Med dagens prognoserte kraft- og sertifikatpriser, vil det ikke bli bygget noen flytende vindpark på Utsira Nord i år 2020 eller i år 2030.
Det er behov for kostnadsreduksjoner gjennom teknologiutvikling som oppstår ved hjelp av innovasjon og læring. Med utgangspunkt i forventet kostnadsnivå for flytende vindkraft, vil prognosene på kraft- og sertifikatpris bli for lave. Det vil derfor være nødvendig med en reduksjon av kostnader, og/eller en økning av kraftpriser, før en flytende vindpark på Utsira Nord blir økonomisk konkurransedyktig.
I tillegg vil det være nødvendig med mer testing gjennom demonstrasjonsprosjekter og myndighetene må avgjøre om en satsing på havvind er ønskelig. Dersom svaret er ja, vil det kreves sterkere engasjement i form av økonomisk støtte og langsiktig planlegging.
Mange nasjoner vil benytte seg av havvind for å legge om energisystemet sitt. Norge har med sin store erfaring gjennom olje- og gassnæringen gode forutsetninger for å være en sentral aktør i en slik utvikling. I tillegg regnes vindressursene i Norge for å være blant verdens beste.
Norsk havvind kan også benyttes i forbindelse med elektrifisering av petroleumsindustrien. På grunn av varierende vindhastighet og kraftproduksjon, kan ikke vindturbinene erstatte
gassturbinene på plattformene. Det stilles svært høye krav til driftssikkerhet og stabil kraft er en forutsetning. Fordelen ligger i delt infrastruktur og økonomisk gevinst. Ved elektrifisering av petroleumsinnretninger, blir det strukket en kraftkabel fra plattformen og inn til land.
Kostnadsstrukturen for kraftkabler gjør at det er økonomisk fordelaktig å legge en stor kabel som dekker flere behov, framfor mange små. Ved en elektrifisering av petroleumsinnretninger økes derfor også rasjonaliteten for å bygge ut vindkraft. Dersom plattformens kraftkabel deles, kan vindturbinene levere strøm til nettet og petroleumsinnretningen kan motta kraft fra land. Forurensende gassturbiner offshore kan således erstattes med ren, elektrisk kraft.
Resultatet vil bli en positiv effekt på det norske klimaregnskapet. Den frigjorte gasskraften kan så eksporteres til EU-land, hvor den erstatter den svært forurensende kullkraften.
Elektrifisering av norsk sokkel kan dermed bidra til reduserte klimagassutslipp (både
nasjonalt og globalt), samt sikre fremtidig norsk oljeproduksjon. Hvilke havvind-områder som bør åpnes kan derfor basere seg på hvem som kan knyttes til eksisterende
petroleumsinstallasjoner (Oljedirektoratet, 2010).
56
For å nå sine forpliktelser gjennom fornybardirektivet, har de fleste landene i EU lagt planer om utbygging av fornybar energi. Dersom det kommer nye klimaforpliktelser etter 2020, kan det bli krevende for medlemsland å gjennomføre tiltak, da mange har begrensninger i
tilgjengelige fornybare energiressurser. Dette vil øke verdien av fornybar energi, fordi mange nasjoner må importere kraft for å dekke sine forpliktelser.
Norge er normalt selvforsynt med bærekraftig ren vannkraft og vil ikke ha behov for å legge om energisystemet i stor grad. Ved en utbygging av havvind kan Norge dekke potensielle behov gjennom nye forpliktelser og i tillegg bli en eksportør av fornybar kraft til kontinentet.
Det vil resultere i en stor nasjonal verdi- og jobbskapning, samt en diversifisering av norsk økonomi fra petroleumsindustrien. Det kan vise seg å være lurt for å unngå «hollandsk syke»
ved en nedgang i oljesektoren. En etablering av havvind vil også styrke landets forsyningssikkerhet og kraftbalanse ved tørrår.
I en fremtid hvor Europas energisystem preges av stadig mer uregulerbar energi, vil behovet for balansekraft («back-up kraft») øke. Land som Tyskland har nå fått så mye sol- og
vindkraft, at de har et stort behov for balansekraft når solen ikke skinner og vinden uteblir.
Strømmen kan enten hentes fra hurtigregulerende gasskraftverk eller så kan norske
vannmagasiner benyttes som «batterier». Det fungerer ved at overskuddskraft eksporteres til Norge og benyttes i pumpekraftverk hvor vannet pumpes tilbake til magasinene ved hjelp av reverserte turbiner. Når behovet så kommer (ved lite sol og vind) kan vannet «slippes» og den produsere strømmen sendes tilbake til landet ved hjelp av en eksportkabel (Tønseth, 2014).
Den fremtidige prisen på naturgass og CO2-utslipp er svært usikker. En studie utført av SINTEF og NTNU viser imidlertid at import av norsk vannkraft kan bli billigere enn lokalprodusert gasskraft i nesten alle scenarier. Konklusjonen for Tyskland er også gjeldene for Storbritannia og Nederland, som begge satser tungt på vindkraft. Norge kan dermed bli
«Europas batteri» ved at norske vannkraftverk tilfører balansekraft til Europa. Det kan gi landet enorme inntekter, da billig kraft importeres i overskuddsperioder når det blåser mye og deretter eksporteres dyr kraft tilbake til kontinentet når etterspørselen er stor (lite vind). På den måten kan norsk vannkraft i forbindelse med vindkraft bli en svært verdifull kombinasjon i fremtiden (Tønseth, 2014).
Douglas Westwood-rapporten fremhever store utfordringer knyttet til en utbygging av offshore vindkraft i Norge. Det eksisterer få områder på grunt vann som egner seg for havvind. Inntil det utvikles kostnadseffektive flytende vindparker, vil kostnadsnivået være
57
betraktelig høyere enn for andre europeiske land, som f.eks. Danmark. Uten et nasjonalt marked for offshore vindkraft, vil det være vanskelig for Norge å etablere seg på det internasjonale havvindmarkedet. Det anbefales isteden å fokusere på enkelte
kostnadskomponenter av forsyningskjeden (Douglas Westwood, 2010).
Norge er blant verdens fremste nasjoner på utvikling av flytende fundamenter (Hywind) og det anbefales derfor en videre utbygging av demonstrasjonsprosjekter på dypt vann. Slik forskning og utvikling kan føre til nødvendige kostnadsreduksjoner, som igjen vil kunne resultere i at områder langs norskekysten, som i dag er utilgjengelige på grunn av havdybde, blir utnyttbare og økonomisk attraktive (Douglas Westwood, 2010).
Offshore vindkraft har de siste årene hatt en utvikling mot dypere vann, lenger fra land.
Foreløpig er bunnfaste konsepter markedsledende, men det er forventet at flytende fundamenter vil ta over på sikt.
Norge er i dag i verdenstoppen innen marinteknologi og offshorekompetanse gjennom petroleumsindustrien og kan med landets egnede områder på dypt vann (Utsira Nord), bli en hovedeksportør av flytende teknologi og kompetanse.
Andre aktører som USA og Japan er forventet å etablere seg på markedet i et 2030-perspektiv.
Det kan derfor være avgjørende at vi handler raskt, benytter konkurransefortrinnet og ikke lar sjansen gå fra oss.
En posisjon som hovedleverandør av flytende teknologi på et havvindmarked i vekst, kan gi et nytt industrieventyr for Norge etter oljen.
58