Når familier betraktes

Samhandlingsmønstre kan være fastlåste. Familiemedlemmer utvikler metoder for å håndtere konflikter som fremmer forutsigbarheten i interaksjonen, men som også hindrer utforskning av alt som er nytt (Minuchin et al., 1998, s. 68). Ettersom en familie er operativt lukket og informativt åpent, må vi stille familien til beskuelse. Ikke som på et teater, men ved at

familien kan betrakte seg selv gjennom å få tilgang til hva de andre tenker (interpenetrasjon), og ved å gjøre seg tilgjengelig for tilbakemelding om hvordan andre deltakere oppfatter deres rollespill og deres uttalelser. På denne måten får familien både tilbakemelding fra sine egne medlemmer og fra andre familier.

For alle familiemedlemmene, men særlig for foreldrene, kan det være utfordrende å skulle spille ut uprøvde løsninger på familiens problemer i påsyn av andre. Det krever

åndsnærværende trenere som kan fange opp trygghetsbehovet, slik at nok støtte gis i forkant.

Trenerne er de ansvarlige for at deltakerne lykkes. De fleste familier ønsker likevel å gjennomgå planen med en trener i forkant av rollespillet, for å sikre at det hele blir bra nok.

Forsøket må være gjennomførbart for alle i rollespillet og det må være funksjonelt for daglig bruk. Det er et poeng at aktivitetene er så tett opp mot virkelighetens kompleksitet av

utfordringer, hensyn og forhold som mulig (Moe, 2000, s. 113). For noen vil en slik utrygg situasjon kunne skape frykt.

Frykt er en underlig følelse. Den er ofte koblet tett med uvitenhet om ting eller situasjoner.

Ikke nødvendigvis for tingen eller situasjonen i seg selv, men for hvordan man vil reagere.

Dersom man ikke har et erfaringsgrunnlag, har man heller ingen indikatorer til å sondere forventningsgrunnlaget med. Man klarer ikke å tegne et bilde av et hypotetisk

hendelsesforløp. Ved å fjerne uvitenheten, det vil si ved å tilføre erfaringer, får man et

grunnlag å bygge sine forventninger på. Redselen for det fremmede vil dermed avta, fordi det ikke lenger er så fremmed. For noen er engstelsen for eksponering så stor at de vegrer seg for å være med på rollespill i det hele tatt. Dersom en far reserverer seg for å delta aktivt i

rollespillet, kan det tilrettelegges for at vedkommende likevel får en sentral posisjon i prosessen. Han kan bli aktivisert i planleggingen eller ta en passiv rolle som forløser hensikten med rollespillet. Vi ønsker ikke å presse deltakerne til å gjøre noe de ikke er komfortable med. I mange tilfeller vil det bare føre til at det ubehag presset medfører står igjen som den overskyggende erfaring fra treningen.

Planleggingen av rollespillene er derfor helt essensielt, både for å skape trygghet, rimelig fordeling av roller og sikring av suksess. Barna har gjort dette en rekke ganger og kan både semantikk, ferdigheter og prosess. Erfaringen gir dem en anledning til å innta en aktiv rolle der de kan fremstå som eksperter på positiv atferd. At foreldrene oftest ender i en mer bi-preget rolle, der de inntar en veiledende funksjon, er å betrakte som positivt. Det gir dem mulighet til å finne frem til positiv respons på positiv atferd. Dette gjør at både barnas atferd og foreldrenes komplementære positive respons har snudd samspillet på hodet.

5.5 OPPSUMMERING

Vi skal forsøke å sette det hele sammen til en forståelig modell. Hvert system, hver familie, har sine utfordringer de ikke selv klarer håndtere slik de ønsker. Gjennom treningen

organiseres aktiviteter som skal øke evnen til å håndtere dette bedre. Som deltaker i en fasiliterende gruppe og gjennom modellering, familieoppgave og rollespill muliggjøres utvikling av familiens samhandling. Vi kan si at det foregår nyskapning og tilføring av nye ferdigheter, ny forståelse, nye former for kommunikasjon og så videre, som kan betegnes som innovasjon. Dersom redskapene som prøves ut på trening tas i bruk hjemme, kan vi snakke om at handlingskompetansen er utvidet eller forbedret. Dette skjer ikke i serier med

kvantesprang. Ved at ny forståelse, nye perspektiver og nye ferdigheter bedrer familiens samhandling, kan man sies å øke den enkeltes handlingskompetanse og familiens

samhandlingskompetanse. Erfaringene dette skaper vil spille inn på den tro man har om at situasjoner kan løses. Vi kan i denne sammenheng snakke om den enkeltes tro på at egne bidrag virker etter hensikt og den kollektive mestringstro på at konflikter og utfordringer er løsbare. Når man har redskaper til å løse ulike situasjoner, er det grunn til å ha tro på at

tilsvarende situasjon, eller endog andre situasjoner, også kan mestres. Slik mestringstro har en tendens til å øke ettersom handlingskompetansen bekreftes. Nye utfordringer møtes med andre betingelser enn de forrige. Forhåpentligvis vil hver lille situasjon ha en positiv

innovativ virkning, slik at familien over tid opparbeider en kollektiv mestringstro som tilsier at konflikter og utfordringer er noe vi løser i denne familien.

I et slikt hjemmeklima er det gunstig å vokse opp som barn, det er en gunstig plass for sosialisering og for utvikling. Her får barn trening i prososial samhandling og kan tilegne seg og erfare at ferdigheter har positiv effekt. I familier med slik samhandling anerkjennes også nye virkningsfulle ferdigheter. I seg selv vil forventningene om at de ferdighetene man da har tilegnet seg virker, øke forekomsten av slike ferdigheter. At familien eksplisitt anerkjenner bruken av ferdighetene forsterker bare dette bildet.

Det er hevet over tvil at familier kommuniserer og fungerer bedre etter å ha trent familieART enn de gjorde før. Hva som skaper eller ansporer denne endringen er det imidlertid ikke like lett å konkludere. Spørsmålet ble reist innledningsvis om familiers endring lar seg beskrive

Utfordring

Innovajson

Handlings-kompetanse Mestringstro

med en systemisk-konstruktivistisk tilnærming. Slik treningen foregår, lar den seg beskrive i et slikt perspektiv? Det forutsettes at forventninger er styrende for atferd og at

endringsarbeidet derfor bør knyttes til forventningene og ikke atferden de er rettet mot.

Spørsmålet som da er forsøkt besvart er hvorledes slike forventninger kan stimuleres til endring og hvordan de best kan kommuniseres. Både struktur og prosess er selvsagt av

betydning. Hvilke ulike elementer som har virkning i forhold til hva, er selvsagt vanskelig å si all den tid de virker sirkulært på hverandre.

Selv om trenerne ikke er styrende i forhold til atferd og familienes valg av løsninger, bør de være tydelige på de normative forventninger knyttet til treningen. Det skal uttrykkes en

uforbeholden toleranse for variasjon av kompetanse hos deltakerne. Ulik kompetanse gir ulike behov for hjelp, og det er trenernes ansvar å sikre at deltakerne lykkes. Undring, ros og

belønning skal prege kommunikasjonen. Likeledes bør det legges vekt på en tydelig semantikk med repeterende bruk av utvalgte begreper som kan være nyttige

kommunikasjonsverktøy for familiene. Barnas forutgående læring av begreper og struktur på ART kan synes å ha avgjørende betydning for foreldrenes justering av forventninger til sine barn. Prosessen er preget av selvstyrende aktiviteter der familiene ved hjelp av gjensidig åpenhet og praktisk bruk av ferdigheter i rollespill gir anledning til å betrakte seg selv og andre. På denne måten kan betraktningsmåter tas opp til vurdering og eventuelt rekonstrueres.

Hva resultatet blir, kan ikke forutsis. Løsningen drives frem av kommunikasjonens selvstendige kraft, kan man si. Hvem kunne vel ane at det var fjernkontrollen som var familien Dahls gordiske knute? Vektlegging av de autopoietiske prosesser synes å ha

avgjørende betydning, idet familiene stimuleres til å velge de problemer og de løsninger som har mest relevans for dem selv.

Konklusjonen synes altså å være at systemisk-konstruktivistisk tilnærming er fruktbart for å beskrive sammenhenger som fremmer endring i familieART. Etter mitt skjønn er ikke bare et slikt perspektiv beskrivende, det tilfører også mer forståelse til hvorfor ulike mekanismer virker så endringsfremmende som de synes å gjøre.