Konkluderende refleksjoner

Tidligere forskning har vist at genus er en vanskelig kategori å lære seg, og dette gjelder både første- og andrespråkslæring og barn og voksne. Når det gjelder genus i norsk, hevder de fleste forskere at vi ofte ikke kan se på formen av substantivet hvilket genus det har, og at det finnes få tilordningsregler. Når det gjelder genusinnlæring i norsk som andrespråk, er det kjent at mange andrespråkselever har store problemer å lære seg genus i norsk. Gitt disse tidligere studiene, det som blir sagt om genus i norsk og genusinnlæring i norsk som andrespråk og informantenes egenvurdering av ”genusferdigheter”, er resultatene i denne undersøkelsen svært overraskende: Informantene, både med og uten genusforskjell i morsmålet, gjorde svært få feil når det gjelder genustilordningen i norsk. I denne konklusjonen skal jeg gi noen mulige forklaringer for disse resultatene.

En mulig forklaring er at mange av mine informanter har høgskole- eller universitetsutdanning. Dermed er de sannsynligvis mer bevisst på formelle trekk i språket.

Samtidig har de antakelig en høy sosial motivasjon å lære norsk så godt som mulig, for å oppnå den samme sosiale statusen i Norge som de tidligere hadde i hjemlandet sitt. I tillegg fortalte mange av informantene under samtalen at de prøver å finne seg en jobb som er knyttet

til utdanningen, og at dette ønsket også er en grunn for at de prøver å lære seg så godt norsk som mulig.

Som vi ser i diskusjonen av genustilordning i norsk når tysk er morsmålet, er det ikke nødvendigvis en fordel å ha et morsmål med et genussystem som likner det norske. Selv om det også her var mye mindre genusfeil enn forventet og informant tysk-1 var blant de informantene som hadde over 80 % riktige svar i genustesten. Blant informantene med tysk som morsmål finnes det en del feiltilordninger som delvis skyldes morsmålstransfer og såkalte falske venner, altså ord som likner i morsmålet og målspråket, og innlærere antar derfor at ordene behandles like når det gjelder formelle kategorier og ordets betydning. I tillegg er det mulig at informantene overfører tilordningssystemet fra morsmålet til målspråket, slik at de tilordner genus i målspråk på samme måte som i morsmålet. Likevel kan vi regne med at det er fordelaktig med genus i morsmålet, siden det er så få genusfeil blant MG-informantene: Innlærere som er kjent med genusfenomenet og kan støtte seg på disse kunnskapene, har det muligens lettere i å forstå prinsippene i genussystemet. Men dette forklarer ikke at det også er svært få genusfeil blant UG-informantene, selv om flere disse har kunnskap i et genusspråk fra før. Dette kan tyde på at det er formelle trekk og/eller semantiske faktorer som trekkes inn for å tilordne genus til substantiver. Likevel er det påfallende det er mye større spenn i resultatene blant UG-informantene enn blant MG-informantene. Som vi ser i tabellene 4.8. og 4.10. (side 108), oppnådde UG-informantene henholdsvis mellom 47,7 % og 94,7 % i den skriftlige testen og mellom 46,8 % og 83,9 % i genustestene samlet sett. MG-informantene oppnådde henholdsvis mellom 73,7 % og 84,2 % i den skriftlige genustesten og mellom 66,1 % og 82,3 % i genustestene samlet sett (se tabellene 4.9. og 4.11. på side 108/109).

I kapittel 3 om informantene ble det nevnt at informantene har vært utsatt for det norske språket i delvis svært ulik tid da de tok testene, mellom omkring en uke og cirka åtte år. Det ble også nevnt at dette muligens gir utslag i undersøkelsen i det at informantene som har lengst opphold i Norge, også oppnår de beste resultatene. I analysen av dataene viste det seg at det ikke nødvendigvis tilfellet, selv om informanten med lengst oppholdstid i Norge var blant informantene som oppnådde de beste resultatene. Også informanter med mye kortere opphold i Norge, tidsmessig sett og både fra MG-gruppen og UG-gruppen, hadde svært gode resultater i genustestene. Når det derimot gjelder allmenne språkferdigheter, ser det ut som om oppholdstiden i Norge gir utslag i resultatene: Informant tysk-1 som hadde opphold seg i Norge i rundt 8 år da vedkommende tok testen, oppnådde med 82,9 % riktige svar det beste

resultatet i cloze-testen. Dessuten viser det seg at det kan være en fordel å ha et morsmål som er nært beslektet med norsk: Informant tysk-2 og informant nederlandsk oppnådde begge 70,7

% riktige svar i cloze-testen, til tross for at begge disse informantene hadde kortest oppholdstid i Norge, henholdsvis rundt en uke (tysk-2) og 4 måneder (nederlandsk).

Det som viste seg å være en mulig forklaring for resultatene i undersøkelsen, er ordets frekvens. Mange ord som kan sies å være frekvent i opplæringen, har fått mange riktige genustilordninger fra både MG- og UG-informantene. Frekvens er en viktig faktor i andrespråkslæring, fordi frekvente ord har større sjanse å bli oppfattet og gjenkjent og dermed overført til langtidsminnet (Berggren & Tenfjord 2011: 95, 101). I sammenheng med genusinnlæringen er det derfor å forvente at innlærere gjør færre genusfeil på frekvente ord enn på mindre frekvente ord.

I avsnittet 3.3.2. stilte vi spørsmålet om hva (eller hvem) skal være målestokk for å vurdere andrespråkstilegnerens ferdigheter. En vanlig oppfatning har vært at andrespråkstilegneren skulle komme så nært som mulig morsmålsbrukerens kompetanse. Men samtidig kan et språk ha mange varieteter som bl.a. er avhengig av region, kjønn, utdanning, og sosiale og regionale dialekter at det er vanskelig å finne en enkel morsmålsbruker som kan være et ideelt forebilde for andrespråkselevene. Dette viser seg også i denne undersøkelsen: Til tross for at alle informanter i kontrollgruppen og den opprinnelige ”fasit-personen” kommer fra området der feltarbeidet ble gjennomført, finnes det en viss variasjon i svarene i cloze-testen blant informantene, både i forhold til hverandre og i forhold til ”fasit-personen” som dannet grunnlag for testen. Dessuten finnes også en del variasjon i genustestene, som nevnt skrev en informant at det er vanlig for vedkommende å bruke ei øl, mens de andre to informanter skrev en øl i testene. Derfor vil jeg støtte oppfatningene i nyere forskning i andrespråkslæring om at andrespråktilegnerens ferdigheter bør vurderes i forhold til sitt eget behov og formålet med språklæringen.

I alt viser denne undersøkelsen altså at det finnes mange fellestrekk blant informantene med og uten genusforskjell ved genusinnlæringen i norsk. Samtidig er genus, til tross for de overraskende gode resultatene i denne undersøkelsen, et fenomen som er vanskelig å lære og det finnes mange faktorer som spiller inn i denne læringsprosessen. Likevel mener jeg å ha vist at innlærere med genusforskjell i morsmålet og innlærere uten genusforskjell står ovenfor liknende eller de samme utfordringene når det gjelder genusinnlæringen i norsk. Med bakgrunn i resultatene som kom frem i denne undersøkelsen, ser det altså ut som om det er

like vanskelig å etablere en helt ny kategori i informantenes interne grammatikk som å justere en kategori som allerede finnes i informantenes interne grammatikk.