Min kone, de to guttene våre og jeg flyttet inn i et eldre hus i 1997. Dette var opprinnelig huset til besteforeldrene til min kone. Farfaren døde da hun var ei lita jente, men farmora gikk bort for fire år siden. Vi ventet vårt tredje barn, og forventningene var store.
En kveld jeg satt i stua og så på TV, hørte jeg en merkelig lyd. Lyden kunne sammenlignes med tung pust. Selv om jeg slo av både radio, TV og alle lys i stua, kunne jeg fortsatt høre den ekle lyden. Jeg klarte ikke å lokalisere den, den bare var der, midt i stua.
Da jeg fortalte dette til min kone, virket hun litt tvilende. Hun syntes åpenbart det var litt ekkelt. Senere hørte jeg denne pustelyden ved flere anledninger, men det var bare jeg som hørte den.
Ei natt utpå vinteren våkna jeg av at jeg hørte noen gikk i loftstrappa. Jeg trodde at et av barna våre skulle på do, og ropte derfor ”hallo”, men ingen svarte. Dermed stod jeg opp og gikk ned på badet. Der var det ingen. Jeg gikk inn på kjøkkenet, men fant ingen der heller. Når jeg gikk inn på barneværelset på loftet, lå de to guttene våre og sov søtt. Men jeg hørte fremdeles at det knirket i loftstrappa – akkurat som om noen gikk i den.
Min kone trodde meg ikke når jeg fortalte henne om lydene neste morgen. Hun sov alltid tungt og hadde ikke hørt noe.
Tida gikk, og terminen nærmet seg. I slutten av mars fikk vi ei nydelig lita jente. Hun hadde blå øyne, liten nese og langt, mørkt krøllete hår.
Dessverre fikk vi ikke beholde henne lengre enn sju timer. Hun døde i
armene våre like etter at hun var døpt. At hun i det hele tatt rakk å bli døpt, betyr mye for oss, for vi liker begge å tro at det finnes et liv etter døden.
Veslejenta ble brakt hjem i ei lita, hvit kiste, som vi hadde stående på en kommode i gangen inntil begravelsesdagen.
De merkelige lydene som jeg hadde hørt tidligere, ble helt glemt i den hektiske tiden som fulgte. Men, så en kveld når alt hadde roet seg, våknet jeg av at det gikk i loftstrappa. Min kone våknet da jeg gikk ned for å se om en av guttene skulle på do. Men guttene sov begge to – og lydene var der. Som første gangen. Denne gangen hørte også min kone lydene. Hun ble stor i øynene og stiv i blikket og fikk ikke fram et eneste ord. Vi hørte skrittene komme nærmere og nærmere. Knirkingen hørtes bedre jo lenger opp i trappa den kom. Jeg hadde hørt lydene mange ganger før, så jeg lå bare og observerte min kones reaksjon. Hun fortalte etterpå at først hadde hun blitt stiv av skrekk: Hun var sikker på at enten farfar eller farmor ville vise seg i soveromsdøra. Hun vurderte også å rope på dem, men var livende redd for å få svar og tidde derfor stille. Jeg var glad for at hun endelig hørte det samme som meg. Vi ble enige om at farfar sikkert satt nede i stua, mens farmor gikk opp på loftet for å se til guttene, for på den måten å fortelle at veslejenta hadde det bra. Med ett var knirkingen der igjen. Denne gangen ble lyden av skrittene sakte men sikkert svakere, og til slutt helt borte.
Farmor og farfar var kanskje de eneste som visste at veslejenta vår ikke skulle få leve, og de ville vel, med sine stadige besøk, fortelle oss at de skulle ta seg av henne når hun kom til dem. Det var nok også det de var ute etter, for siden den gang har vi ikke hørt en eneste lyd. Jeg er glad min kone også fikk høre de merkelige lydene. Skrittene i trappa har gjort sin misjon og gitt oss et lys i mørke. Nå er vi begge to overbevist om at det finnes et liv etter døden, og at veslejenta vår sikkert har det fint i
”sommerlandet”, sammen med oldeforeldrene sine.
Huldersteinen
Et stykke oppe i fjellsida i Fjordgård finnes det en stor stein som er formet som et hode med langt, bølgende hår. Denne steinen har i alle år blitt kalt for Huldersteinen.
En gang i gamle, gamle dager ble det observert ei ung jente oppe i fjellsiden. Hun skuet ut over bygda og sauene som beitet. Ingen visste hvem hun var eller hvor hun kom fra. Plutselig en dag satt hun bare der, alltid på nøyaktig samme plass. Slik satt hun i år etter år og voktet over
sauene, slik at de ikke gikk for høyt opp i fjellsiden, for deretter kanskje aldri å komme tilbake. Det hendte også at jenta ikke satt på plassen sin.
Disse dagene var det ingen som passet på sauene, og de gikk seg bort oppe i fjellet.
Tida gikk, og Hulderjenta, som hun ble kalt med årene, ble etter hvert observert sjeldnere og sjeldnere. Ei natt kunne folk nede i bygda plutselig høre et forferdelig brak oppe fra fjellet. Dagen etter kunne de se en svær stein på plassen til Hulderjenta. Folk ville ha det til at jenta var blitt så gammel og sliten etter å ha voktet sauene i alle disse årene at hun fant en stein som hun skjøv nedover fjellsida som kunne ta over jobben hennes.
Etter denne natten var det ikke en sau som gikk høyere opp enn til Huldersteinen. I dag er sauene borte fra Fjordgård, men steinen står fremdeles der.
Knutskjerringa
Utenfor Mefjordvær på Senja ligger det en stor knaus, eller bergnakke, som gamlingene kaller det. Bergnakken er snaublåst av værets onde vetter, men Knuten, som den kalles, ligger der og gir fiskeværet ly for den kalde nordavinden.
Det fortelles at det var bare spredte forekomster av huldrefolk på yttersida av Senja, men de som var her, må ha vært av det hardføre slaget. Helt fra eldgamle tider har en huldrefamilie holdt til inne i Knuten. En gang for lenge, lenge siden skjedde det en katastrofe i denne huldrefamilien:
Det var i de lyse sommerdagene. Været hadde vært kjempefint lenge der ute i fjordgapet. Sola skinte hele døgnet, så kallen, han Mattis, hadde ikke kommet seg ut på sjøen etter fisk til familien. Endelig en dag ble det huldervennlig vær; overskyet og grått, og Mattis tok ut på havet for å fiske. Han fikk en masse fisk og ble lenge borte. Kjerringa ble til slutt bekymra og gikk ut for å rope på kallen. Men så skjedde det som ikke skulle skje: Mens kjerringa stod der og så utover havet og ropte på Mattis, skar plutselig en solstråle gjennom skydekket. Strålen skinte så skarpt og klart – og rett på kjerringa. Dermed gikk det som det bruker å gå med hulderfolk når sola skinner på dem; kjerringa ble til stein. Han Mattis var i solskyggen og berget seg.
Den dag i dag står hulderkjerringa der, som ei steinstøtte mot himmelen og havet, og det ser ut som hun venter på noen.
I Mefjordvær er det en vanlig skikk at turister som går på Knuten for første gang må hilse på Knutskjerringa. - Ka du har på hua di? spør kjentmannen den intetanende turisten. Denne tar av seg hua og ser etter.
Dermed har han hilst på Knutskjerringa.
Det sies at han Mattis ennå bor i Knuten. I hvert fall blir det sagt til ungene når de er på Knuten for å ake. - Pass dokker, sier gamlingene. - Dokker sklir på dørra hannes Mattis, enn om han åpne’ og tar dokker inn?