Rokstad og Smebye (2008) og Wogn-Henriksen (2007) er enige i at man må gå inn på individ nivå for å finne ut hva som interesserer personen, hvilke stadie demente har
kommet til og hvordan personen liker å kommunisere. De tar utgangspunkt i hva personen har drevet med tidligere, og hva som har vært hans/hennes interesse.
Om vi tenker tilbake på eksempelet, ser vi at personalet gikk tilbake i tid i Signe sin historie, og fant ut at øyekontakt var noe som hun brukte i kommunikasjon med andre mennesker. Vi gikk inn på individ nivå, altså Signe sin historie og personlighet og hentet inn informasjon. Kanskje Signe ville vi skulle se på henne som menneske og ikke bare handlingen? Om jeg tenker meg selv i Signe sin situasjon. ville jeg absolutt hatt kontakt med personale som skulle ”innvadere” mitt private liv. Dette kan kanskje hende Signe følte på selv. Videre skriver Rokstad og Smebye (2008) at når man kommuniserer, skal man snakke klart og tydelig. Man må bruke enkle setninger og ikke spørre om flere ting samtidig. I dette tilfelle blir det øyekontakten med Signe som er kommunikasjonen.
I eksempelet kan det tenkes at den helhetlige arbeidsmodellen ble brukt. Selv om dette ikke var bevisst fra personalet sin side. Personalet hentet inn informasjon fra tiden før hun fikk diagnose. Dette ble behandlet videre i en analysering, altså diskusjon med personal gruppen og etter hvert laget oss et mål, om at vi skulle prøve andre virkemidler i stellet. Vi kom med en ide om at vi kunne bruke blikkontakt i stellet, altså tiltak og utførte dette. I evalueringen fant vi ut at dette fungerte veldig bra. Vi jobbet ikke systematisk etter denne modellen, og det ble heller ikke nedskrevet alt vi gjorde. Men det kan tenkes at denne modellen hadde vært kjempe fin å arbeide etter i Signe sin situasjon. Kanskje vi hadde fått inn annen informasjon også?
I forhold til hvordan vi forholdt oss i situasjonen med Signe som ikke ville bli stelt av oss, kan det tenkes at det ble gjort for fort. Hun greide ikke å skille ut stimuliene, og det ble for mange inntrykk å bearbeide i vårt tempo. Vi som personale ville bli fort ferdig for å skåne henne og gjorde ting raskt. Engdal og Haugen (2006) og Jakobsen (2007) sier at
mennesker med demens trenger god tid på seg for å oppfatte og kommunisere. Det er nødvendig at det er stille rundt personen med demens, og har god tid. Dette på grunn av deres svikt i oppmerksomheten og konsentrasjonen er dårligere. Man må også finne ut hvordan personen ønsker å kommunisere, og i hvilke tempo. Dette var noe vi ikke la vekt på da vi først begynte å stelle henne. Dette gjorde Signe veldig opprørt, og hun handlet med utfordrende adferd.
6.3.1Remisens, validering og realitetsorientering
Wogn-Henriksen(2007) tar for seg metodene remisens, realitetsorientering og validering i kommunikasjon med demente. Remisens handler om få frem en kommunikasjon som omhandler personens fortid. Man kan for eksempel lage minne album som presenterer personen sin historie. Denne metoden passer bra til de mennesker som ikke greier å få uttrykket seg selv. Minne albumet kan også være et godt utgangspunkt i bruk med demente når man kommuniserer. Siden mennesker som har demens har det enklere med å huske ting som skjedde for lenge siden enn ting som skjedde for noen minutter siden, kan dette hjelpe personen til å få frem sin identitet og oppleve mestring av å huske noe.
I Signes tilfelle ble det brukt metoden remisens. Her gikk personalet bak i historien hennes. Slik som også det ble beskrevet ovenfor der man går inn på individ nivå, og ser etter personens bakgrunn og ønsker. Siden Signe hadde vanskeligheter med å formidle sine ønsker og behov, fikk vi informasjon om hvordan hun var før hun fikk diagnosen, og hva hun var opptatt av. Her fikk vi vite at hun hadde blant annet alltid vært en dame som likte øyekontakt som nevnt i innledningen. Vi brukte deler av hennes historie i stellet, og fikk oppleve at dette fungerte. Dette belyser Wogn-Henriksen (2007) i sin teori at selv om man har fått diagnosen demens, har man fortsatt behov for å kommunisere.
Signe beviste dette da hun lot oss få stelle henne. Det kan tenkes at hun følte seg tryggere når vi brukte øyekontakt. Hun hadde kanskje en formening om at hvis hun fikk øyekontakt med andre mennesker, kunne hun se om de var på ”hennes side”. Dette er mine antagelser, men kontakten vi fikk kan virke som var viktig for henne i stell situasjoner.
Validering er en metode der vi bekrefter dementes opplevelser, følelser og øyeblikket.
Dette er en metode som ikke er opptatt av fakta å korrigere personen, men å legge vekt på det som oppleves av demente der og da (Wogn-Henriksen, 2007). Dette er ikke en metode vi brukte bevisst og åpenlyst i eksemplet med Signe. Det kan tenkes at etter vi begynte med øyekontakt, så bekreftet vi Signes opplevelse og følelser ved å være til stede og se henne. Dette kan være en form for validering.
Realitetsorientering er en metode der for å orientere personen med demens om tid, sted, rom og andre faktorer som personen ikke husker. Dette er en metode som kan være forebygger uro hos mennesker med demens. Man realitetsorienterer demente før de eventuelt begynner å lete etter hjemmet sitt, eller andre ting som personen har glemt.
Metoden kan også være til hjelp for mennesker som ikke stoler på sin egen hukommelse, og vet at personalet kan hjelpe dem med å huske hva som egentlig er fakta
(Wogn-Henriksen, 2007). Min egen refleksjon om denne metoden er om den burde brukes i arbeid med mennesker som ikke husker at deres ektefelle er død, og får beskjed om at dette er tilfelle. Skal man da utsette demente for denne opplevelsen av å miste noen flere ganger for dagen? I Signes situasjon kan jeg tenke at denne metoden ble brukt etter vi begynte med øyekontakt i stellet. Når vi fikk denne kontakten ble det automatisk til at vi forklarte henne alt det vi gjorde steg for steg. Vi snakket i enkle setninger og roen senket seg i rommet. Det kan da hende det var enklere for henne å få med seg hva som ble sagt og gjort, noe som kan være å realitetsorientere.
Wogn-Henriksen (1997) har også tatt med i sin bok ”siden blir det vel verre…?” to tilnærminger man kan bruke i kommunikasjonen med demens, direkte og indirekte
reparasjon. Hun referer til Sabat (1992,1994) som sier litt om disse to tilnærmingsmåtene.
Direkte reparasjon er når samtalepartneren foreslår et ord eller begrep den demente synes å mangle. Dette forutsetter at samtalepartneren har god kunnskap om hva personen med demens mener, og man er sikker på at begrepet som blir foreslått ikke er feil. Dette kan i tilfelle forvirre den demente enda mer, og samtalen blir vanskeligere. Indirekte reparasjon av samtalen innebærer å søke etter mening i kommunikasjonen ved å benytte nye spørsmål som ikke fokuserer på manglende begrep eller feil ord. Men heller på hovedinnholdet i kommunikasjonen.
I situasjonen til Signe ble ikke disse tilnærmingsmetodene brukt, men har valgt å ta med disse tilnærmingene, fordi jeg mener det er sentralt i forhold til kommunikasjon med demente. Jeg har en liten stund jobbet i eldre omsorgen der jeg har møtt mange mennesker med diagnosen demens. Jeg har selv kjent på kroppen hvordan det er når mennesker som har diagnosen demens har forsøkt å fortelle ting til meg, men jeg ikke har forstått. Hadde jeg hatt kunnskap om disse tilnærmingene som Sabat (1992,1994) beskriver, kunne da mine samtaler kanskje ha vært annerledes. Jeg skal ikke være påståelig å si at de hadde fungert, men kanskje de hadde hjulpet meg i kommunikasjonen med demente.
6.4 Personlig kompetanse
Personlig kompetanse handler om den vi er som person. Både for oss selv, men også i samspill med andre mennesker. Det handler om hvem vi lar andre få være i møte med oss, og om hva vi har å gi på et mellommenneskelig plan. I tilegg til vår teoretiske kunnskap og ferdigheter, er vår personlige kompetanse et verktøy i arbeid med andre mennesker. Denne kompetansen er den vi bruker lengst tid på å utvikle (Skau, 2008).
I løpet av studieårene som vernepleier student har det blitt lagt stor vekt på blant annet å være kritisk til vår egen være måte og reflektere over hvordan vi som mennesker har innvirkning på andre. Jeg ser dette sentralt i arbeid med demente. Dette fordi de er en gruppe mennesker som har utfordring i forhold til kommunikasjonen. Det er en av deres største utfordringer i sykdommen, og har da behov for personell som har et blikk på sin personlige kompetanse.
Non verbal og verbal kommunikasjon er sentral i kommunikasjon med mennesker med demens. Nonverbal kommunikasjon innebærer kroppsspråk og gester.
Verbal kommunikasjon innebærer og utrykker oss med ord. Wogn-Henriksen(1997) hevder at mennesker med demens er mer vare for non-verbal kommunikasjon en hva friske mennesker er. Dette er med på å understreke at personalet i tilegg til sine fagkunnskaper, ferdigheter og teorier må lære seg å handle med god tone. I en hektisk hverdag kan dette være utfordrende i arbeid med andre mennesker. Å være kritisk til hvordan man har en innvirkning på andre, kan være en prøvelse. I arbeid med demente er dette viktig, siden demente spesielt er vare for non-verbal kommunikasjon. Signe fikk oppleve at vi var raske i stellet med henne. Hennes utfordrende adferd fikk en innvirkning på oss personale, og vi
brukte effektiviteten som hjelpemiddel, noe som vi i senere tid ser ikke var noe godt for henne. Kanskje Signe opplevde vårt kroppspråk som dramatisk og utrygt?
Samuelsen (2006) hevder i sin bok at personalet må ha evne til å forstå den dementes livs verden, og relaterer til en kvalitativ god, etisk og moralsk praksis. Evne til å forstå
mennesker med demens er vesentlig. Rokstad og Smebye (2008) referer til Kitwood(1999) som også hevder at man må ha evnen til å forstå dementes livs verden. Han mener at man må se på personen, og ikke diagnosen demens. Han sier at vi trenger en personsentrert demensomsorg der vi ser det unike i mennesket, og legger vekt på følelser og opplevelser den demente har. Kitwood (1999) går ikke bort fra de hjerneorganiske endringene som skjer hos en person som har fått diagnosen demens, men han vil utvide synet på demens til en kombinasjon av personlighet, livshistorie, helse, nevropatologi, sosialpsykologi
I tillegg til at vi som personale fikk til å stelle Signe kunne vi merke at miljøet i rommet fikk en helt annen vending. Man kunne merke at personalet var mer stille, og kjente på kroppen den roen som senket seg. Ved å ha øyekontakt med henne brukte vi korte og enkle setninger, og kommuniserte med henne. Vi fikk forklart henne hva vi skulle gjøre hele tiden, og det ble en helt annen verden å komme inn i. Kanskje det ble en miljø forandring fordi vi konsentrerte oss om damen, og ikke på å bli fort ferdig? Vi så på hele mennesket og la til rette, og tok brukemedvirkningen i bruk. Vi brukte hennes ønsker og historie inn i stellet.
”Noen av de fineste øyeblikkene oppstår når ”øyeblikket synger”, og to mennesker
spontant finner forståelse og nærhet” (Rokstad og Smebye 2008:98). Ikke alt handler om å systematisere kommunikasjonen. Jeg tror at for å skape øyeblikkene, og en
kommunikasjon som oppleves som god både for demente og samtalepartneren, kreves det at vi som helsepersonell kan bruke øyeblikkene og kan leve i nuet. Vi bør ikke gå
strategisk igjennom alle faktorene i kommunikasjonen, og følge en bestemt metode, men bruke oss selv som medmennesker med en god porsjon humor i kommunikasjon med demente. Alle vet at opplesning fra et manus ikke vil fange menneskers oppmerksomhet, men å gi av seg selv som omsorgsperson og vise følelser vil være en sentral faktor når vi skal oppnå ”den gode samtale”. Dette krever å løsskrive seg fra teoriens verden, og leve i øyeblikket. Det er det mennesker med diagnosen demens gjør, de lever i øyeblikket.