosystemnivå kan derfor være å bevare et mest mulig fullstendig spekter av naturtyper, habitater og gradienter i miljøforhold innenfor vernede områder. Dette gjelder gradienter i klima, hydrologi, høyde over havet, overflatemateriale, landformer og topografi. Disse gradientene bør såfremt mulig bevares ufragmentert, slik at artene kan bevege seg uhindret når miljøforholdene endres (Peterson & Peterson 1991; Kavanagh & Iacobelli 1995).

Alle viktige arter og leveområder vil ikke nødvendigvis fanges opp gjennom en naturgeografisk grov analyse av representasjon. Spesielt vil en naturgeografisk representasjonsanalyse av landområdene i begrenset grad fange opp fordelingen av marine og marint tilknyttede arter, siden fordelingen av f.eks. sjøfugl og sjøpattedyr avhenger hovedsaklig av marine miljøfaktorer. En naturgeografisk analyse basert på vegetasjon og fysiske miljøforhold må derfor suppleres med mer finmaskede og målrettede analyser av representasjonen av ulike arter og deres leveområder. Et slikt artsbasert «sikkerhetsnett» i analysen kan omfatte sjeldne, sårbare og endemiske arter, samt arter med store areal krav, som f.eks. store rovdyr. Arter med store areal krav er også «paraplyarter» i den forstand at dersom verneområdene tilfredsstiller deres habitatkrav, vil også en stor andel av de mindre arealkrevende artenes krav være tilfredsstilt (Noss & Cooperrider 1994).

På grunn av sterkt press på og intensiv utnyttelse av arealressursene har man de fleste steder måttet nøye seg med å verne områder som er for små til å omfatte eller sikre fullstendige biologiske samfunn og store økosystemer. Dette gjelder spesielt leve­

områdene for arealkrevende arter som store rovdyr. Svalbard er et av de områdene der presset på arealressursene har vært og fortsatt er av et omfang og art som muliggjør vern av store, sammenhengende områder med lite påvirket natur.

I til1egg til at nettverket av verneområder tilsammen skal representere mest mulig av naturvariasjonen på øygruppa, er det også et mål at hvert enkelt verneområde skal omfatte mest mulig av naturvariasjonen i de områdene de hver for seg representerer.

Hvert enkelt verneområde bør derfor avgrenses med sikte på at gradienter i natur- og miljøforhold skal være mest mulig fullstendig representert.

For å kunne velge ut aktuelle verneområder på grunnlag av et representasjons­

kriterium må det gjennomføres en representasjonsanalyse. Siktemålet med en slik analyse er å identifisere hvilke biogeografiske soner, naturtyper, habitater og arter som er svakt representert i dagens verneområder, og hvor disse underrepresenterte

områdene og verneverdiene finnes. En slik analyse blir i denne rapporten gjennomført for nasjonalparkene og naturreservatene under ett. Denne analysen omfatter også

representasjon av kulturminner. For plantefredningsområdene og fuglereservatene gjennomføres en mer begrenset representasjonsanalyse med fokus på de verneverdiene disse områdene er ment å ivareta. En nærmere beskrivelse av representasjonsanalysen er gitt i kap 7.

5.2.2

Utfyllende utvalgskriterier

De utfyllende kriteriene kan betraktes dels som et supplement til, og dels som en utdyping og spesifisering av det overordnede representasjonskriteriet. De utfyllende kriteriene sier noe om hvilke typer områder det ansees som særlig viktig å sikre gjennom tilstrekkelig representasjon i verneområdene. De utfyllende kriteriene samsvarer med de viktigste vernekriteriene for terrestriske og marine verneområder som benyttes nasjonalt og internasjonalt.

Kriteriene

viktighet for biologisk mangfold og viktighet for biologisk produksjon

skal sikre at områder som er viktige for biologisk produksjon og mangfold i størst mulig grad innlemmes i verneområdene. Representasjonen av slike nøkkelområder setter begrensninger for hvor effektivt områdevernet kan bidra til bevaring av biologisk mangfold. På Svalbard er biologisk mangfold og produksjon svært ujevnt fordelt og konsentrert på en relativt liten del av totalarealene. På land gjelder dette først og fremst kystlinjen og isfrie lavlandsområder. For de marine områdene gjelder det spesielt kystnære farvann, gruntvannsområder, oppvellingsfronter og iskantsoner.

Både på land og til havs er den menneskelige aktiviteten dessuten konsentrert i de produktive områdene. Disse områdene er ofte også sårbare, og følgelig utsatt for påvirkning fra lokale inngrep og aktiviteter. Kriteriene

biologisk mangfold og

produksjon

peker ofte på de samme områdene fordi de mest produktive områdene som regel også har det største biologiske mangfoldet. Dette gjelder imidlertid ikke alltid, og avhenger av hvilken skala man vurderer ut fra. Ofte fører rik næringstilgang til stor konkurranse og få dominante arter. Fuglefjellsvegetasjonen på Svalbard er et godt eksempel på dette.

Kriteriet

uberørthet

skal sikre at man finner fram til verneområder som er relativt lite påvirket av menneskelige aktiviteter og inngrep. Slike områder vil som regel ha de mest intakte naturlige økosystemene, og gi de beste mulighetene for forskning, overvåking og villmarksopplevelse. Vern av store, intakte økosystemer var et sentralt mål for opprettelsen av reservatene og nasjonalparkene i 1973, og bevaring av øygruppas preg av uberørt villmark er et av hovedmålene for norsk Svalbardpolitikk.

De fleste steder i verden blir områder med uberørt natur raskt mindre. Dette gjelder også i arktis. Verdien av slike områder er derfor økende. Når man skal verne

naturtyper som er underrepresentert i dagens verneområder, bør man derfor finne fram til områder som ikke er betydelig og varig påvirket av menneskelige aktiviteter og mngrep.

Kriteriet

særegenhet/sjeldenhet

skal sikre at ikke bare det typiske, men også det særegne skal være representert i verneområdene.

Kriteriet

hensyn til friluftsliv

er her nært koblet til uberørthets-kriteriet. Verne­

områdene skal bidra til å sikre muligheten for villmarksopplevelser under utøvelse av

enkelt friluftsliv på naturens premisser. Ved opprettelse av nye verneområder bør man derfor sikre områder med lite påvirket natur forholdsvis nær bosetningene. Dette er viktig av flere grunner. For det første fordi disse områdene er relativt lett tilgjengelige slik at et betydelig antall fastboende og tilreisende vil ha mulighet til å oppleve dem.

For det andre har deler av disse områdene en relativt stor bruksintensitet og er truet av inngrep som kan redusere villmarkspreget vesentlig. For det tredje er svært lite av de relativt uberørte naturområdene nær bosetningene vernet fra før. Spesielt ved utvalg av nye verneområder på Sentral-Spitsbergen bør sikring av mulighetene for villmarks­

opplevelse gjennom enkelt friluftsliv i lite påvirket natur tillegges vekt.

Kriteriene vitenskapelig og pedagogisk verdi skal sikre at områdevernet bidrar til å bevare områder og naturkvaliteter som har betydning for forskning, overvåkning og undervisning. Områdevernets bidrag til å bevare Svalbard som et lite påvirket

referanseområde for forskning og overvåkning vil være det viktigste. Mer spesifikt bør nye verneområder også bidra til å sikre naturkvaliteter og kulturminner i områder som er lett tilgjengelige for forskning og undervisning. Den store satsingen på forskning, overvåkning og undervisning i Longyearbyen og Ny-Ålesund tilsier at kriteriene vitenskapelig og pedagogisk verdi tillegges særlig vekt i områder som er relativt lett tilgjengelige fra disse bosetningene.

In document EVALUERING AV OMRÅDEVERNET PÅ SVALBARD (sider 34-37)