3 Lokalitetenes egenskaper og naturverdier
3.2 Lokalitetenes fordeling på høydelag, vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner
De enkelte lokalitetene dekker gjerne flere høydelag og vegetasjonssoner (Moen 1998), mens de generelt bare er knyttet til én vegetasjonsseksjon. Her har vi beregnet arealfordelingen på høydelag og vegetasjonssoner innen hver lokalitet og summert disse tallene for alle lokaliteter.
Fordelingen på vegetasjonsseksjoner er beregnet ut fra hele lokalitetens beliggenhet.
Høydelagsfordelingen for de 284 lokalitetene med registrerte naturverdier framgår av figur 5A. Det er klar overvekt av areal i midlere høydelag (1221 km2 i 300-600 m oh), med nesten halv-parten av arealet, mens høyereliggende areal utgjør nesten 35% (862 km2 ≥600 m oh). Mindre enn 20% (423 km2) av arealet ligger under 300 m oh. Arealet av lokaliteter med nasjonal verdi (***, ****) ligger gjennomgående høyere (med 51% av arealet ≥600 m oh) enn arealet av lokali-teter med lokale og regionale verdier (hhv 25% og 26% av arealet ≥600 m oh) (figur 6). Forde-lingen på høydelag varierer en god del mellom fylkene (figur 7). Spesielt lokalitetene i Hed-mark og Oppland har en stor andel (hhv 96% og 100%) av arealet minst 600 m oh, mens loka-litetene i de fleste andre fylkene (Buskerud, Telemark, Aust-Agder, Møre og Romsdal, Trønde-lag, Nord-Norge) har hovedelen av arealet (>50%) i høydelaget 300-599 m oh. Men lokalitete-ne i Buskerud, Telemark og Sogn og Fjordalokalitete-ne har også forholdsvis stor andel av arealet (>30%) minst 600 m oh.
Figur 5B viser at lokalitetene med registrerte naturverdier i stor grad ligger i høyereliggende eller nordlige vegetasjonssoner, med hele 80% av arealet (2004 km2) i alpine og nordboreale soner. Ikke skogkledt areal over tregrensa (lavalpin sone) utgjør ca 20%, noe som i hovedsak skyldes hensynet til optimal arrondering (jf helhetlige nedbørfelt). Ca 18% (454 km2) av arealet ligger i mellomboreal sone, mens bare 2% (49 km2) ligger i sonene sørboreal og boreonemoral, som generelt har rikest artsmangfold for mange artsgrupper. Ser vi på fordelingen av lokaliteter med ulik naturverdi innen en vegetasjonssone, har lokaliteter med nasjonal verdi (***, ****) størst arealandel i boreonemoral sone (45%), mens andelen for denne verdiklassen synker til 31% i nordboreal sone. Nordboreal sone har imidlertid så mye av totalarealet for lokalitetene at det meste av arealet (55%) av lokaliteter med nasjonal verdi ligger i nordboreal sone.
Nordbo-real sone har imidlertid en enda høyere andel av aNordbo-realet for lokaliteter med lokal (72%) og re-gional verdi (59%) (figur 8). Fordelingen av lokalitetenes areal på vegetasjonssoner varierer mellom fylkene (figur 9). For de fylkene som har det meste av lokalitetenes areal (Hedmark, Oppland, Trøndelag, Nord-Norge), dominerer nordboreal og alpin sone (med 67-93% av area-let). Av de øvrige fylkene har Buskerud, Telemark og Møre og Romsdal størst arealandel (47-79%) i mellomboreal sone. Bare Aust-Agder har en stor arealandel (69%) i boreonemoral og sørboreal sone, men også Telemark (37%), Sogn og Fjordane (47%) og Møre og Romsdal (35%) har betydelig arealandel i disse sonene. Samlet utgjør imidlertid boreonemoral og sørbo-real sone bare nokså små asørbo-realer (48,6 km2, dvs 1,9% av alt areal i lokalitetene).
Siden mange av lokalitetene ligger nordpå, er også fordelingen på nordlige/høyereliggende vegetasjonssoner mer ekstrem enn i forhold til høydelag. Fordelingen på høydelag og vegeta-sjonssoner gjenspeiler ellers i hovedsak fordelingen av eiendommene til Statskog, dvs med hovedvekt på nordlige og høyereliggende områder. Men det er også rimelig å anta at skog i lavereliggende/sørlige områder er betydelig mer påvirket av aktivt skogbruk og andre inngrep og derfor har mindre forekomst av interessante naturverdier knyttet til skogtilstand. Dette kan resultere både i færre verdifulle lokaliteter og mindre areal pr lokalitet i sør eller lavereliggende strøk (jf gjennomsnittlig lokalitetsareal pr fylke i tabell 2).
0 500 1 000 1 500 0-299
300-599 600-899
≥900
høydeklasse (m oh)
areal (km2) 0 500 1 000 1 500 2 000 BN
SB MB NB AL
vegetasjonssone
areal (km2)
Figur 5 Arealfordeling av lokaliteter med registrerte naturverdier på ulike høydelag (m oh) (A) og vegetasjonssoner (B). Vegetasjonssonene følger Moen (1998). – Area distribution of sites with observed conservation values on various elevation zones (m asl) (A) and vegetation zo-nes (B). The vegetation zozo-nes follow Moen (1998).
0 100 200 300 400 500 600 700
0-299 300-599 600-899 ≥900 høydeklasse (m oh)
areal (km2)
*
**
***
****
Figur 6 Arealfordeling av lokaliteter med registrerte naturverdier på ulike høydeklasser og ver-diklasser. – Area distribution of sites with observed conservation values on various elevation and value classes.
A B
0 %
Figur 7 Arealfordeling av lokaliteter med registrerte naturverdier på ulike høydesoner for fylke-ne. – Area distribution of sites with observed conservation values on various elevation classes for the counties.
Figur 8 Arealfordeling av lokaliteter med registrerte naturverdier på ulike vegetasjonssoner og verdiklasser. – Area distribution of sites with observed conservation values on various vegeta-tion zones and value classes.
0 %
Figur 9 Arealfordeling av lokaliteter med registrerte naturverdier på ulike vegetasjonssoner for fylkene. – Area distribution of sites with observed conservation values on various vegetation zones for the counties.
I en oseanitetsgradient fra kyst til innland viser figur 10 at lokalitetene i hovedsak grupperer seg i den midlere delen av gradienten, slik som det meste av landarealet i Norge. Det er få for-skjeller i fordelingen av antall lokaliteter for lokaliteter av ulik verdi, mens det er en tendens til at en større andel av lokalitetenes areal lig-ger i mer kontinentale områder, både for lokali-teter med lokal og de med høy nasjonal verdi.
Dette skyldes at en del store lokaliteter ligger i innlandet (Hedmark, Troms). Lokalitetenes areal fordeler seg på vegetasjonsseksjoner
omtrent slik man må vente ut fra fylkenes dek-ning av de samme seksjonene (figur 11 ).
Bare lokalitetene i Hedmark, Oppland og Troms har mer enn 30% av arealet i svakt kontinental seksjon (C1), mens bare Sogn og Fjordane har noe areal i sterkt oseanisk seksjon (O3). Ellers varierer arealfordelingen med dominans for klart oseanisk seksjon (O2) for Aust-Agder, Møre og Romsdal og Trøndelagsfyl-kene, svakt oseanisk seksjon for Buskerud og Nordland og overgangsseksjonen (OC) for Opp-land, Telemark og Sogn og Fjordane.
0 10 20 30 40 50 60
O3 O2 O1 OC C1
vegetasjonsseksjon
antall
*
**
***
****
0 100 200 300 400 500
O3 O2 O1 OC C1
vegetasjonsseksjon
areal (km2)
*
**
***
****
Figur 10 Fordeling av antall (oppe) og areal (nede) av lokaliteter med registrerte naturverdier på ulike vegetasjonsseksjoner knyttet til oseanitet (O3 sterkt oseanisk, O2 klart oseanisk, O1 svakt oseanisk, OC overgangsseksjon, C1 svakt kontinentalt) – Distribution of number (above) and area (below) of sites with observed conservation values on various vegetation sections related to oceanicity (O3 strongly oceanic, O2 clearly oceanic, O1 weakly oceanic, OC transi-tion sectransi-tion, C1 weakly continental).
Taigaskinn (Laurilia sulcata) (EN). Denne barksop-pen er knyttet til urskogsnær granskog i kontinentale strøk. Arten har sine sterkeste norske populasjoner på statsgrunn i Oppland og Hedmark. Foto: Tom H.
Hofton.
0 %
Figur 11 Arealfordeling av lokaliteter med registrerte naturverdier på ulike vegetasjons-seksjoner for fylkene (se figur 10 for koder). – Area distribution of sites with observed conser-vation values on various vegetation section for the counties (cf figure 10 for codes).