Medvirkning i planprosesser

Prosjektet Attraktive byer handler om å skape en ny metode for medvirkning og å få innbyggere involvert i kommunens utvikling. Å vise til hvordan medvirkning gjøres i case-kommunene i planprosesser sier noe om hvorfor case-kommunene synes det er viktig å vektlegge medvirkning og innbyggerekspertise, heller enn implementering og grønn omstilling. Ifølge informanten i Narvik kommune blir folkemøter fort til informasjonsmøter. Seneste tiden har kommunen prøvd å gjøre om folkemøtene til workshoper hvor innbyggere har fått tegne kommunekart på nytt med fasiliteter de ønsker og hvor andre enn kommuneansatte har

kommet for å prate. Nabolag har gått sammen og stiftet foreninger for å ha større påvirkning i arealplansaker. Til den forrige arealplanen var det mye diskusjon mellom spesielt kommunen og innbyggerforeningene i forbindelse med hvor den nyeste havnen skulle legges. Da Hamar kommune skulle ha en visjon for den nye samfunnsplanen hentet de inn et konsulentselskap.

Forslagene som konsulentselskapet kom med fikk så innbyggerne i kommunen komme med innspill på, innspillene ble samlet inn og visjonen om at Hamar skulle være innlandets urbane hjerte ble deretter vedtatt. I forbindelse med temaet grønt skifte ble det i Hamar kommune arrangert folkemøter, eller mer inspirasjons- og informasjonsmøter som var åpne for spørsmål fra de oppmøtte. En av informantene gikk aktivt inn i kommunestyremøter for å prate om det grønne skifte med politikere. Både Hamar og Verdal beskriver at begrenset oppmøte i

medvirkningstiltak er en utfordring. I forbindelse med prosjektet og i planprosesser kommer planleggeren og andre i kommuneorganisasjonen til å forsøke å dra mer ut til folk der de er.

Ettersom innbyggerinvolvering ikke har skjedd i stor grad i Verdal kommune, er dette noe innbyggerne ønsker og etterspør, ifølge prosjektmedarbeideren i Verdal. Basert på analysen ser det ut til at det er de to største case-kommunene, Steinkjer og Hamar som har over 22 000 innbyggere, som i størst grad tar i bruk forskjellige medvirkningstiltak, og ikke de noe mindre kommunene Narvik, Levanger og Verdal. Det kan ses i tråd med forskningen til Ringholm og Nyseth (2018) presentert i Aarsæther og Hanssen (2018). Forskningen viser en tendens til at de mindre kommunene, kommuner med mindre enn 20 000 innbyggere, utfører færre

medvirkningstiltak i relasjon til kommuneplanens samfunnsdel (Aarsæther & Hanssen, 2018).

Informantene fra Steinkjer løfter frem innbyggerne i kommunen som flinke til å delta på medvirkningsarrangement. Kommunen hadde gjort en spørreundersøkelse i forbindelse med den siste kommuneplanens samfunnsdel, og 10% av de voksne innbyggerne svarte. 10% var godt og høyt tall ifølge en av planleggerne i Steinkjer. Spørreundersøkelsen var et ledd i å få frem folkestemmene i samfunnsdelen, sammen med næringsstemmene og politikerstemmene.

Selv om 10% av den voksne befolkningen oppleves som et høyt tall for kommunen, kan det tyde på en at innbyggere opplever en «medvirkningstrøtthet», en trøtthet ovenfor å måtte ta stilling til kommunens alle gjøremål. Å drive folkemøter som informasjonsmøter kan ha ført til at innbyggere ikke ønsker å delta på møtene ettersom de kan ha opplevd at de får lite tilbake for engasjementet. Det blir interessant å se om ByLab kan skape et større engasjement blant innbyggere i case-kommunene og om kommunene klarer å ta innbyggerekspertisen på alvor. I juni 2018 da intervjuene fant sted var dette for tidlig for informantene å si noe om.

5.3 Oppsummering

Dette kapittelet har tatt for seg planverktøy kommunene har for å jobbe med og drive frem grønn omstilling. Plan- og bygningsloven (2008) og Nasjonale forventninger (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2015), fremstår å være viktige verktøy for å få planer over i handling. Reguleringsplaner og arealplan er planer kommunene tar i bruk for å stille konkrete krav til privat næringsliv. Eksempelvis så ble det vist til Steinkjer som har stilt krav om klimavennlig materialbruk i byggingen av en ny skole. Basert på analysen kan det likevel se ut til at nasjonale planverktøy som gir tydelige føringer innenfor klimaspørsmål ligger på et annet nivå enn hva case-kommunene trenger og etterspør. Case-kommunene har fokus på dialog, bruk av nettverk, og skaping av samarbeid. Å utforme og å være i nettverk viser som sagt Hillier (2007) og Nyseth (2012) til at er et element ved å skape og utføre «flytende planlegging». Det er gjennom relasjoner til andre aktører at man selv i større grad påvirkes og påvirker andre. Vektleggingen av å lage nye og andre nettverk kan tydeliggjøre potensialer case-kommunene har for å gjennomføre handlinger innenfor eksisterende midlertidige rammer (Hillier, 2007).

Deltakelsen i prosjektet Attraktive byer handler for case-kommunene i størst grad om å utvikle nye former for medvirkningstiltak med innbyggere og privat næringsliv og å skape nye samarbeid på tvers av kommuner og landegrenser. En utfordring som kommunene forstås å ha er en type «medvirkningstrøtthet» fra innbyggernes side, en «trøtthet» som kanskje har oppstått pga. innbyggeres tidligere erfaringer med medvirkningstiltak som ikke var reelle påvirkningsmuligheter. Vektleggingen av prosjektprosessen og medvirkning, og ikke like mye hva prosjektet fører til, vises å kunne ha å gjøre med planleggernes teoretiske inntak til planlegging. Verktøy og indikasjoner for omstilling til lavutslippssamfunnet fremstår å være en bonus med å delta prosjektet Attraktive byer. Prosjektformen vises til å være en god arena for kommunene å våge å teste ut nye elementer og usikkerhet og risiko oppleves som

akseptabelt ettersom prosjektet foregår i en gitt periode.

Den ene planleggeren i Steinkjer kommune kom med et viktig utsagn; «det er gammel tanke at det er kommuner som kan styre showet, slik er det ikke lengre, det er det ikke». I neste

kapittel blir det fokus på hva planer gjør, dvs. hva er det case-kommunenes planer fører til av handling, hvilke typer klimamål og -tiltak vises til i planer og hvilke klimamål og – tiltak gjennomføres.