LO

Landsorganisasjonen i Norge, LO, er Norges største og mest innflytelsesrike lønnstakerorganisasjon med 830 000 medlemmer som er organisert i fagforbund tilsluttet LO. Medlemmene tilhører både privat og offentlig sektor, og alle bransjer og yrker. LO har sterke bånd til Arbeiderpartiet (LO, 2006). Vi intervjuet en rådgiver i Samfunnspolitisk avdeling.

LO mener staten som eier i lang tid har vært utydelig, og de har fått et inntrykk av at administrasjonene og styrene har hatt for stor frihet i forhold til sin oppdragsgiver, staten. De mener selskaper med statlig eierskap har opplevd en større frihet enn de med private eiere, og synes det er positivt at nåværende regjering er klarere på hva som er statens mål med eierskapet i de ulike selskapene. De presiserer at det har vært en holdningsendring i staten, noe som var på høy tid.

Når det kommer til opsjoner mener LO dette er et særdeles upresist verktøy for styring av ledernes innsats. De hevder at forskning på aksjebasert avlønning i liten grad støtter at opsjoner er et fullgodt verktøy for å oppnå fastsatte mål. På bakgrunn av dette er de glade for

at staten nå tar en ledende rolle ved å signalisere at de vil stemme mot opsjoner på generalforsamlingene. Når det gjelder annen insentivlønn mener de at ulike insentivprogrammer både kan ha tilsiktede og utilsiktede effekter, og i så måte er de tilfredse med at regjeringen hever bevisstheten om insentivprogrammene fordi disse blir behandlet på generalforsamlingen, enten direkte eller indirekte ved styrevalg. Styret må enten rapportere eller få godkjennelse fra generalforsamlingen, og dette fører til at eierne er mer klar over hva som skjer. Konsekvensene av eierskapsmeldingen i forhold til insentivlønn mener LO vil være at opsjoner og insentivlønn blir mer synlig i hvert enkelt selskap, og at omfanget av disse reduseres i forhold til fastlønn.

På spørsmålet om effekten av eierskapsmeldingen ville vært sterkere om den hadde hatt tilbakevirkende kraft, mener de at det er umulig å svare på da dette er grunnlovsstridig.

Dersom staten skulle frigjøre seg fra allerede inngåtte avtaler, kan de lett se for seg at staten måtte gå inn i forhandlinger om ”prisen” for at avtaleinnehaver skulle si fra seg avtalen. De påpeker at det er rimelig å tro at denne prisen ville bli lik nåverdien av opsjonsavtalen, og i så fall ville effekten bli den samme som å ikke gi noen bestemmelser om tilbakevirkende kraft slik staten har valgt å gjøre. De mener derfor at det er rasjonelt å la være. En ulempe med dette er at enkelte opsjonsavtaler løper i flere år fremover, og LO tror dermed debatten om opsjoner og grådighet vil blusse opp hver gang en stor opsjonsavtale eller utøvelse blir offentlig kjent. Dette fordi opsjoner med store verdier krenker folks rettferdighetsfølelse, og naturlig nok vil føre til omfattende irritasjon og debatt.

Fordi private eiere har ganske like interesser som staten i de forretningsmessige selskapene, tror LO at virkningene av eierskapsmeldingen vil forplante seg ut i det private næringsliv.

Statens klare eierskapsutøvelse vil gi styrke til de private eierne, som også vil tjene på mer kontroll over lederlønn spesielt, og administrasjon og styre generelt. I selskaper med spredt eierskap mener LO at det vil være lettere for små eiere å samle seg om det staten har gått inn for, noe som vil gi dem mer påvirkningskraft.

LO mener prestasjonslønn er greit å bruke der oppgavene er enkle og lette å måle. Blir derimot oppgavene for sammensatte og avhengige av kvalitet, blir prestasjonslønn et dårlig verktøy som kan gi perverse insentiver i stedet for gode. For ledere som har påvirkningskraft kan det være bra med et insentivprogram, men dersom oppgavene er meget komplekse kan det være vanskelig å lage et godt program. I følge LO vil ikke ledere kun motiveres av individuell kronebelønning. De mener også at enkelte insentivprogram har kommet som en

følge av en motebølge, som kan ha ført til slurvete innføringer. LO mener styrene ikke har vært godt nok opplyst om følgene av slike programmer. De mener derfor at prestasjonslønn må vurderes nøye i hvert enkelt tilfelle.

I mediene har LO kritisert norske ledere for å være grådige, men LO mener det faktum at ledere i de senere år har klart å trekke til seg større summer i belønning enn hva de klarte tidligere forteller mest at de nå har en sterkere forhandlingssituasjon. En bedre forhandlingssituasjon kommer gjerne av organisering, og for eksempel hvis ledere har skaffet seg innflytelse over valg av styrerepresentanter og beslutningstagere for opsjons- og insentivprogrammer har de dermed bedret sin forhandlingssituasjon. I følge LO kan dette forklare fremveksten av ulike belønningsordninger som gir mer til ledere nå enn det de gjorde før. LO mener også at ledere neppe gjør en bedre jobb, eller er smartere eller dyktigere nå sammenlignet med tidligere. Relativt sett har ledere i likhet med resten av arbeidslivet utviklet produktiviteten og er således ”normalt” bedre enn før, slik alle andre også er bedre enn før.

Teknikken med å styrke egen forhandlingsposisjon kan læres fra andre land, og dermed kan norske lederlønninger øke. LO mener det høye lederlønnsnivået i USA skyldes markedssvikt der, og at vi i Norge har demmet opp for viktige trekk ved denne markedssvikten, særlig gjennom aksjeloven og allmennaksjeloven. I USA hevder de det har skjedd en markedssvikt fordi direktøren i et selskap også er selskapets styreleder. I tillegg har lederen ofte med seg andre viktige nøkkelpersoner som CFO, og kontroll over flertallet i styret ved å være den som bestemmer deres karriereløp. I Norge er det eierne som utpeker styret, som er lederens overordnede. LO tror høye lederlønnsnivåer i andre land ikke vil drive lederlønnsnivået oppover i Norge, med mindre selskaper i andre land plukker ledere fra Norge ved hjelp av høyere lønn. I praksis gjør de ikke dette, og dermed påvirkes heller ikke det norske lederlønnsnivået gjennom denne kanalen. Lønnsnivået i Norge er historisk sett lavere enn i for eksempel USA og Storbritannia, og LO tror dette vil stå som en bestandig trend.

LO tror en konsekvens av mindre prestasjonslønn vil være høyere fastlønn. De mener også det er ønskelig med mer synlighet rundt lederlønninger, og tror dette vil føre til en bremsing av lønnsnivået i Norge totalt sett. Dette fordi det ikke er like lett å ta uforholdsmessige verdier ut av selskapene i det åpne som i det skjulte. Dessuten tror de at ikke alle styremedlemmer har vært klar over hvor gode noen av disse insentivavtalene har vært.

Basert på dette tror LO reduksjonen i prestasjonslønn vil være større enn økningen av fastlønn.