Alle tekster har, på godt og vondt, ulike former for linearitet. Vi har lenge vært låst til en lineær lesestruktur, men hyperteksten har, ifølge mange, blitt motpolen til en slavisk måte å navigere seg gjennom tekster på. Jeg vil i dette avsnittet belyse linearitet og narratologi , sett i lys av hvordan hyperteksten har vært en viktig faktor i friheten leseren kan få. Jeg vil også trekke inn aspektualisering som et begrep som kan forklare hvordan hypertekst kan benyttes til å forklare et sakskompleks fra flere ulike sider, som i stor grad kan knyttes til formidlingen og forståelsen av nyhetssaken jeg presenterer i chatboten. Disse begrepene er viktig i denne oppgaven for å
16 belyse hvordan en formidling gjennom hypertekst endrer hvordan vi får en melding formidlet til oss.
Som Liestøl (1999, s. 115) poengterer har ikke-linearitet lenge blitt sett på som en av hovedkarakteristikkene ved hypertekst. I en tradisjonell tekst vil leseren alltid være bundet til lesestrukturen som forfatteren har utformet, og leseren har derfor lite frihet sett bort ifra tolkningen av teksten. Man kan si at forfatteren på forhånd har lenket teksten sammen for leseren. Hypertekst er på den andre siden utformet på en måte som oppfordrer leseren til å navigere seg rundt og også velge sin egen, individuelle rute. Liestøl poengterer at dette både har sine fordeler og ulemper. På den ene siden frigjør hyperteksten leseren fra den lineære lesesekvensen som fysiske medier som bøker har vært låst til. På den andre siden vil båndet mellom leser og forfatter bli svekket, noe som kan forårsake støy i formidlingen (Liestøl, 1999, s. 115).
Engebretsen (2001, s. 75) presenterer det han kaller ‘radikalistene’ og ‘tradisjonalistene’
angående diskusjonen mellom hypertekstens ikke-lineære form og den tradisjonelle tekstens lineære form. På den ene siden har vi hypertekstteoretikere som Landow og Bolter. Disse hevder at hyperteksten står for en helt ny epoke i tekstens historie begrunnet i hvordan hyperteksten ikke bare formidler mening gjennom ord, men også i lenkene som til sammen danner et større nettverk av betydning (Bolter, 2001, ps. 28–29). I det andre hjørnet har vi Aarseth som på sin side mener at hypertekstens ikke-linearitet ikke er en så drastisk endring i tekstens historie, og stiller også spørsmålet om det er noen virkelig forskjell mellom tekst på papir og tekst på datamaskin (Engebretsen, 2001, s. 76). I denne oppgavens tilfelle er det likevel vanskelig å plassere chatboten i noen annen sfære enn den digitale – og jeg vil prøve å argumentere for at det er en forskjell mellom det analoge og digitale.
Det er ikke min hensikt å gi en dyptgående innføring i overgangen fra analoge til digitale medier, men heller belyse med hjelp av Hannemyr et al. (2015) hvordan den digitale teknologien kan åpne for helt nye måter å kommunisere på. For med den digitale teknologien er man ikke lenger låst til tradisjonelle måter å forholde seg til informasjon på. Som Hannemyr et al. (2015, s. 71) konstaterer er det viktig å se på hvordan digitale medier endrer betingelsene for hvordan vi både forteller og tilegner oss kunnskap på. Dette definerer de som narratologi – studien av fortellingens strukturer i forskjellige former og medier. Narratologien er særdeles viktig fordi den gir oss innsikt i hvordan ulike medier formidler informasjon. Hannemyr et al.
(2015, s. 72) viser til flere ulike tilegnelsessituasjoner som leseren får i møtet med ulike medier
17 som blant annet den filmer eller den tradisjonelle boken. Det mest relevante å trekke frem ved disse narratologiene er dens lineære form. For å forklare narratologisk linearitet vil jeg bruke en tradisjonell nyhetssak i avis som eksempel.
Figur 8: Formidling av en større nyhetssak i A-magasinet.
I eksempelet over har journalisten og potensielt en grafiker skreddersydd disse sidene så det skal være så optimalt som mulig å lese gjennom. Leseren begynner på første side, og jobber seg deretter gjennom de resterende fire sidene før de har kommet i mål med teksten. Fordelen med den lineære formen er at leseren blir guidet gjennom det som blir formidlet, og personen trenger ikke å gjøre noe annet enn å bla. I chatboten som blir presentert i oppgaven vil narratologien være noe annerledes. Jeg vil trekke inn Hannemyr et. al. (2015, s. 81) sin klassisk dramaturgiske fremstilling av linearitet i dataspillets verden, da den på mange måter kan ligne på hvordan chatbotens dramaturgi er.
Figur 9: Dramaturgi på makro- og mikronivå (Hannemyr et. al., 2015, s. 81)
Som i dataspillverdenen vil leseren kunne navigere seg fritt rundt i nyhetssaken om Brexit gjennom å trykke på ulike tekstnoder i fremstillingen. Tekstnodene på mikronivå vil føre leseren rundt, og gi han/hun en form for kontroll. På makronivå vil likevel saken ha en klassisk dramaturgi, med en begynnelse, en midtdel, og en avslutning – en såkalt aristotelisk dramaturgi.
Aspektualisering er også et begrep som er tett knyttet til både hypertekst og fortelling.
Engebretsen (2001, s. 80) forklarer hvordan aspektualisering kan forståes som hypertekstens
18 belysning av et fenomen, «… hvordan egenprodusert stoff kan inndeles, grupperes, struktureres og visualiseres vha. hyperlenker og et visualiseringssystem» og hvordan de ulike tekstnodene som presenteres i chatboten vil ha en lyskastereffekt (Engebretsen, 2001, s. 253). I så måte kan også saken kontekstualiseres ved å lenke til eksterne tekster om det samme temaet – disse type lenkene vil jeg beskrive mer i dybden senere.
Figur 10: Illustrasjon basert på Engebretsen (2001, s. 82) sin figur om aspektualisering og kontekstualisering.
I designprosessdelen av oppgaven vil jeg også forklare hvordan aspektualisering er brukt i chatboten for å gi leseren relevant informasjon uten at det har innvirkning på chatbotens brukergrensesnitt. Det å forstå hvordan de ulike tekstnodene henger sammen forutsetter at leseren kan tillegge teksten koherens, noe jeg vil diskutere i påfølgende avsnitt.