Interessen for å finne ut mer om hvordan mennesker ser på og forholder seg til ulv og bjørn ble utløst av en viss undring over den temperaturen som konfliktene og diskusjonene rundt disse ville dyrene hadde i media og i lokalsamfunn der dyrene dukket opp. Den unge kvinnelige informanten har også reflektert over dette, og lurer på hvorfor folk ikke er mer redde for elgen, som det er så mange av og som statistisk sett utgjør større fare for mennesker:
Det blir jo mye skader på sau i et område hvor du har en ulvefamilie. I forhold til en bjørn som kanskje streifer gjennom et område [er] dette med streifdyr av ulv noe spesielt. I Østfold og Akershus, som ikke har noen problemer egentlig med sau, der kan [de] akseptere bjørn og gaupe, men ulven vil de ikke ha! Jeg tror det er det med mytene og holdningene og at vi har fått et negativt bilde av ulven fra vi var barn.
Folk er redde for ulv, sjøl voksne folk, men de ikke er redde for elg, for eksempel.
Og det blir så merkelig for meg. Jeg har lurt på det: hvorfor er ulven så spesiell?
Hvorfor er man mer redd for den enn for elgen? For det er ikke noe logisk ut i fra sannsynligheten for å bli skadet og angrepet - det er ikke noe naturlig at det skulle være slik. Det er et sånt hatforhold til ulven som ligger veldig dypt i folk.
(Inf. nr. 20 – k30)
Hun kommer til at det er slike følelser og bilder som ligger dypt forankret i oss som påvirker for de forestillinger vi har av de store rovdyrene, og først og fremst ulven. Og det er i denne mystikken jeg vil grave litt i dette kapitlet. Ved å lete fram til hvilke kulturelle symboler informantene knytter til ulven og bjørnen kan vi kanskje kommer nærmere å forstå hvordan de plasserer dyrene i det fysiske rommet. Hva slags egenskaper vi tillegger dyrene og hvordan vi tenker om dem og handler i forhold til dem, påvirkes av i hvilken kulturell og sosial sammenheng interaksjonen finner sted. Det er derfor det er store variasjoner på hvordan mennesker har forholdt seg til dyr, både ville og tamme, i tid og rom. I alle samfunn vil ulike tenkemåter eksistere ved siden av hverandre. Gjennom intervjumaterialet og ved å bruke andre kilder som eventyr, annet folkeminnestoff og mer moderne kildestoff, ønsker jeg å vise hvordan ulv og bjørn har blitt framstilt over tid fra slutten av 1700-tallet og fram til de var tilbake i skandinavisk fauna på 1990-tallet. Ut fra dette vil jeg så skissere hvordan ulv og bjørn framstår som kulturelle dyr i dag. Hvilke symboler eller kulturelle konstruksjoner plasserte borgerskapets mennesker på husdyrene, og hvilke egenskaper tilla man de store
rovdyrene i det førindustrielle bondesamfunnet.. For å få et bakteppe til å forstå hva som skjer når dyr antropomorfiseres, vil jeg først presentere teori bak prosessen med å domestisere ville arter, og deretter vise ulike måter dyr blir antropomorfisert på.
John Berger hevder at det er for lettvint å si at dyr først fikk en plass i den menneskelige bevissthet når man startet å utnytte dem som føde, klær og til transport. Dyr var tilstede lenge før dette, som budbringere og med magiske evner (Berger 1991:4). Dyr har alltid vært en del av menneskelige samfunn og først og fremst som en ubrytelig del av menneskelige forestillinger, deretter som ressurser for menneskelig overlevelse. For samtidig med denne tette forbindelse mellom dyrene og mennesker, hadde mennesket behov for animalsk føde.
Dette førte til at i tidlige samfunn levde vi som nomader og fulgte vandringen til byttedyrene.
Ut av dette utviklet det seg komplekse sosiale relasjoner mellom jegeren, byttedyrene og andre konkurrerende predatorer, deriblant ulven. (Clutton-Brock 1982:9). Over tid avdekket disse relasjonen at enkelte arter viste seg egnet til å bli domestiserte og leve i en tettere tilknytning til mennesker. Domestiserte dyr er dyr som «[…] has been bred in captivity for purposes of economic profit to a human community that maintains complete mastery over its breeding, organization of territory, and food supply» (Clutton-Brock 1981:21). I dette ligger at noen arter er mer egnet til å la seg domestisere enn andre, og det er de som klarer å overleve i fangenskap der de tar til seg næring samt føder levende avkom og lar seg dominere.
Slik har planteetere som sau, geiter, griser og kyr blitt leverandører av kjøtt, melk, pels og ull, de har blitt utnyttet som arbeidskraft, vært bindeledd til gudeverdener og budbringere av tegn og hjelp til fortolkning av dissen (Hodne 1999:158)
Gjennom et arkeologisk kildemateriale viser Clutton-Brock hvordan domestiseringen er en langsom biologisk prosess som skjer over flere generasjoner. I en tidlig fase av prosessen (for titusen år tilbake) forårsaket domestiseringen en ubalanse og avbrytelse i hvordan ulike deler av organismen utviklet seg. De domestiserte artene er på mange måter like sitt ville opphav (f.eks. hund og ulv), men skiller seg fra dem gjennom endringer i kroppsstørrelse, størrelse på hodeskalle og kjeveparti, kvaliteten på pelsen og atferdsmønstre (Clutton-Brock 1981:21).
Endringene kan knyttes til hormonelle forandringer og stress som følge av dyrenes sterkere tilknytning til mennesket, og kan vises som en opprettholdelse av juvenile karakteristika. Rent atferdsmessig er det få endringer, men de som finnes kan trolig knyttes til den samme opprettholdelsen av juvenile trekk, blant annet gjennom en underdanig atferd (Clutton-Brock
1981:24). Disse juvenile trekkene omtales som neoteni. Innen naturvitenskapen brukes begrepet neoteni først og fremst om egenskaper ved domestiserte dyr, og mer presist på arter som har vist seg å være egnet til en sameksistens med mennesket innenfor deres sfære.
Konrad Lorenz, grunnleggeren av moderne etologi, introduserte på midten av 1900-tallet teorien Kindenschema. Her viser han hvordan mennesker har en hang til å tiltrekkes av og få sympati for dyr som har visse utseendemessige særtrekk. Humanistiske og samfunnsvitenskapelig fag har tatt med begrepet og overført det til studier som omfatter antropomorfisering av dyr. I sin doktoravhandling om isbjørnen Knut omtaler kulturhistorikeren Guro Flinterud neoteni som ett av de sentrale begrepene i Lorenz’ teori, forstått som
“[…] the term mainly used to describe childlike features in adult specimens, often seen in certain purebred pets. The primary features Lorenz mentions are large eyes, bulging cranium and retreating chin, to which Bob Mullan and Gary Marvin adds rounded form of head and body, short extremities and a soft elasticity of body surface”
(Flinterud 2012:64 og Mullan and Marvin 1999:24).
Den amerikanske antropologen og veterinæren Elizabeth Atwood Lawrence diskuterer også begrepet i en artikkel om amerikanernes forståelse for dyr, både dyr fra den virkelige verden og i den menneskelig fantasiverden (Lawrence 1989). Hun tar utgangspunkt i eksempler som Bambi og Mikke Mus når hun vil vise den sterke tendensen til å antropomorfisere dyr i amerikansk kultur, og da mer spesifikt det at visse arter får juvenile egenskaper. E.A.
Lawrence bruker også begrepet neoteni om dette fenomenet: "Neoteny is a condition in which youthful characteristics are retained in the adult form of an animal" (Lawrence 1989:60).
Neoteniseringen går videre utover det biologiske ved at det også gir atferdsmessige utslag når mennesker overfører egenskaper de kjenner igjen i seg selv over på dyrene:”(…) it is also a psychological as well as a physical condition, real or not, that humans often perceive in species other than their own” (Lawrence 1989:57). Ved å studere neoteni åpner vi for å forstå de sider av vår kultur som omhandler dyr spesielt og natursyn generelt. Hun konkluderer med at vi i Vesten neoteniserer dyr for å opprettholde og styrke vår kontroll over dem: ”As docile and playful ”children”, they may be relegated to a separate category, without full citizenship in our world” (Lawrence 1989:70). Slik vil de ikke bli i stand til å bekjempe mennesket og overta vår (slik vi oppfatter det) suverenitet overfor naturen. Østens hunderaser som
pekingeser og chow-chow er også sterkt preget av neoteni. Dette er derfor ikke bare et vestlig fenomen, men det viser at det til enhver tid rådende natursyn påvirker den kulturelle konstruksjonen.
Å antropomorfisere en dyreart vil si å tillegge den menneskelige egenskaper. Randall Lockwood deler antropomorfisme inn i fem kategorier; allegorisk antropomorfisme omfatter slik dyr fremstilles i fabler og er ikke ment å skulle beskrive dyrets atferd biologisk..
Personifisering oppstår når dyret gjøres til en person, ved at det for eksempel kles på. Begge disse formene er vanligvis harmløse overfor dyret. Overflatisk antropomorfisme vil si å tolke menneskelignende atferd hos dyr ut fra hva den samme atferden betyr for oss (som når vi misforstår sjimpansers «smil» som et vennlig, tilfreds uttrykk, i stedet for aggresjon).
Forklarende antropomorfisme kjennetegnes som sirkelslutninger om dyrs atferd. Ved å karakterisere dyrets atferd mener vi at vi forstår grunnen til atferden. Ingen av disse formene for antropomorfisme går dypere ned for å forstå dyret i dets egen verden, og de gjør heller ikke noen forsøk på å verifisere at vår forklaring på visse typer atferd er korrekt. Anvendt antropomorfisme er når vi bruker vår egen erfaring for å forsøke å forstå hva det er å være et levende vesen, og som er forskjellig fra en selv18. Straks dyrene blir sett, snakket om eller blir en del av menneskelige fortellinger, starter vår fortolkning av dem. Hos bjørnen er det lett å hente fram neoteniske trekk, fordi vi oppfatter den som rund og klumpete i formen, litt langsom i bevegelsene og med små ører som sitter langt fra hverandre på et rundt hode. At den voksne bjørnen også har et forholdsvis langt kjeveparti og et rovdyrs direkte blikk, legges ikke så stor vekt på. Ulven, derimot, har få slike trekk. Den er langlemmet og kantete, og framstilles oftere i en truende eller markerende positur enn i en omsorgsfull og underdanig.
Skogen et al beskriver hvordan deres informanter skildrer hvordan ulven «[…] framkaller bildet av et dyr som visuelt skiller seg ut. Svært mange, også skeptikerne, gir uttrykk for at de synes ulven er en elegant og majestetisk skapning. Den beskrives som suveren og som overlegen mange andre dyrearter i norsk fauna» (Skogen et al 2013:78)
En av de mannlige informantene fra Älvdalen fikk merke at den framstillingen som de fleste kanskje kjenner av bjørnen, nemlig som en deilig og myk Teddybjørn, eller som den litt godtroende og dumme som mister den fine halen sin fordi han blir lurt av reven, ikke helt
18 Gjennomgangen av Locwoods fem former for antropomorfisme er hentet notater fra leseseminar med professor Liv Emma Thorsen, mars 2010.
stemmer med virkeligheten. Han og hundene ble angrepet av bjørn mens de var på elgjakt, og etter hendelsen sitter han igjen med helt andre erfaringer: «Du hinner inte reagera, du hinner inte få opp pulsen, ingenting. Dom är så snabba. Det går så fruktansvärd fort. Det hadde jag aldrig trodd innan, utan dom är så krumpiga och rultiga, så …» (inf. nr. 7). Her møtes en kulturell konstruksjon av bjørnen med det ekte, ville dyret som lever i naturen.
Hvis vi gjør et historisk tilbakeblikk, kan vi få en bredere forståelse for hvordan moderne mennesker oppfatter seg forskjellig fra dyr eller oppfatter dyr forskjellig fra dyret som dyr.
Elizabeth A. Lawrence hevder at neotenisering er særegent innen vestlige kultur, og at særlig den amerikanske kulturen bifaller og opprettholder en dyp kløft mellom mennesker og natur.
Hun forklarer dette med den åndelige og intellektuelle utviklingen i Vesten, der rådende filosofi utviklet av Descartes og Kant medførte dikotomier der dyr og mennesker ble vesener fra to helt separate kategorier. Mennesket hevder etter hvert å ha herredømme over naturen, og Lawrence mener at det er kort vei fra slike tankesystemer til ideen om at alt er underordnet mennesket. René Descartes viste hvor vesensforskjellige dyr og mennesker var da han satte et skarpt skille mellom kropp og tanke, mellom fysisk skapning og sjel og mellom menneske og dyr. Dyr ble fra da sett på som mekaniske skapninger uten sjel, uten bevissthet eller språk, og uten evne til å føle smerte. Mennesker derimot, var skapt av Gud, har bevissthet, språk og udødelig sjel. Dette skarpe skillet mener Lawrence fortsatt preger vår vestlige moderne oppfatning av forskjellene, selv om det har blitt moderert over tid (Lawrence 1995:76).
Kirken har fulgt opp dette ved å konstatere at dyr er sjelløse skapninger og skal bli behandlet deretter.
Mot slutten av 1800-tallet var industrialiseringen godt i gang, og borgerskapets tenkemåter og verdier hadde vunnet innpass. Og denne endringen i sosiale systemer innebærer også endringer for dyrene. De skyves vekk fra de rommene de tidligere har delt med menneskene, og blir plassert i omgivelser der de ikke medfører forstyrrelse for menneskene i form av lukt, støy og skitt (Philo 1995). Når en klasse, som borgerskapet, ville tilegne seg hegemoni, var kulturelle argumenter virkningsfulle våpen for å oppnå sosial og politisk dominans (Löfgren 1985:187). Deres verdier, ønsker og moral skulle få betydning for alle sider av samfunnet, og slik ble det begrunnet at dyr ble fjernet fra synlige deler av menneskenes sfærer. I tråd med dette utviklet troen på fornuften og den vitenskapelige kunnskap seg, og begreper som «[…]
‘rationality’, ‘scientific thought’, ‘logic’, ‘system’ and ‘order’ did not only play an important
role in learned discussion, they were also part of culture-building on an everyday level»
(Löfgren 1985:193). Å lære ble en viktig kilde til symbolsk kapital for borgerskapet, og kunnskap om dyr og natur som tidligere ble overlevert muntlig ble gjemt og glemt når det nye borgerskapets vektlegging av kunnskap gjennom vitenskap vant fram. Og i denne mentaliteten utviklet det seg en ny avstand til husdyr, som før hadde hatt tilhold tett på menneskene.
Som sagt fikk industrialiseringen og den store samfunnsmessige omveltningen med en voldsom tilflytting til byene, konsekvenser for menneskers forhold til naturen. Lange arbeidsdager, vanskelige sosiale forhold og utilgjengelighet, fjernet de urbane beboerne fra naturen og dyrene. Som en kompensasjon for dette, og helt i tråd med samtidens tro på formidling av vitenskapelig kunnskap, ble det etablert naturhistoriske museer, zoologiske hager og undervisningstilbud for ulike sosiale lag19. En måte å nå fram til barn på, var naturlig nok gjennom skolen. Og Ralph H. Lutts viser i sin bok «The Nature Fakers. Wildlife, Science
& Sentiment» fra 1990 hvordan historier om natur fikk ulike former i de mange publikasjonene og lærebøkene som ble distribuert til skoler rundt om i Amerika rundt forrige århundreskifte. Synspunkter på de ulike fremstillingene endte til slutt i en ilter debatt om hva som var etisk riktig framstilling av historier om dyr. Flere forfattere ville følge linjen som krevde en streng, naturvitenskapelig dokumenterbar framstilling, og som lot dyrene være dyr.
Andre mente at det viktigste var den underliggende meningen i historien og leseropplevelsen, og lot dyr og fugler inneha menneskelige egenskaper, med tydelige antropomorfiserende trekk (Lutts 1990).
For den førindustrielle bonden var husdyrene av stor økonomisk betydning. Det februket klarte å avgi som utbytte etter noe korte sommermåneder skulle vare som råvarer til sko og klær, samt forråd for husholdet hele året gjennom. Kunnskap om foredling av ressursene slik at disse ble opprettholdt eller aller helst økte, samt hva som måtte gjøres for å verne mot skademakter som for eksempel rovdyr, var viktig og «[…] gjennomtrengt av folketro» (Hodne 1999:158). Menneskene i dette bondesamfunnet satt på mye erfaringskunnskap om dyr, både om ville dyr og husdyrene, og de brukte denne kunnskapen for å få mest mulig ut av besetningen og for å beskytte mot sykdom og fare (Löfgren 1985:188). Folk i det gamle bondesamfunnet hadde en bred personlig kontakt med dyrene sine. I tillegg til at de var
19 Se blant annet: Elizabeth Hanson (2004). Animal Attraction. Nature on Display in American Zoos.
avhengige av dyrene rent økonomisk, var erfaringene som samværet med dyrene ga dem viktige i andre sammenhenger. Derfor skulle dyrene behandles på best mulig måte og med respekt.
Denne innstillingen til dyr og natur har levd videre. Den ene av de kvinnelige informantene fra Sverige, rundt 50 år, husker godt hvordan det å lære seg å ha respekt for dyr ble en del av barnelærdommen. Hun mistet faren sin tidlig, og da moren ble enke med to små barn, kom morens fem tanter og onkler, alle ugifte og bosatt på slektsgården og hjalp den lille familien.
Etter datidens standard drev de et gammeldags bruk, og særlig den ene grandtanten, Moster Maria, var opptatt av at barna skulle ta del i arbeidet på gården og lære om dyr og dyrestell:
Man fick ju lära sig gjenom att man deltog i deras arbete då, och man fick ju en skön känsla mot djuren, respekt för djur på nått vis att dom hadde ett värde. För korna va ju värdefulla. Döm gav mjölk och döm gav kött och sånt där så man skulle sköta om djuren noggrant. Och döm skulla ha lika fint i lagården som döm hadde inni huset - det va väldigt viktigt. Och likaså hästen - han blev ju ompusslad. (Inf.nr.1K)
Det folk visste om ville dyr og fugler og deres vaner hadde også betydning for jakt og fangst, og ble brukt for å forstå variasjoner i årstidene eller klimatiske forhold. Kunnskapen ble videreformidlet til yngre generasjoner og slik hadde den både en didaktisk, men også en underholdende funksjon (Löfgren 1985:188). Jeg vil nå komme inn på hvordan ulv og bjørn hadde sin plass i eventyr, viser og annet folkeminnestoff.
Bjørn og ulv i folketro og tradisjon: Noen eksempler
Folk hadde ulike metoder for å beskytte seg mot overmakter og farlige dyr. At ulv og bjørn gjør skade i saueflokker er ikke et nytt fenomen. Rovdyrene var sett på som en stor plage for beitedyrene også tidligere, og folk tok mange midler i bruk for å holde dem og andre onde makter unna. Fra Finnskogen finnes en historie som ble fortalt til folkelivsgransker Olaf Erling Sunde, som reiste rundt og samlet inn folkeminne i årene før andre verdenskrig. Her forteller en mann om bestefaren som på 1860-tallet måtte finne en måte å drive vekk gråbeina på, etter at de over lengre tid hadde tatt for seg av sau:
«Da bæssfar min levde, ve de mie gråbein på skoga her. Den var fæl teil å ta sau å slekt fær folk. En gong –de var enda i attenhundreåsækstiåra –sku ‘n bæssfar å en aan kær jaga gråbein tur skoga. Men ettersåm dæm itte var nån jaktarar, så fann dæm på at dæm sku ta onga. Dæm fann hie å reikt ut onga. Sea stakk dæm granrajer ti dæm å reiste dæm opp uta hie. Men da vart alt gråbein borte. Detta var austafær Gransjøn, å han hørde dæm ulte da dæm drog nolåver bærje. Granrajene stog leinge. Je såg dæm stog der da je var smågutt» (Sunde 1996:52).
Ild ble brukt i folketroen for å holde hulderfolket og de underjordiske borte fra stølene når folk og fe flyttet inn om sommeren. Handlingen med å tenne ild ble også utført for å holde rovdyrene og da kanskje særlig den enfoldige bjørnen, unna. Bjørnen lot seg drive unna av ild og støy, noe som kan tyde på at den var påvirkelig og lot seg skremme. Budeiene fyrte opp ild i grytene sine eller de tente på neverfakler og plasserte dem på bakkene utenfor husene. Slik brukte de skremmeild bevisst for å holde bjørnen borte fra seterhusene (Hodne 1999:164).
I tillegg til ild brukte man ulike former for støy for å skremme bort eller holde dem unna.
Bjørnen var den mest fryktede av rovdyrene, og aller minst likte den barneskrik. Ørnulf Hodne gjenforteller en historie fra Gauldal der ei budeie tar med seg en unge, klatrer opp på taket og klyper ungen så hardt at den gråter. Bjørnen blir skremt og stikker i vei (Hodne
Bjørnen var den mest fryktede av rovdyrene, og aller minst likte den barneskrik. Ørnulf Hodne gjenforteller en historie fra Gauldal der ei budeie tar med seg en unge, klatrer opp på taket og klyper ungen så hardt at den gråter. Bjørnen blir skremt og stikker i vei (Hodne