Mål på avvikende pensjonsforutsetninger

Da den norske ytelsespensjonsordningen framstår som noe særegen, særlig grunnet folketrygdens bidrag, har vi valgt å se på tidligere forskning på norske ytelsesordninger. Av denne typen forskning er det særlig den dyptgående doktorgradsavhandlingen til Finn Kinserdal (2006) som har fått størst oppmerksomhet, men vi vil også trekke fram masteravhandlingen til Braaten og Berg (2013). I disse to utredningene er det benyttet en relativt lik modell. Modellene bruker de tre forutsetningene diskonteringsrente, forventet lønnsvekst og forventet g-regulering for å gi hvert selskap en verdi. Ved å sammenligne denne verdien med verdien man ville fått ved å benytte NRS’ anbefalinger, får man en indikasjon på hvorvidt pensjonsforpliktelsen kan være over- eller undervurdert. Braaten og Bergs modell avviker noe ved at de modifiserer modellen til å bli mer sensitiv mot endringer i diskonteringsrenten, i tråd med hva sensitivitetsanalysen i NRS’ anbefaling tilsier.

Begge disse modellene tar kun hensyn til tre av variablene som inngår i pensjonsberegningen.

Som en konsekvens vil de med nokså lav presisjon anslå størrelsen på selskapets over- eller undervurdering av pensjonsforpliktelsen, da beregning av pensjonsforpliktelsen bygger på flere forutsetninger enn disse tre, jf. delkapittel 3.2.4. Da man på grunn av endringen i IAS 19 nå må innregne estimatavvik knyttet til pensjoner i sin helhet, vil vi fra 2013 regnskapene få mulighet til å bruke resultatført estimatavvik som indikasjon på om selskaper over- eller undervurderer sine pensjonsforpliktelser.

Resultatført estimatavvik tar hensyn til avvik for alle forutsetningene som ligger til grunn ved beregningen, og ikke kun tre av dem. Man vil på denne måten få et mer presist mål på feil verdsettelse av pensjonsforpliktelsen. NRS’ anbefaling er ment for et gjennomsnittlig norsk foretak, og det er ikke nødvendigvis slik at alle norske selskaper skal følge disse anbefalingene. Ved bruk av anbefalingen som referanseverdi, vil alle selskaper som avviker fra anbefalingen behandles som et selskap hvor pensjonsforpliktelsen er feilvurdert. Avviket kan imidlertid skyldes at selskapet ikke er et gjennomsnittlig norsk foretak, noe som nevnte modell ikke vil fange opp. Ved bruk av estimatavvik som indikasjon på uriktig fastsatte pensjonsforutsetninger, vil ikke denne problematikken oppstå. Referanseverdien er nå selskapsspesifikk ved at man ser selskapets satte forutsetninger opp imot hva som faktisk ble resultatet for dette året, samt mot de nye forutsetningene.

Vi ønsker allikevel å inkludere en proxy i våre analyser som gir uttrykk for forholdet mellom selskapets aktuarmessige forutsetninger for de tre ovennevnte faktorene relativt til NRS’

anbefalinger, slik at vi kan sammenligne resultatene mot tidligere forskning. Bakgrunnen for dette er at vi ønsker å se om resultatene fra tidligere forskning fortsatt ser ut til å være gjeldende, også etter endringen i IAS 19. På grunn av svakhetene ved denne proxyen som nevnt i avsnittet ovenfor, vil vi også bruke en proxy basert på regnskapsført estimatavvik i analysene.

I analysene vil følgende to proxier for over- eller undervurdering av pensjonsforpliktelsen benyttes, hvorav den første tidligere er benyttet av Kinserdal :

 KPAF (P1)

 Resultatførte estimatavvik relativt til summen av pensjonsmidlene og brutto pensjonsforpliktelse (P2)

I etterfølgende avsnitt vil det redegjøres for de to proxiene som brukes som mål på over- eller underestimering av pensjonsforpliktelsen.

P1: ∆KPAF

Den første proxien for over- eller underestimering av pensjonsforpliktelsen, er å sammenligne benyttede aktuarmessige forutsetninger mot NRS’ anbefalinger. Dette gjøres for de tre forutsetningene diskonteringsrente, forventet lønnsvekst og forventet g-regulering. Når det

kommer til hvordan man måler dette avviket, står man imidlertid mellom flere valg. Et åpenbart alternativ er å benytte Kinserdals kombinerte pensjonsforutsetningsfaktor (KPAF).

𝐾𝑃𝐴𝐹 = 4 ∗(1 + 𝑠)^𝑛− 𝑦 ∗ (1 + 𝑔)^𝑛 (1 + 𝑟)^𝑛

S = forventet fremtidig lønnsvekst, y = gjennomsnittlig av ytelsespensjonen dekket av folketrygden, g = forventet fremtidig regulering av folketrygdens grunnbeløp, r = diskonteringsrente, og n = gjennomsnittelig antall år frem til oppgjør. Faktoren 4 er valgt for å normalisere resultatene rundt 1.

Variablene y og n er konstanter i Kinserdals modell, satt lik 0,75 og 20 respektivt. Dette er gjort da årsrapportene ikke gir tilstrekkelig informasjon til å gi en selskapsspesifikk vurdering av disse forutsetningene.

Sensitiviteten til KPAF sammenfaller dårlig med sensitivitetsanalysen i NRS’ anbefaling ved endring i de tre variablene. Dette mener vi gir rom for forbedring, noe som også er påpekt i Braaten og Berg. Denne problematikken vil ikke være gjeldende ved bruk av proxy to.

P2: Resultatførte estimatavvik relativt til størrelsen på pensjonsmidlene og brutto pensjonsforpliktelse

For å kunne sammenligne estimatavvik på tvers av selskap må estimatavviket skaleres.

Størrelsen på resultatførte estimatavvik vil forventes å variere med størrelsen på selskapenes brutto pensjonsforpliktelser og pensjonsmidler. Derfor skaleres resultatførte estimatavvik med summen av absoluttverdien til brutto balanseført pensjonsforpliktelse og pensjonsmidlene.

Estimatavviket er skalert med summen av absoluttverdiene da pensjonsforutsetninger knyttet til både pensjonsmidlene og brutto pensjonsforpliktelse vil kunne føre til estimatavvik. Det ville vært mindre egnet å dele på netto pensjonsforpliktelser da det er store forskjeller i hvorvidt selskapene har dekket sine forpliktelser. Et selskap som har nær full dekning av sin forpliktelse ville fått sitt estimatavvik delt på ett lite tall, selv om selskapet egentlig kan ha både stor forpliktelse og eiendel. Estimatavvikene kan oppstå fra både eiendelen og forpliktelsen. Derfor skaleres estimatavvik med brutto pensjonsforpliktelser summert med brutto pensjonseiendel.

Som nevnt flere ganger tidligere må man fra 1.1.2013 resultatføre estimatavvik knyttet til pensjoner. Av denne grunn er årsregnskapene for 2013 de første hvor man kan se effektene av

dette. Prinsippendringen skal anvendes retrospektivt i de regnskapene hvor det anses vesentlig.

I disse regnskapene innarbeides prinsippendringen ved at man justerer egenkapital per 1.1.2012 med ikke-resultatført estimatavvik knyttet til perioder før 2012. Estimatavvik oppstått i 2012 og 2013 blir innregnet over OCI i det respektive år. Som en konsekvens av at estimatavvik oppstått før 1.1.2012 oppgis akkumulert, har vi ikke på grunnlag av regnskapsinformasjonen mulighet for å ta stilling til hvilke år disse estimatavvikene relaterer seg til. Derfor egner dette tallet seg dårlig for bruk i regresjonsanalyser hvor formålet er å undersøke samvariasjon. Dette problemet eksisterer derimot ikke for estimatavvikene for 2012 og 2013 da disse er oppgitt individuelt. Av denne grunn blir kun disse estimatavvikene brukt som proxier i regresjonsanalysen.

𝑃2_𝑡 =𝐸𝑠𝑡𝑖𝑚𝑎𝑡𝑎𝑣𝑣𝑖𝑘 𝑓ø𝑟𝑡 𝑜𝑣𝑒𝑟 𝑂𝐶𝐼 𝑖 å𝑟 𝑡 𝑃𝐴_𝑡+ 𝑃𝐵𝑂_𝑡