Var Margaret en sårbar kilde?

I mitt første møte med radiosjef Margaret, som lytterne får høre i siste episode, ble det ganske raskt klart at hun ikke hadde det bra. Jeg oppfattet henne rett og slett som deprimert. Alle journalister vet at man skal være ekstra forsiktig i omgang med sårbare kilder, slik punkt 3.9

minner om i Vær Varsom-plakaten:

Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser.

Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Jeg spurte bare hvordan hun hadde det – og så kom alt. Men var hun klar over virkningen av sine uttalelser? Hun kommenterer det jo selv i situasjonen; ”I don’t know why I’m telling you all this. But sometimes I think it […] needs to offload”. Med tanke på dokumentaren, hadde jeg all interesse av å la opptaket rulle da hun nærmest gikk i oppløsning foran meg på

kontoret. Møtet utgjør jo et dramaturgisk crescendo i den ferdige dokumentaren. I så måte var det en vurdering om jeg sto i fare for å utnytte en kvinne – som egentlig kunne ha trengt en psykolog – til å få ”et sterkt øyeblikk” i dokumentaren. Det var tydelig at hun hadde holdt ting tilbake overfor journalistene på stasjonen, fordi hun rett og slett var usikker på hvordan det skulle gå med Mama FM og gruet seg til å fortelle dem det. På den annen side utgjør Margaret en kilde med en klar tendens; som leder av en radio som får penger fra Norge, har hun også en klar interesse av å få fram at den økonomiske situasjonen er presset. I så måte kunne hennes emosjonelle reaksjon fungere som en appell til de intenderte lytterne, som hun visste var nordmenn, om at Mama FM trengte mer økonomisk støtte. Jeg oppfattet allikevel reaksjonen som ektefølt – selv om det kan hende at hun, som jeg, om enn med litt ulik

betoning, har reflektert over verdien av å ha det med i dokumentaren. Gråten kom etter at hun fortalte at hun ikke hadde maktet å gå på jobb, og hvordan hun dermed hadde påført sine kollegaer umenneskelig stor arbeidsbyrde. Hun fortalte så om den ene kollegaen, som hun navnga, som hadde jobbet døgnet rundt, men som ikke før en av de siste dagene hadde fortalt Margaret at hun i mellomtiden hadde hatt en spontanabort. Dette var på den ene siden et tegn på at Margaret ikke redigerte seg selv – men for meg også et tegn på at hun kanskje ikke var i stand til å gjøre så gode vurderinger. Vi møttes to ganger på kontoret hennes – i

dokumentaren er disse møtene klippet sammen til ett. I forkant av andre møte var jeg ekstra tydelig på at jeg måtte få tid til å ta opp kontentum – altså ”stillhet” fra kontoret hennes – fordi jeg tenkte det ville bli aktuelt å klippe sammen de to møtene og at jeg trengte mulighet til å lage overganger. Ved å involvere henne i prosessen fikk jeg også tydeliggjort at verken opptakene fra forrige møte eller opptakene vi skulle gjøre nå var å regne som terapeutiske samtaler, men som potensielt materiale til dokumentaren.

Selv i portrettsjangeren er det alltid en balansegang med hensyn til hvor langt man skal gå bakom en persons ”inste grind”, som Lamark kaller det. For hvor går egentlig grensen mellom personlig og privat? (1995:105). På kontoret var Margarets emosjonelle

reaksjoner for det meste knyttet til utfordringene ved å drive Mama FM. Hjemme hos henne var flere av uttalelsene knyttet til hennes privatliv. Det ble blant annet klart at noe av grunnen til at hun hadde det tøft, var at mannen hadde forlatt henne. Jeg hadde tidligere lest om det havarerte ekteskapet i et intervju hun ga til Daily Monitor i 2015²² hvor hun også omtalte bruddet som et eksempel på hva som kan skje når menn har problemer med å takle karrierekvinner – den samme forklaringen hun uoppfordret ga under opptak med meg.

Dermed oppfattet jeg ikke dette som en intim betroelse som ”ramlet ut” som en effekt av vår gode kjemi eller hennes sviktende dømmekraft. Bruddet med mannen blir satt inn i rammen av utfordringer arbeidende kvinner i Uganda utsettes for, og har dermed en klar relevans for et av temaene i dokumentaren; likestilling i Uganda. Samtidig involverer mange slike fortellinger fra personers liv ofte også andre; i dette tilfellet Margarets eks-mann. Jeg mener dog hun framsetter sine refleksjoner rundt bruddet, ikke direkte påstander om hvordan det er.

Jeg kjente allikevel behov for å minne lytteren om at det alltid finnes mange varianter av en historie – og at det slett ikke er sikkert at Margarets versjon er den samme som eks-mannens.

Fordi Margaret både delte mye personlig og uttaler seg kritisk om president Museveni i opptaket, var jeg ekstra nøye på å spørre flere ganger om det var noe hun ikke ønsket å ha med i dokumentaren. Jeg visste fra før at Mama FM har en linje som innebærer lite direkte kritikk av regjeringen. Dels fordi de i likhet med mange norske redaksjoner opererer med et slags ”objektivitetskrav”– men også fordi de i følge Margaret har opplevd å bli trukket til avhør hos politiet for bare å ha sluppet regjeringskritiske innringere til på lufta.

Margaret sa jeg kunne bruke det jeg ville, men at det med hensyn til uttalelsene om Museveni kanskje hadde stilt seg annerledes om dette skulle på lufta i Uganda.

22 ”At the helm of Uganda Media Women’s Association for 21 years” av Gillian Nantume. (Lesedato

19.09.2016: http://www.monitor.co.ug/Magazines/Full-Woman/At-the-helm-of-the--Uganda-Media-Womens-Association-for-/689842-2725460-item-01-ve9rpk/index.html

4. DRAMATURGISKE GREP