Kunnskap og holdninger

Hvilken kunnskap besitter egentlig allmennheten om farlige forhold og produkter i hjemmet? Oppleve lse av risiko i forbindelse med produkter avhenger av at brukeren forstår hva som kan være konsekvensene av feil bruk (Leonard og Wogalter 2000). Det er to faktorer som er viktige i så måte; produktets fysiske utforming, og i hvilken grad begrensinger i forhold til bruk og farer forbundet med produktet er kjent av brukeren.

Hvis publikum ikke er kjent med risikobildet, bør det settes i verk ekstra tiltak når det gjelder design, produktbeskyttelse og advarsler. Problemene med mange av dagens produktadvarsler er at de kan være vanskelige å forstå, samtidig som stadige påminnelser gjør forbrukeren ”immun”.

Produsenter av produkter til hus og hjem antar ofte at publikum er klar over hvilke farer som kan oppstå ved feil bruk av et produkt, men produsentene er oftest eksperter på dette området og kan ha en helt annen risikoforståelse enn det den alminnelige bruker har.

Med bakgrunn i denne problemstillingen foretok Leonard og Wogalter (2000) en under-søkelse for å evaluere folks kunnskap om hvilke farer man kan utsettes for ved bruk av vanlige husholdningsprodukter. Konklusjonen av undersøkelsen var at forbrukernes

kunnskap varierer alt etter hvilket emne som blir tatt opp, men at publikum stort sett er ganske bevisste på mange typer av farer (gjelder personer bosatt i USA). Denne kunnskapen er likevel ikke alltid overførbar til en forståelse av hvordan man skal unngå farene. Det trengs dessuten mer forskning for å avgjøre hvilke typer av informasjon og eventuelt opplæringsmetode som vil være mest effektiv for å informere og opplyse folk om farene ved hus holdningsprodukter.

Sikkerhet og risiko i hverdagen – en svensk undersøkelse

En annen studie som er interessant også i norsk sammenheng, er utført av det svenske Räddningsverket (Enander og Johansson 2002). Formålet med studien, som bygger på en forstudie av Enander og Johansson (1999), var å belyse hvordan mennesker i Sverige tenker og handler i forhold til risiko og sikkerhetskrav relatert til ulykker i deres hverdag og nærmiljø. Utvalget i undersøkelsen ble stilt spørsmål om blant annet risiko- og trygghetsfølelse, egne sikkerhetstiltak og vaner, vurdering av ulike typer tiltak, kunnskap og informasjon, reaksjoner på større hendelser, samt vurderinger relatert til sikkerhet og samfunnets utvikling.

Utvalget besto av 2018 personer i alderen 18-75 år, og undersøkelsen ble foretatt i desember 2000. Spørsmålene kan grupperes i tre hovedkategorier; bakgrunn og ressurser/generelle vurderinger, risiko– og sikkerhetsrelaterte oppfatninger og vurderinger, samt vaner og atferd/atferdsintensjoner.

6,2% av respondentene sier at de har erfaring fra brann i løpet av de siste fem årene (ikke begrenset til bolig). Hvis en tar bort respondenter innenfor politi eller brannvesen, sitter en igjen med 5,4%. I andre undersøkelser oppgir 2,5% at det har brent i deres bolig i løpet av de siste årene (Asplund 2001), og 4,2% at det har brent i deres bolig i løpet av 1991-1996 (Sandquist og Holmberg 1997).

Respondentene opplever den personlige risikoen for boligbrann som mindre enn for trafikkulykke, innbrudd og vold/overgrep. Muligheten for å påvirke egen sikkerhet vurderes imidlertid størst for boligbrann. Størst personlig risiko oppleves i forbindelse med kilder ute i samfunnet, mens størst kontroll oppleves i hjemmet. Respondentene kjenner seg tryggest i hjemmet og i forbindelse med hverdagsaktiviteter. Oppsummert kan man si at risikoopplevelsen er lavere, kontrollfølelsen høyere, følelsen av trygghet sterkere og sikkerheten i svarene høyere når det gjelder hverdagsrisikoer i hjemmet.

83% av respondentene har installert brannvarsler i hjemmet. Av de som ikke har gjort det, sier 86% at de kan tenke seg å gjøre det. 3% kan ikke tenke seg det.

38% har installert brannslukningsapparat hjemme. Av det som ikke har gjort det, sier 59% at de kan tenke seg å gjøre det. 14% kan ikke tenke seg det.

21% har øvd på nødssituasjoner i hjemmet. Av de som ikke har gjort det, sier 50% at de kan tenke seg å gjøre det. 19% kan ikke tenke seg det.

Sammenligner man med andre studier, viser det seg at andelen som oppga at de hadde brannvarsler i 2001 var 76%, mens den i 1997 og 1995 var 68,2% og 83%. 29,3% sa i

2001 at de hadde brannslukningsapparat, mens 28,5% sa det samme i 1997 (Asplund 2001, Sandquist & Holmberg 1997, Larsson & Enander 1995).

Tabellen nedenfor representerer et utdrag av resultatene fra spørsmål om ”Sikkerhet-srelaterte vaner og atferd som man har eller kan tenke seg å innføre” (Enander og Johansson 2002:23).

Tabell 1: Sikkerhetsrelaterte vaner og atferd som man har eller kan tenke seg å innføre (Enander og Johansson 2002:23).

På en skala fra 1 (= ikke i det hele tatt) til 4 (= veldig) på hvor meningsfullt det oppleves å gjennomføre ulike tiltak, kommer brannvarsler som nummer to med gjennomsnittsverdien 3,9. Førsteplassen inntas av sikkerhetsbelte i bil med verdien 4,0.

Brannslukningsapparat ligger på en femteplass med 3,5, mens det å stenge av strømmen på TV-en ligger på sjuende plass med 3,4.

Respondentene har også blitt spurt om hvor brysomt de syns det er å gjennomføre ulike tiltak (1 = ikke brysomt i det hele tatt, 4 = veldig brysomt). Tredje mest brysomt syns respondentene det er å ta med reisebrannvarslere, mens sikkerhetsbelte i bil og brannvarsler hjemme er de minst brysomme tiltakene. ”Vet ikke” andelen er også størst når det gjelder reisebrannvarsler.

Respondentene har fått en rekke holdningsutsagn med svarkategoriene 1 (= stemmer ikke i det hele tatt), og 5 (= stemmer helt). Følgende utsagn er interessante i denne sammenhengen (verdiene som oppgis er gjennomsnittsverdier for hele utvalget).

”Røyking på senga burde forbys” (4,4). ”Det er en sammenheng mellom menneskelig atferd og ulykkesfrekvens ” (4,3). ”Det er bra med en lov om at alle husstander skal ha en brannvarsler” (4,3). ”Sikkerhet handler først og fremst om den menneskelige faktoren” (3,6). ”Det fins allerede tilstrekkelig mange lover innenfor sikkerhetsområdet, man burde stole litt mer på menneskers sunne fornuft ” (3,2). ”Ulykker er i stor grad noe som bare skjer” (2,5).

70% av respondentene er helt eller sterkt enig i at enkeltindivider må ta ansvar for å forhindre ulykker. 75% er helt eller sterkt uenige i at det er for mye sikkerhetstenkning i Sverige.

Respondentene oppfatter seg selv å være interessert i sikkerhetsspørsmål, og faktisk være like mye eller mer interessert enn folk flest.

53% anser seg for å være ganske bra informert om hvordan de kan øke sikkerheten i sitt eget hjem. 71% anser seg imidlertid for å være lite eller ikke i det hele tatt informert om hvilke risikoer som finnes i deres ege n kommune.

Når det gjelder informasjonskilder om sikkerhet, regner respondentene TV, egen familie og myndigheter som de som har størst innvirkning. Internet er mest betydningsfullt for barnefamilier.

På en skala fra 1 (= stemmer ikke i det hele tatt) til 5 (= stemmer helt) får utsagnet ”Jeg er en sikkerhetsbevisst person” gjennomsnittsverdien 3,7. Utsagnet ”Jeg gjør tilstrekkelig mye for å beskytte meg mot ulykker” har en gjennomsnittsverdi på 3,4.

Respondentene har blitt spurt om deres kunnskap om hvordan en skal te seg i visse situasjoner og deres oppfatning om hvordan en skal handle i en virkelig situasjon.

Tabellen under representerer et utdrag av hele resultatet (Enander og Johansson 2002:31).

Respondentene har blitt spurt om hvordan de tror store hendelser påvirker hvordan man selv tenker og handler (følgende skala er brukt: 1 = stemmer ikke i det hele tatt, 5 = stemmer helt). Når det gjelder brann, fikk utsagnet ”Jeg tenker mer på slike risikoer”

gjennomsnittsverdien 3,3. Utsagnet ”Mine vaner og min atferd påvirkes” fikk gjennomsnittsverdien 2,9. Standardavvikene var imidlertid store i disse tilfellene (1,1 og 1,2).

Basert på sammensetningen i utvalget og dens resultater, har forfatterne av rapporten kommet fram til fire hovedkategorier av respondenter. To av gruppene kan omtales som sterke og trygge, men de har helt forskjellig forhold til sikkerhet.

1) En ressurssterk og trygg gruppe som ikke tillegger sikkerhetstenkning eller tiltak noen særlig vekt. Denne gruppen har en tendens til å oppfatte for mye sikkerhetstenkning som noe negativt, og den gjennomfører heller ikke så mange tiltak. Flesteparten i denne gruppen er menn, høyt utdanne t og bybeboere.

2) En gruppe kjennetegnet av samfunnsengasjement og kunnskap, samt en følelse av å kunne påvirke sin egen sikkerhet. Denne gruppen gjennomfører flest tiltak og har best sikkerhetsrelaterte vaner. I denne gruppen er mennesker med yrkes-messig erfaring fra ulykker overrepresentert.

Trygghetsfø lelsen i de to første gruppene kan tillegges opplevelsen av å være ressurssterk og derfor ikke ha behov for å gjennomføre visse tiltak. Det kan også skyldes kunnskap og erfaring, som medfører at man aktivt gjennomfører tiltak og engasjerer seg i sikkerhetsspørsmål.

3) En gruppe med gjennomgående ressurssvak profil, hvor respondentene har lav tiltro til muligheter for å påvirke egen sikkerhet eller handling. Denne gruppen består av flest kvinner og eldre.

4) En gruppe med høy personlig opplevd risiko. Gruppen tillegger sikkerhetstiltak stor betydning. Respondentene i denne gruppen kan tenke seg å gjennomføre nesten alle typer tiltak. Følelsen av utrygghet kan sannsynligvis relateres til deres egen opplevelse av svake ressurser og påvirkningsmuligheter, samt deres opplevelse av omverdenen som risikofylt og usikker. Kvinner og eldre mennesker er i overtall i denne gruppen.