Geir Wing Gabrielsen, Janneche Utne Skaare, Anuschka Polder og Vidar Bakken
I 1989 ble mange polarmåker funnet døde på Svalbard.
Undersøkelse av fuglene viste svært høye konsentra-sjoner av PCB i lever og hjerne. Disse PCB-nivå kan ha bi-dratt til dødeligheten selv om dette ikke kan avgjøres med sikkerhet.
Svalbard og Barentshavet har noen av de høyeste tetthetene av sjøfugl i verden (Løvenskiold 1964), med polarmåke som den vik-tigste predatoren. Mange av de store sjøfuglkoloniene ble dra-matisk redusert på 1980-tallet. Nedgangen skyldes hovedsakelig sammenbruddet i bestandene av de viktigste næringsartene, spesielt sild og lodde (Vader et al. 1990, Anker-Nilssen & Barrett 1991). Selv om denne dødeligheten ikke primært skyldtes foru-rensning, kan giftstoffer i miljøet ha stresset fuglene og gjort
nina temahefte 10
dem mer utsatte for sykdommer og mindre konkurransedyktige i kampen om mat og plass. Siden konsentrasjonen av klorerte hy-drokarboner i vevene øker når fuglene sulter og bruker sine fett-reserver, vil stresset disse substansene påfører fuglene øke i er-næringsmessig ugunstige perioder. Effekter av slike miljøgifter er imidlertid vanskelig å påvise.
Kroppsvekten til arktiske sjøfugler varierer mye i løpet av året på grunn av variasjoner i deres fettinnhold (Gabrielsen & Ryg 1992).
I rugetiden har polarmåkene lav kroppsvekt sammenlignet med vinter og vår. I hekketida omfordeles og brukes fettstoffene, og konsentrasjonen av de fettløselige giftstoffer som PCB-forbindel-ser (polyklorerte bifenyler) i vitale organer som hjerne og lever øker (Ingebrigtsen et al. 1984, Wiemeyer & Cromartie 1981).
Allerede i 1972 rapporterte Bourne & Bogan (1972) om funn av polarmåke som lå i krampe ved en sjøfuglkoloni på Bjørnøya.
Fuglene hadde lav kroppsvekt og høye konsentrasjoner av PCB i
nina temahefte 10
lever og muskler. Siden 1986 har forskere fra Norsk Polarinstitutt funnet døde og døende polarmåke i sørlige deler av Svalbard. I 1989 ble 12 individer fra Spitsbergen og Bjørnøya sendt til Veterinærinstituttet i Oslo for undersøkelse (Gabrielsen et al.
1995). Vi vil i denne artikkelen gi et sammendrag av resultatene fra denne undersøkelsen der vi studerte fuglenes innhold av klo-rerte pesticider og polykloklo-rerte bifenyler i fire forskjellige organer (lever, nyre, muskel og hjerne. Egg fra lomvi og polarlomvi, som er viktig mat for polarmåke, ble også undersøkt.
8.1.2 Materiale og metoder
I løpet sommeren 1989 ble 12 polarmåker innsamlet to steder på Spitsbergen (n=3) og Bjørnøya (n=9). Fuglene ble funnet døde i nærheten av sjøfuglkolonier. Tre egg av lomvi og 10 egg av polarlomvi fra Bjørnøya ble også undersøkt. Analysemetodene er beskrevet i Gabrielsen et al. (1995).
8.1.3 Resultater
Alle de undersøkte fuglene var voksne og veide mellom 1250 og 1500 g. Det var ingen forskjell i størrelse mellom kjønnene.
Obduksjon viste ikke hva fuglene døde av, men alle fuglene var svært magre.
Det var ingen signifikante forskjeller i konsentrasjonene av klor-organiske forbindelser mellom fuglene fra Bjørnøya og Spits-bergen. Konsentrasjonene av PCBene (tabell 8.1) var 3-4 ganger høyere enn summen av DDT-forbindelser, mens konsentrasjonen av oksyklordan var en tredjedel av sumDDT-konsentrasjonene.
Konsentrasjonene av andre klororganiske forbindelser var meget lave.
Konsentrasjonene av PCB og oksyklordan var høyere i lever og hjerne enn i nyre og muskel, mens DDT-konsentrasjone var høy-ere i lever, hjerne og nyrer enn i muskel. Det var positiv korrela-sjon mellom konsentrakorrela-sjonene av PCB og DDT i alle de under-søkte vevene. Hannene hadde høyere PCB-konsentrasjoner enn hunnene.
Den gjennomsnittlige fordelingen av 21 forskjellige forbin-delser i de ulike vevene er gitt i Gabrielsen et al. (1995). PCB-mønsteret var ganske likt i lever og nyrer. I muskel var det relativt sett høyere andel av PCB 153 og 138 og lavere andel PCB 156,
Tabell 8.1Konsentrasjoner (mg/kg våtvekt) av PCB-forbindelser (summen av 21 forskjellige) i forskjellige organer hos polarmåke. - Concentrations /mg/kg w.w.) of PCB (sum of 21 indi-vidual congeners) in different tissues of glaucous gulls.
157, 194 og 209 sammenlignet med lever. PCB 194 og 209 had-de høyere nivåer i lever enn i hjerne. PCB 118, 153, 138 og 180 utgjorde ca. 70% av totalt PCB.
Konsentrasjonene av PCB og klorerte pesticider var svært lave i egg fra lomvi.
8.1.4 Diskusjon
I reirperioden tar polarmåkene egg og kyllinger av forskjellige sjøfugler, samt polartorsk, krabber og amfipoder (Lydersen et al.
1985). De tar også avfall og alle slags kadavre som den måtte komme over. Det er velkjent at innholdet av klororganiske for-bindelser konsentreres i de marine næringskjedene. Som preda-torer kan sjøfugl få høyt innhold av disse stoffene (Walker 1992).
For å kunne sammenligne med andre arter og individer er det viktig å undersøke dyrenes næringsstatus, da konsentrasjonen av fettløselige forbindelser i fett og organer øket etter sultperioder.
Den dominerende forurensningsforbindelsen var PCB. Denne stoffgruppen anses som en av de mest betydningsfulle miljøgif-tene i arktiske miljø (Jensen 1991). PCB-verdiene varierer mye mellom polarmåker fra forskjellige steder, undersøkt til forskjelli-ge tidspunkter. Dette gjør det vanskelig å trekke forskjelli-generelle kon-klusjoner om fordeling og utvikling av forurensningspåvirkning-en de siste tiårforurensningspåvirkning-ene. De undersøkte polarmåkforurensningspåvirkning-ene hadde hforurensningspåvirkning-en- hen-holdsvis ca. 20% og 10% av de PCB-nivåene i lever og muskel som ble funnet hos polarmåke på Bjørnøya rundt 1970 (Bourne
& Bogan 1972). Leververdiene er videre 80% av gjennomsnitts-verdiene hos polarmåke som ble fanget på en avfallsplass ved Longyearbyen på Svalbard i 1990 (Daelemans et al. 1992). De var tre ganger leververdiene hos polarmåke fra Spitsbergen, un-dersøkt i 1980 (Nordheim & Kjos-Hansen 1984). Verdiene var 32 ganger høyere enn PCB-verdiene i egg fra lomvi og 120 ganger høyere enn leververdiene hos teist fra Svalbard (Daelemans et al.
1992) og henholdsvis 10, 40 og 80 ganger høyere enn leverver-diene hos havhest, polarlomvi og alkekonge (Nordheim & Kjos-Hansen 1984). De sistnevnte forfatterne fant en nær sammen-heng mellom nivået av klorerte hydrokarboner og fuglenes tro-fiske nivå i det arktiske næringsnettet.
Nivåene av de klororganiske forbindelsene i egg fra lomvi var av samme størrelsesorden som hos kanadisk lomvi (Nettleship &
Peakall 1987). Dette kan ikke forklare de høye PCB-verdiene som ble funnet hos polarmåke i vår undersøkelse. Det er
vel-Fett %/ Fat % Variasjon/Range Gjennomsnitt/Average Median
Leverkiver 0,4±0,5 0,8-32,3 16,0±10,0 16,6
Hjerne/Brain 7,1±0,8 0,9-29,5 14,8±10,0 20,1
Nyre/Kidney 1,5±1,0 0,4-21,4 9,7±8,0 10,3
Muskel/Muscle 0,6±0,7 0,5-6,0 3,1±1,9 3,4
kjent at klororganiske stoffer har en vid spredning i de arktiske økosystemene (Hargrave et al. 1992), der toppredatorene i de marine næringskjedene er sterkt belastet med PCB. PCB- og DDT-nivåene hos isbjørn (Nordheim et al. 1992) og polarrev (Wang-Andersen et al. 1993) på Svalbard er klart høyere enn hos disse artene i det nordlige Canada. Dette kan skyldes for-skjeller i diett og evne til å omsette PCB-forbindelser.
Fettløselige forbindelser er fordelt i organismen avhengig av fettnivået i de ulike organer og vev (Wiemeyer & Cromartie 1981). Ved normale ernæringsforhold vil de høyeste konsentra-sjonene av slike forbindelser være i fettvev, med lavere verdier i lever- og hjernevev (lngebrigtsen et al. 1984). De høye korrela-sjonene av PCB og DDT i alle vevstypene tyder på at disse to klororganiske stoffene er løst i fett, men ikke knyttet til noen spesielle vevstype eller celledel. Dette tyder også på at de to stoffgruppene kommer inn i dyrene fra samme kilde. Siden det ikke er noen lokal forurensing i området er det rimelig å anta at dette er langtransportert forurensing, via luft og vann, fra in-dustri- og landbruksområder lengre sør. Om vinteren trekker imidlertid polarmåkene til Færøyene, Grønland, Island og kysten av Nord-Norge, og vi kan ikke se bort fra den mulighet at den kan få i seg klororganiske stoffer i vinterkvarteret, som de så bringer med seg nordover.
Fra ca. 1970 har bruk av insekticidet DDT og beslektede forbin-delser vært forbudt i de fleste industrialiserte land. Å finne slike forbindelse var imidlertid ventet, og passer med tidligere rapporter om DDT belastninger hos sjøfugler langs Norskekysten (Fimreite et al. 1977, 1989, Barrett et al. 1985).
Kjønnsforskjellene i PCB- og DDT-belastning hos polarmåke skyldes antakelig at hunnene kvitter seg med fettløselige avfalls-stoffer i eggeplommene når de legger egg (lngebrigtsen et al.
1984). PCB er fordelt i kroppen i forhold til mengde og type av fettstoffer i ulike organer og vev. Imidlertid har ikke alle PCB-forbindelsene har samme affinitet til fettstoffer (Biessmann 1981, Hansen et al. 1983). Det er derfor ventet at det vil være et noe forskjellige PCB-mønster i de ulike vevstypene, slik som det er funnet hos storskarv (Scharenberg 1991). Det er også tegn som tyder på at det er en barriere mot overføring av høye-re klohøye-rerte bifenyler fra blodet til hjernen, idet de største mole-kylene er underrepresentert i hjernen sammenlignet med lever, nyre og muskel.
Det PCB-mønsteret som ble funnet hos polarmåke skiller seg klart fra mønsteret hos isbjørn og polarrev fra Svalbard (Nordheim et al. 1992, Wang-Andersen et al. 1993). Dette kan skyldes at artene har forskjellig diett og forskjellig evne til å om-sette PCB-forbindelser.
8.1.5 Konklusjon
nina temahefte 10
Det ble målt høye konsentrasjoner av PCB-forbindelser i vitale or-ganer som lever og hjerne hos polarmåke i Arktis. De høye verdi-ene skyldes antakelig frigjøring og omfordeling av fettløste klor-organiske forbindelser ved forbruk av fett hos måkene. Det er mulig at de høye konsentrasjonene kan ha medvirket til død hos enkelte individer, selv om den observerte dødeligheten også kan skyldes andre årsaker.
nina temahefte 10