Konklusjon og forslag til videre forskning

Denne masteravhandlingen har hatt som mål å kartlegge tre læreres refleksjoner omkring bruk av elever som ressurs i religion og etikkundervisningen. Spesifikt har avhandlingen tatt for seg tre hovedområder: lærernes erfaringer med elever som ressurs, lærernes refleksjoner omkring vurdering i forhold til bruk av elever som ressurs og hvilke forutsetninger lærerne anser som sentrale ved bruk av elever som ressurs. Avhandlingen viser at lærerne hadde erfaring med bruk av elever som ressurs, og at de i varierende grad hadde reflektert over forutsetninger og konsekvenser i forbindelse med elevers bidrag som ressurs i lærernes egne klasserom.

Funnene fra denne avhandlingen viser at lærerne anser bruk av elever som ressurs som formålstjenlig for inkludering av innenfraperspektivet i undervisningen. Viktigheten av klasserommets forutsetninger trekkes frem. Her vektlegges blant annet elevgruppens sammensetning, der de heterogene klasserommene muligens kan by på utfordringer i sammenheng med sosio-kulturell pluralitet slik Skeie (2002) påpeker. Samtidig presenteres heterogene miljøer som et godt utgangspunkt for spennende diskusjoner. God klasseledelse trekkes frem som en sentral forutsetning for å kunne benytte seg av dette mangfoldet i elevgruppen på en fruktbar måte. Elevene bør ha en viss faglig kompetanse, men først og fremst et ønske om å bidra, ifølge lærernes refleksjoner omkring forutsetninger for eleven som ressurs. Funnene viser at lærerne mener elevenes alder og modenhet er faktorer som må regnes med når elever ønsker å bidra som ressurs. Det ble vektlagt at en sentral forutsetning for bruk av elever som ressurs var at faget ble undervist i løpet av det avsluttende året på videregående skole. Om dette betyr at lærerne ikke ville benyttet seg av elever som ressurs i grunnskolen kommer ikke tydelig frem, og en mulig utvidelse av denne masteravhandlingen kunne derfor vært å undersøke nettopp elever som ressurs i grunnskolen. Et klassemiljø preget av trygghet og tillit presenteres som sentralt i forbindelse med forutsetninger for elevers bidrag som ressurs. Det kan legges til rette for et trygt og godt klassemiljø ved god klasseledelse fra lærerens side, der mine funn særlig vektlegger relasjonskompetanse. I sammenheng med Lidh (2016) fremstår lærers fagkunnskaper også som sentrale, i tillegg til en forståelse for de ulike elevenes identitet slik Jackson (2004) fremhever.

Det fremstår som at elever kan bidra som ressurs innenfor de fleste faglige temaer. De begrensningene som trekkes frem, er tilknyttet etikkdelen av faget først og fremst, og da særlig i relasjon til enkeltelevers personlige, etiske dilemmaer. Innenfor fagets øvrige temaer, fremstår vurderinger knyttet til nøytralitet som sentrale. Dersom religionsfaget skal være nøytralt, vil det muligens være utfordrende å la elever beskrive sine personlige erfaringer med eget tros- eller livssyn. Ved bruk av en fleksibel religionsforståelse, som gir rom for individets ulike sannhetsoppfatninger, kan elever likevel brukes som ressurs uten at dette oppfattes som et brudd på religion og etikkfagets ikke-konfesjonelle formål. Elevenes møte med perspektiver som skiller seg fra sine egne blir i mitt materiale presentert som fordelaktig for elevenes identitetsdanning, som religion og etikkfaget skal bidra til.

I en fortolkende tilnærming er elevenes utøvelse av konstruktiv kritikk i møte med det religiøse materiale sentral (Jackson, 2004). Dersom individperspektivet fremkommer gjennom elevers bidrag som ressurs, vil det oppstå utfordringer i tilknytning til muligheten for å utøve konstruktiv kritikk. I denne sammenhengen vil lærerens profesjonsetiske

vurderinger bli sentrale for å avgjøre i hvilken grad denne konstruktive kritikken kan utøves uten at eleven som bidrar som ressurs opplever dette negativt. Den tidligere forskningen viser at elever i noen grad unngår å dele sine erfaringer med eget tros- eller livssyn fordi de er usikre på hvordan dette vil bli mottatt av medelever (Lidh, 2016; Moulin, 2011). Funnene mine viser til en utfordring knyttet til å skulle kritisere individperspektivet når dette er nært knyttet til elevens identitet, og eleven er tilstede. Samtidig er det viktig å kritisere, slik Jacksons (2004) fortolkende tilnærming trekker frem.

Denne masteravhandlingen har tatt for seg vurdering, og i hvilken grad lærerne inkluderer innenfraperspektivet i den summative vurderingen av elevene. Materialet mitt presenterer vurdering i religion og etikk som en utfordring, særlig med hensyn til hvilke aspekter som inkluderes og hvilke som utelates. Vestøls (2016a) forslag om en fagliggjøring av

innenfraperspektivet er brukt for å se hvordan innenfraperspektivet muligens kan inkluderes i vurderinger. Vurdering i faget religion og etikk fremstår som et aktuelt tema for videre forskning. Det vil også være mulig å gå tettere inn på situasjoner der elever bidrar som ressurs, og observere dynamikken mellom lærer, eleven som ressurs og elevgruppen. Her ville muligens aspekter knyttet til maktforhold komme tydeligere frem, og lærerens og elevenes oppfatning av de ulike aspektene ved en elevs bidrag som ressurs ville kanskje tydeliggjøres i større grad. Slike perspektiver vil kunne bidra til å skape større forståelse for

hvordan elever kan bidra som ressurs i religion og etikkundervisningen på en konstruktiv måte.

Litteraturliste

Andreassen, B. O. (2012). Religionsdidaktikk. En innføring. Oslo: Universitetsforlaget

Baumann, G. (1996). Contesting Culture. New York: Cambridge University Press.

Cohen, L., Manion, L., & Morrison, K. (2011). Research Methods in Education. (7). Oxon:

Routledge.

Gupta, R. (2006). Being a Hindu in Oslo. Change and Continuity. Oslo: Institutt for sammenlignende kulturforskning.

Henriksen, J. O. & Vetlesen, A. J. (2006). Nærhet og Distanse. Grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. (3. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Jackson, R. (1997). Religious Education. An interpretive approach. Oxon: Hodder &

Stoughton.

Jackson, R. (2004). Rethinking Religious Education and Plurality. Oxon: Routledge

Jackson, Robert (2014). Signposts – Policy and practice for teaching about religions and non-religious world views in intercultural education. Strasbourg: Council of Europe Publishing.

Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det Kvalitative Forskningsintervju. (3). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lidh, C. H. (2016). Representera och bli representerad (Licentiat-avhandling). Universitetet i Karlstad, Karlstad.

Lied, L. I. & Lied, S. (2010). Vurdering i RLE. I R. Engh & S. Dobson (red.), Vurdering for Læring i Fag (s. 124-135). Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Maxwell, J. A. (2013). Qualitative Research Design. (3). Los Angeles: Sage Publications.

Moulin, D. (2011). Giving voice to the ‘silent minority’: the experience of religious students in secondary school religious education lessons. British Journal of Religious

Education, 33(3), 313-326. doi: 10.1080/01416200.2011.595916

Nicolaisen, T. (2013). Hindubarn I grunnskolens religions- og livssynsundervisning:

egengjøring, andregjøring og normalitet (Doktoravhandling). Universitetet i Oslo, Oslo.

Opplæringslova. Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den videregående opplæringa.

Skeie, G. (2002). The Concept of Plurality and its Meaning for Religious Education. British Journal of Religious Education, 25, 47-59. doi: 10.1080/0141620020250105

Sterkens, C. (2001). Interreligious Learning – The Problem of Interreligious Dialogue in Primary Education. Leiden: Brill.

Sødal, H. K. (2009). Religions- og Livssynsdidaktikk. En innføring. Kristiansand:

Høyskoleforlaget.

Thanissaro, P.N. (2011). Measuring attitude towards RE: factoring pupil experience and home faith background into assessment. British Journal of Religious Education, 34(2), 195-212. doi: 10.1080/01416200.2011.623154

Utdanningsdirektoratet. (2006). Læreplan i religion og etikk – fellesfag for studieforberedende utdanningsprogram (REL1-01). Hentet fra:

https://www.udir.no/kl06/REL1-01/Hele/Komplett_visning

Vestøl, J.M., Gundersen, K., Kristiansen, H. H., & Samdal, A. G. (2014). Religion in

Textbooks and among Young Buddhists, Hindus and Muslims: A Comparative Study.

Acta Didactica Norge 8(1) doi: http://dx.doi.org/10.5617/adno.1104

Vestøl, J. M. (2016a). On Teaching what cannot be said: reflections on the role of the

unsayable in religious education. Nordidactica, 2016(2), 1-21. URL:

https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:1070371/FULLTEXT01.pdf

Vestøl, J. M. (2016b). Textbook Religion and Lived Religion: A Comparison of the Christian Faith as Expressed in Textbooks and by Young Church Members. Religious

Education 111, 95-110. DOI: 10.1080/003344087.2016.1124015

Weisse, W. (2010). REDCo: A European Research Project on Religion in Education.

Religion and Education, 37(3), 187-202. doi: 10.1080/15507394.2010.513937 Østberg, S. (2003). Muslim i Norge. Religion og hverdagsliv blant unge norsk-pakistanere.

Oslo: Universitetsforlaget.