Kontaktbehov

På spørsmålet om lærerne ville ha mer samarbeid med foreldrene svarte alle nei. Flere fulgte opp med at det iallefall ikke trengtes å planfeste mer samarbeid fra kommunalt eller statlig hold. De foreldrene lærerne hadde mest kontakt med, hadde barn med faglige og/eller sosiale vansker. To av lærerne hadde betraktelig lengre erfaring i yrket som lærer enn det de andre fire hadde. Disse to tok ikke opp tid som en faktor, noe de andre lærerne gjorde. Informant 3, med 24 års erfaring, svarte på spørsmålet om det var ønskelig med mer kontakt med:

«Jeg vet ikke hvor mye mer jeg kunne, jeg er helt åpen for kontakt så jeg vet ikke hva mer jeg skulle gjort. Jeg trenger jo ikke vite hva de har til middag heller, tenker jeg.»

Tre av de fire lærerne med mindre erfaring som lærer ville brukt mer tid på samarbeidet med foreldrene dersom de hadde hatt mer tid. To av de fire opplevde at de hadde god kontakt med de elevene som trengte ekstra oppfølging og ville da brukt tiden til å ha tettere kontakt med foreldrene til de andre elevene. Da kunne de gi foreldrene mer «tilbakemeldinger på det som var positivt» som igjen kunne skape positive ringvirkninger fortalte informant 1. Informant 5 syntes «det hadde vært bra å snakke litt oftere» med foreldre som hadde negativer erfaringer fra tidligere samarbeid og med de foreldrene som ikke alltid møtte opp på

utviklingssamtalene. Den siste læreren ønsket «kanskje å ha enda litt mer kontakt» men

54 forklarte at han nok heller hadde brukt mer tilgjengelig tid på andre ting i «en hektisk

lærerhverdag».

Lærerne i undersøkelsen brukte mye mer tid på å samarbeide med hjemmet når eleven hadde utfordringer enn når det ikke var utfordringer hos eleven. På skolen var det vanlig at når en elev skulle ha individuell opplæringsplan så ble foreldrene kalt inn til møte når utkastet til denne var laget. Informant 3 brukte dette møte aktivt i samarbeidet med foreldrene og hadde kalt inn til tre møter fordi hun hadde tre elever som skulle ha IOP. Foreldrene til to av disse tre møtte opp til dette møte der læreren:

«..går igjennom med de og diskuterer hva de mener selv, hvor skoen trykker og hvordan vi kan få det til, best mulig for eleven»

Informant 3 opplevde dette som gode samtaler, der det også ble gjort endringer som følge av innspill fra foreldrene.

Fra intervjuene fremkom det at lærerne hadde mer kontakt og et tettere samarbeid med

foreldrene til elever som hadde sosiale vansker enn med foreldre til barn med faglige vansker.

Foreldrene med barn som hadde faglige og/eller sosiale vansker kunne også selv ta kontakt med skolen før skolen tok kontakt ved den første ringerunden, da «for å avklare ting eller forberede oss lærere og sånn». Informant 2 forklarte forskjellen på hvilke behov det var for oppfølging med:

«De sosiale vanskene er mye, mye vanskeligere å få tak i enn de faglige. Fordi de faglige kan vi mer gi hjelp her på skolen, vi kan sette oss ned og så kan vi se på faget. Det sosiale, det går på skole, hjem og fritid. Det er så komplekst at det må jobbes mye, mye mer. Når det er slike situasjoner så er foreldrene fortvilet som regel og da kreves det at vi vet om hverandre.»

Hva og hvordan skolen kan hjelpe til med og at en spilte på lag, var det viktig å formidle, fremkom det videre av informanten. Informant 5 følte at det var mest «trykk» på samarbeidet med hjemmet når det var sosiale vansker som også gikk ut over andre elever, som

eksempelvis atferdsproblem.

55

«[Da] må vi liksom få det til å fungere men hvis det er faglige vansker, som kan være like utfordrende for eleven, så er det akkurat som. Jeg har i alle fall ikke så langt opplevd at det har blitt det samme trykket på meg som lærer de gangene. Med litt forbehold da.»

Ved faglige vansker ble det eksempelvis laget en plan om at eleven skulle komme på

leksehjelp eller at en skulle sende en oppsummeringsmail på slutten av uken. Det var også et foreldrepar som hadde gitt beskjed om at de ville vite om det var noe barnet deres ikke hadde fått gjort i timen slik at de kunne jobbe med det hjemme. I det aktuelle tilfelle hadde eleven falt bak faglig som følge av sosiale vansker som læreren hadde informert foreldrene om.

«Jeg hadde tatt kontakt flere ganger i oppstarten for da var det en del atferd.» (informant 1)

Videre forklarte læreren at foreldrene ikke hadde forstått at mindre tid i klassen kunne føre til at han ikke gjorde det like godt faglig.

«Der var det nok litt sånn, kommunikasjon, for jeg hadde ikke ment å utelate informasjon men i mitt hode så trodde jeg at når jeg fortalte om hvordan det hadde sklidd ut med atferd. Så trodde jeg at foreldrene forsto at han kanskje ikke fikk med seg alt det faglige»

Etter at foreldrene hadde kalt inn til møte med skolen, hadde foreldrene og skolen sammen laget en plan for hvordan de sammen skulle løse de faglige utfordringene. Læreren forklarte at hun opplevde foreldrene som «opprørte og sinte» da de ba om møte med skolen, men at «det [som] det resulterte i var ganske konkret og greit».

De foreldrene lærerne samarbeidet mest med hadde de også best relasjon til. Når de tok kontakt fra skolen var det som regel lærerne som styrte samtalen da det var naturlig siden «det er i regi av skolen». Samtidig tok flere informanter opp at det også var tilfeller der foreldrene styrte hele samtalen. Da oftest på grunn av forelderen hadde hatt behov for det. Hvilke kanaler en brukte for å ta kontakt varierte etter hva det var behov for, men flere av lærerne svarte at de likte best telefonkontakt fordi «det er lettere å få den gode dialogen [når en] ringer. Informant 6 hadde daglig kontakt via tekstmelding eller mail, samtidig som hun ringte minst en gang i uken hjem til foreldrene til en av elevene sine. Det var også vanlig at mor tok kontakt med henne på telefon:

«men da tar jo hun kontakt med meg hvis det er noe. Men da går det mer på spørsmål som; hva skal dere i morgen eller hvis ikke han selv har helt kontroll.»

56 Denne læreren hadde også et annet tilfelle som krevde et godt samarbeid med hjemmet. Der hadde eleven fått hjernerystelse og skoledagen ble tilpasset etter formen hans. Eleven var derimot ikke så flink til å selv si ifra når det ble for mye; «han sier at alt går fint» men fortalte noe annet når han kom hjem. Hun fortalte videre at da måtte hun ha tett kontakt med hjemmet for:

«.. der trenger jeg hjelp av de for jeg vet ikke. Der er det nesten bare han som elev som kan si noe og når han ikke vil si det til meg så må jeg jo snakke med foreldrene.»

I disse samtalene var det ofte drøfting på hvordan skolehverdagen best mulig kunne legges opp for denne eleven.