Minner og muntlige fortellinger om tingene har vært helt sentralt i dette arbeidet. De har vært en del av å kunne bestemme mange av tingenes opprinnelige tilstand. Uten disse ville ikke ville ikke kapittelet med funnbeskrivelser bestå av annet enn tingenes fysiske fremtoning. I likhet med Brake og Brakes (2015, 2016, 2017) arbeider presentert i kapittel 2, vil jeg også si samtalene vi i familien har hatt underveis har ført til minner og kunnskap som kanskje ellers ville gått tapt, og i veldig stor grad har dette skjedd ved hjelp av nettopp de tingene jeg fant.
Erindringer og ting kan også snakke eller sparre med hverandre. Kognitive minner kan hjelpe til å utdype historien til en ting, men tingen (og dens tilstand) husker også selv og kan hjelpe oss til å huske. Dialogen vi hadde om og med tingen blir på mange vis en hermeneutisk sirkel
mellom helhet og del, mellom kontekst og ting – en slags erindrende spiral. Tingen bærer med seg eller bringer fram et minne, som utdypes gjennom samtaler og ny kognitiv erindring, som igjen fører til at vi tilfører tingen nye miner (Olsen 1997:105). Svenskepilken som ble funnet førte til historien om båten «Trulte», og merkene på pilken avslørte at den hadde fått noe hard medfart, og da Arild så det husket han at han hadde vært å slått på den med ei øks. Disse minnene var utløst av pilken, og er nå en del av de minnene den forbindes med.
Samtalene vi har hatt når vi har sett på tingene sammen har skapt et kollektivt minne for oss.
Minner vi har hatt for oss selv, og minner Nora og jeg har hatt sammen bare oss to, har nå blitt sagt høyt og blitt delt med de andre i familien. De har blitt en del av en felles erindret fortid, som ikke vil forsvinne like fort etter som vi nå kollektivt sitter på de samme minnene.
Alle har selvfølgelig ikke opplevd alt, men informasjonen kommer fra tidsvitner, eller blitt fortalt videre til oss fire som har vært involvert. Samtalene har resultert i et større og mer levende bilde av livet på Skoglund før våre liv der. Underveis har det dukket opp ting vi ikke helt har klart å plassere. Undringen og spekulasjonene rundt disse gjør at man søker etter svar, noe som føles selvsagt eller naturlig. Jeg har i flere tilfeller i forrige kapittel vist hvordan jeg har brukt internett for å nærmere bestemme tingenes identitet, innhold, opprinnelse eller datering. Isolert sett er dette uproblematisk. Det som likevel kan bli problematisk er når denne søken etter svar blir brukt i et forsøk på å lage en forklaring eller skape en erindring.
På slutten av kapittel 3 reflekterte jeg over den potensielle risikoen med å snakke med familien om skjåen før tomta skulle utgraves. Jeg visste ikke hva som ville bli sagt i
intervjuene, og om noe av det eventuelt ville vise seg i det arkeologiske materialet. Potensialet for overført erindring, for å bli ledet inn i fortolkninger, lå imidlertid der og ulmet. I samme avsnitt i kapittel 3 skrev jeg også at jeg ikke ble ledet, at jeg ikke skapte forventninger til det arkeologiske materialet jeg skulle gå i gang med å grave fram. Det kan jeg utdype nå. Min oppfatning da, og den er det samme fortsatt, var at de innledende intervjuene ikke ga spesifikk informasjon om ting som faktisk ble funnet. Minner tilknyttet ting nevnt i intervjuene som ble bekreftet i materialet, hadde også jeg personlige minner om. Derfor mener jeg at jeg i all hovedsak unngikk denne potensielle føringen de innledende intervjuene kunne ha hatt.
Samtalene vi hadde sammen omkring det arkeologiske materialet vil jeg derimot si har en større risiko for å ha ledet oss som gruppe inn i forsøk på å forklare, og dermed kanskje feiltolke. Fragmenter av fortellinger, eller noe man har overhørt, kan knyttes til en gjenstand
som man kanskje også har hørt noe om. Slik kan det dannes historier som kanskje ikke er reelle. Man kan huske feil. Likevel dannes det ei plausibel erindring man lett kan tro er en sannhet. Det kan ha skjedd med alle fire av oss som har deltatt i disse samtalene. Kanskje har vi alle hørt noe av det samme, og vi bygger opp hverandres historier og konkluderer. Det kan særlig gjelde de tingene bare en av oss har minner om. I kapittel 2 så jeg på Bonnichsens (1973) artikkel om Millie’s camp, og brukte den som eksempel på hvordan intuitive slutninger kan vise seg uriktige. Bonnichsen hadde på forhånd, gjennom å besøke andre Cree-leirer, lese etnografiske artikler om dem, og deres påvirkning fra industrialiserte samfunn, dannet seg idéer som hele tiden var med i arbeidet og tolkningen av det de fant i Millies leir.
Noen av tingene var det ikke minner om, for eksempel Cola-flaska, pilleeska, kaviartuben og patronhylsa. Deres tilstand gjorde likevel at det var mulig å få mer informasjon om tingene.
Denne søken har også tilført ny personlig kunnskap for meg, om enn kanskje ikke så viktig i det store bildet. Jeg var for eksempel ikke klar over at det en gang fantes såkalte blå-hvite varer, eller at Coca-Cola lagde ulike flaskedesign til sportsarrangementer. Selv om
informasjonen ikke tilfører spesifikke minner hjelper den likevel med å få de datert eller identifisert, noe som gjør tolkningen lettere. I DeSilveys (2006) prosjekt beskrevet i kapittel 2 måtte hun finne en ny måte å se tingene på. Tingene hun arbeidet med hadde ikke alltid i seg selv videre noen sammenheng, men de var likevel ikke minnesløse. De bare fortalte andre historier enn de som var forventet. I dette tilfellet har potensielt interessante funn bare fått en overfladisk beskrivelse av innhold, type og bruksområde fordi tingen ikke klarte å avsløre det jeg ønsket. Anhenget som kanskje var til ei lampe er et eksempel på det. Samtidig kan man undre på om de ville vært like interessante om man hadde minner relatert til akkurat disse tingene, og at de hadde blitt forklart? Det kan jo være bare det at de er ukjente som gjør at man undrer seg over dem, slik Malpas (2012) har foreslått.
I kapittel 2 så jeg også på Bjercks (2014) beskrivelse av det å gå gjennom tingene i huset til sin avdøde far. For Bjerck ble det som et biografisk gjensyn med minner fra farens liv;
tingene reflekterte ham. I forbindelse med dette prosjektet er del vel helst Arild som kan gjenkjenne denne følelsen, men det er noe annet jeg finner interessant i det Bjerck skriver.
Tingene i huset ventet nemlig på å bli videre brukt, de var ikke kastet eller klar til å bli søppel enda. Det får meg til å undre på hvor mange av tingene i dette materialet som heller ikke var klar for en slik skjebne. Hvorfor endte de likevel der? Keramikkflisene omtalt i forrige
kapittel lå der på vent. Mynten, de to små perlene... De ble nok bare mista, så små som de var.
Hvor mange spiker har falt ut av snekkerbuksa, hva kan ha falt ned fra sin plass og gått i stykker ved et uhell, hva har blitt forlagt og aldri funnet igjen? Det arkeologiske materialet blir ofte omtalt som søppel, avfall, det som er etterlatt og overlatt. Jeg har kanskje ansett dette materialet som søppel, noe som har fått sin endelige slutt. Men som det framgår av teksten over, var det ikke slik – ikke entydig i alle fall. Tingene har fått ny og uventa mening, for familiens hukommelse og for min utdannelse.