K o m i t e e n , m e d l e m m e n e f r a A r b e i -d e r p a r t i e t , B j a r n e H å k o n H a n s s e n ,
B r i t t H i l d e n g , A s m u n d K r i s t o f f e r s e n o g G u n n O l s e n , f r a H ø y r e , B e a t e H e i e r e n H u n d h a m m e r , B e n t H ø i e o g E l i s a b e t h R ø b e k k N ø r v e , f r a F r e m s k r i t t s p a r t i e t , l e d e r e n J o h n I . A l v h e i m o g H a -r a l d T . N e s v i k , f -r a S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i , O l a v G u n n a r B a l l o o g S i g b j ø r n M o l v i k , f r a K r i s t e l i g F o l k e -p a r t i , Å s e G u n h i l d W o i e D u e s u n d o g P e r S t e i n a r O s m u n d n e s , o g f r a S e n t e r -p a r t i e t , O l a D . G l ø t v o l d , viser til at ved be-handlingen av Ot.prp. nr. 3 (2002-2003) sluttet Odelstinget seg til Regjeringens forslag om at følgen-de oppgaver overføres til staten ved spesialisthelse-tjenesten:
– avrusning etter henvisning som krever tett medi-sinsk og helsefaglig oppfølging
– helsefaglig utredning og kartlegging av egnet be-handlingsbehov
– spesialisert (vesentlig helsefaglig) behandling, poliklinisk eller i institusjon
I den forbindelse uttalte alle partiene i komiteen med unntak av Senterpartiet i Innst. O. nr. 51 (2002-2003):
"Flertallet har registrert at et betydelig flertall av høringsinstansene har gitt utrykk for at en omlegging av ansvarsforholdene innen rusmiddelmisbrukerbe-handling og -omsorgen bør knyttes opp til kun to for-valtningsorgan, og flertallet deler et slik syn og ber departementet om at en slik todeling av ansvaret er på plass i den nye lovproposisjonen som er annonsert å komme til Stortinget i 2003."
K o m i t e e n mener at et viktig mål er at ansvaret for tiltak til rusmisbrukere blir tydelig og at deres ret-tigheter og status blir forbedret og klargjort. Rusmis-brukere er en uensartet gruppe, ofte med ulike og sammensatte hjelpebehov som varierer over tid. Er-faringene med tidligere organiseringer og rettigheter er "spillsituasjoner" mellom forvaltningsnivåene, an-svarsfraskrivelse, fragmentering og gråsoner.
K o m i t e e n mener derfor at det er viktig at den-ne brukergruppen nå får et tilsvarende tilbud som an-dre pasienter. Selv om det er en glidende overgang fra om et rusmisbruk er et sosialt problem eller et hel-seproblem, vil k o m i t e e n understreke at konse-kvensene av et langvarig rusmisbruk blir en syk-domssituasjon. K o m i t e e n mener at denne gruppen har måttet lide på grunn av faglig uenighet og man-glende status i behandlingsapparatet. Men dette betyr ikke at det finnes enkle medisinske løsninger på de-res situasjon. Mangeårig rusmisbruk har for eksem-pel ført til at en har gått glipp av ungdomstid, oppdra-gelse, arbeidserfaring og utdannelse. Samtidig som en har vært del i et annet miljø som har andre regler, normer og krav til kompetanse. Dermed blir
overgan-gen fra rusmisbruk til deltakelse i samfunnet ikke bare en kamp for rusfrihet, men også en langvarig ut-viklingsprosess.
K o m i t e e n viser til at flere fagmiljøer, spesielt de som representerer institusjonene, mener at alle in-stitusjoner som fylkeskommunen i dag har ansvaret for, bør overføres til de regionale helseforetakene.
K o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a A r b e i d e r p a r t i e t , H ø y r e , F r e m s k r i t t s -p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e -p a r t i o g K r i s t e l i g F o l k e p a r t i , stiller seg positivt til å flytte det forvaltningsmessige ansvaret for rusfeltets spesialisttjenester på lik linje med øvrige spesialist-tjenester, og støtter derfor forslaget fra Regjeringa om at fylkeskommunen ikke lenger skal ha ansvaret for spesialiserte tjenester for rusmiddelmisbrukere.
Ut fra endringene gjennom sykehusreformen, over-føring av deler av rusfeltet gjennom Rusreform I og endringene knytta til barne- og familievernet hvor det fylkeskommunale sektoransvaret er overført til sta-ten, er det også for resten av rusfeltet unaturlig med videre fylkeskommunalt ansvar.
E t a n n e t f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a A r b e i d e r p a r t i e t , F r e m s k r i t t s p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i o g S e n t e r p a r -t i e -t , fryk-ter a-t svær-t mange norske kommuner ikke vil være i økonomisk stand til å fullfinansiere drift og opprettholdelse av de institusjonene som ikke omfat-tes av Rusreform I. På denne måten vil en overføring av ansvaret for noen av de institusjoner som i dag dri-ver spesialisert behandling av rusmiddelmisbrukere, til kommunene ramme de institusjonene som driver langtidsbehandling. Dette påpekes da også fra flere av høringsinstansene, både fagfolk og kommuner.
D e t t e f l e r t a l l e t viser i denne sammenheng bl.a.
til høringsuttalelsen fra Skien kommune der det bl.a.
heter:
"Forutsetningen for at behandlingstilbudet skal bli bedre er at også langtidsinstitusjonene inngår i det totale behandlingstilbudet som staten har. Skien kommune påpekte dette sterkt i sin høringsuttalelse til rusreform I. Der pekte vi videre på at regjeringen legger opp til et upresist skille hvor langtidsinstitu-sjonene blir betraktet mer som omsorg enn behand-ling. … En konsekvens av forslaget er at rusmisbru-kere i langtidsbehandling ikke har samme pasientret-tigheter når de er innlagt i rusinstitusjon. Det betyr igjen en forskjellsbehandling av rusmisbrukere i for-hold til andre pasientgrupper som trenger langtidsbe-handling."
D e t t e f l e r t a l l e t viser til at Rusreform II om-fatter mellom 25 og 40 institusjoner som i Rusreform I ble definert som institusjoner som tilbyr spesialiser-te sosiale tjenesspesialiser-ter og døgninstitusjoner for omsorg for rusmiddelmisbrukere. Det er i seg sjøl
problema-tisk at Regjeringa opererer med et så upresist antall når det gjelder de institusjonene som skal omfattes av Rusreform II.
Det må, slik k o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i d e r p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e -p a r t i o g S e n t e r -p a r t i e t tolker det, bety at Re-gjeringa heller ikke har noen klar oppfatning av hvil-ke institusjoner som skal være et statlig ansvar etter Rusreform I som skal gjøres gjeldende fra 1. januar 2004. Denne mangelen på oversikt over hvilke insti-tusjoner som skal omfattes av de to rusreformene, il-lustrerer etter d i s s e m e d l e m m e r s oppfatning hvilke dilemmaer som skapes gjennom det forsøk på å skille mellom spesialisthelsetjeneste og spesialiser-te sosialtjenesspesialiser-ter for rusmiddelmisbrukere som ligger til grunn for Regjeringas forslag i Rusreform I og Rusreform II.
Slik k o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a A r b e i d e r p a r t i e t , F r e m s k r i t t s p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i o g S e n t e r -p a r t i e t , ser det, er korttids- og langtidsbehandling to sider av samme sak der både helse- og sosialper-spektivet er viktig. Videre mener f l e r t a l l e t det er viktig å sidestille spesialisert behandling for rusmid-delskader med spesialisert behandling for skader innen somatikk og psykisk helse. Ved en samla over-føring til ett forvaltningsnivå vil de spesialiserte be-handlingstiltaka for rusmiddelavhengige kunne inn-gå i en samla nasjonal strategi og plan for utvikling og kapasitetsutnyttelse for å møte utfordringene.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i o g S e n t e r p a r t i e t viser til at Regjeringa har valgt å legge fram den framtidige organiseringa av det nåvæ-rende fylkeskommunale ansvaret på rusfeltet i to om-ganger, gjennom Rusreform I og Rusreform II. En slik behandlingsmåte har vanskeliggjort en samla, helhetlig vurdering av hvilken organisering, finansi-ering og tilknytningsform som vil tjene rusmiddel-misbrukerne best.
D i s s e m e d l e m m e r registrerer videre at Re-gjeringa gjennom rusreform I og II har tatt i bruk be-grepene "spesialisert medisinsk behandling" og "spe-sialiserte sosiale tjenester" og bruker disse som ret-ningsgivende for hvilket forvaltningsnivå, staten eller kommunene, som skal ha ansvaret for de ulike typene behandling og tiltak. Dette finner d i s s e m e d l e m m e r uheldig og det vil, slik d i s s e m e d -l e m m e r ser det, skape store og vanske-lige gråsoner dersom disse svært upresise begrepene skal ligge til grunn for hvem som skal ha ansvaret for tilbud og fi-nansiering. D i s s e m e d l e m m e r viser i denne
sammenheng til høringsuttalelse fra Fagrådet innen Rusfeltet i Norge der det heter:
"Fagrådet mener regjeringen gjennom Rusreform I og Rusreform II bryter med hovedintensjonene og legger opp til en meget uheldig splittelse av rusfeltet.
Gjennom begrepene spesialisthelsetjeneste, spesiali-serte sosialtjenester og spesialispesiali-serte omsorgstjenes-ter har man begrunnet at visse tiltak skal til staten ved de regionale helseforetakene(Rusreform I) og visse tiltak skal overføres til de største brukerkommunene (Rusreform II). Fagrådet mener dette er unaturlige begrepsinndelinger og at det er mer hensiktsmessig å skille mellom spesialiserte tjenester og primærtje-nester."
D i s s e m e d l e m m e r viser videre til hørings-uttalelse fra Samarbeidsforum for Norske Kollektiv der det heter:
"Rusfeltet vil bli splittet i to deler, hvor svært gli-dende overganger mellom tilbud definert innen spe-sialisthelsetjenesten og tilbud innen den nye beteg-nelsen "spesialiserte sosiale tjenester", lett kan skape unødig uklarhet til finansiering, bruk og overføring mellom disse to systemene (stat og kommune)."
D i s s e m e d l e m m e r deler disse høringsin-stansenes vurderinger og innvendinger.
D i s s e m e d l e m m e r mener at Regjeringas forslag vil skape uheldige vridningseffekter begrun-na i ulik fibegrun-nansiering av institusjoner og behandlings-form. D i s s e m e d l e m m e r viser i denne forbin-delse til at spesialisert behandling under Rusreform I, skal betales av staten, mens spesialisert behandling etter Rusreform II i sin helhet skal betales av rusmis-brukerens hjemkommune. Dette vil, slik d i s s e m e d l e m m e r ser det, føre både til at spørsmålet om hvem som skal betale regninga blir avgjørende for hvilken type spesialisert behandling som blir valgt, og det vil føre til at deler av behandlingstilbudet vil falle bort på grunn av manglende finansiering. Begge disse konsekvensene vil være svært uheldige for rus-middelmisbrukere, slik d i s s e m e d l e m m e r ser det.
D i s s e m e d l e m m e r viser til at Regjeringa mener at noen av de institusjonene som i dag er fyl-keskommunenes ansvar, er å betrakte som reine om-sorgsinstitusjoner, uten at Regjeringa går konkret inn på hvilke institusjoner det gjelder. Dersom det viser seg at det forholder seg slik, og at disse dermed åpenbart har et innhold som tilsier det, er d i s s e m e d -l e m m e r åpne for å vurdere om disse ska-l overføres til den eller de aktuelle kommune(r).
D i s s e m e d l e m m e r registrerer at noen hø-ringsinstanser, bl.a. Oslo kommune, støtter Regjerin-gas forslag og mener at dette er den beste løsningen for å ivareta en helhetlig tiltakskjede for rusmiddel-misbrukere. Dette er en helt relevant og viktig pro-blemstilling.
D i s s e m e d l e m m e r vil likevel peke på at an-svaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere allerede er fordelt på to nivåer ved at spesialisert medisinsk be-handling er vedtatt som et statlig ansvar gjennom Stortingets behandling av Rusreform I, og at første-linjeansvaret er, og fortsatt skal være, et klart kom-munalt ansvar.
D i s s e m e d l e m m e r viser til at i utredningen om endringer i finansiering av spesialisthelsetjenes-ten skisseres en lengre utredningstid for eventuelle endringer i finansieringen av psykiatri, habilitering og rehabilitering. Mange kroniske og sammensatte li-delser befinner seg på bunnen i statushierarkiet for sykdommer. Slike grupper, også rusmiddelmisbruke-re, har et underforbruk av helsetjenester. Disse tje-nestene er den tapende part både med hensyn til fag-lig status og prioritering av pengebruken. Dagens ISF- og poliklinikktakster oppmuntrer ikke til den type virksomhet som er nødvendig for å få til en hel-hetlig rehabiliteringstjeneste. Et nytt finansierings-system bør være et virkemiddel til å rette opp skjev-heter. Utvalget skisserer tre utviklingslinjer:
– diagnosebasert finansiering,
– finansiering av behandlingsprogrammer eller – pasientforløp.
D i s s e m e d l e m m e r mener at rusinstitusjone-ne må finansieres med øremerkede statlige midler ved overføring av ansvaret til de regionale helsefore-takene inntil et nytt finansieringssystem er på plass.
Øremerking bør ikke forhindre nystrukturering av in-stitusjonshelsetjenestene ut fra oppnådde resultater.
De regionale helseforetakene må kunne omdisponere de øremerkede midlene mellom forskjellige rustiltak.
Flere institusjoner har i dag avtaler med fylkeskom-muner innen 2-3 regioner. Ansvarsplassering på regi-onsnivå må ikke gjøre det vanskelig for pasienter å få behandling i det tiltak som er best tilrettelagt for dem.
D i s s e m e d l e m m e r legger til grunn at prinsippet om fritt sykehusvalg må få en tilpasset utforming innen den statlige ansvarsmodellen.
D i s s e m e d l e m m e r finner at Regjeringens forslag om å la behandlingstiltak for rusmiddelav-hengige i fremtiden bli fordelt på to forvaltningsnivå-er, stat og kommune, vil gi et uoversiktlig behand-lingstilbud og medføre at store grupper pasienter fal-ler utenfor og mellom ulike behandlingstilbud, og dermed ikke kommer i behandling, og at det viktige ansvaret for fremtidig utvikling og styring av et na-sjonalt behandlingstilbud vil bli pulverisert.
K o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a A r b e i d e r p a r t i e t , F r e m s k r i t t s p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i o g S e n t e r p a r -t i e -t , vil peke på de s-tore uheldige konsekvensene for ivaretakelse og utvikling av behandlingstiltak for
rusmiddelavhengige dersom kommunene i tråd med Regjeringens forslag gis pålegg om å overta eksiste-rende behandlingstiltak samt etablere og drive slike tiltak i fremtiden under betegnelsen "spesialiserte sosiale tjenester og omsorgstjenester". Slik f l e r t a l -l e t ser det, og s-lik også Fagrådet innen rusfe-ltet i Norge og andre høringsinstanser understreker i sin høring til sosialkomiteen, vil dette på kort sikt og ikke minst på lengre sikt gi en kraftig reduksjon i an-tall behandlingsplasser. Kommunene har ikke kom-petanse til å drive og utvikle spesialiserte behand-lingstjenester eller økonomiske ressurser til dette.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i o g S e n t e r p a r t i e t vil peke på at det ennå ikke forelig-ger en oversikt over hvilke behandlingstiltak som skal over til statlig ansvar etter Rusreform I, og at det i Regjeringens forslag til Rusreform II kan komme på tale å måtte overføre til kommunene langt over halv-parten av de mer enn 80 tiltakene som finnes på de fylkeskommunale planene i dag. D i s s e m e d l e m -m e r har -med beky-mring -merket seg at dette i så fall vil kunne omfatte langt over 1 000 behandlingsplas-ser. D i s s e m e d l e m m e r ser derfor at Regjerin-gens forslag vil kunne ha en dramatisk negativ inn-virkning på og endring av behandlingstilbudet til rus-middelavhengige.
K o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a A r b e i d e r p a r t i e t , F r e m s k r i t t s p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i o g S e n t e r p a r -t i e -t , vil peke på a-t de-t ikke er en løsning å omdefi-nere aktive spesialiserte behandlingstilbud til det Re-gjeringen nå kaller "spesialiserte sosiale tjenester"
for så å flytte ansvaret for disse tjenestene til kommu-nene. Disse tiltakene er, slik de også har vært det på de fylkeskommunale helseplanene, aktive behand-lingsinstitusjoner tilpasset det langtidsbehovet for behandling som særlig de mange med en lang rus-middelavhengighet i dag har. F l e r t a l l e t vil under-streke at i denne gruppen finnes også de mest rus-skadde personene som ikke minst har behov for mu-lighetene til en helsefaglig tilnærming under behandlingsoppholdet, noe som vil være et naturlig ansvar for helseforetakene. F l e r t a l l e t har merket seg at mange av de kommunale høringsuttalelsene nettopp påpeker disse forhold.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l k e p a r t i støtter primært Regjerin-gens forslag om at kommunene skal overta de institusjoner som lovforslaget omfatter. D i s s e m e d -l e m m e r s-lutter seg ti-l Regjeringens vurdering om at en kommunal overtakelse vil sikre et helhetlig og koordinert tjenestetilbud til personer med
rusproble-mer. D i s s e m e d l e m m e r viser til at de aktuelle institusjonene kjennetegnes av et stort innslag av me-toder som fokuserer på mestring av dagliglivet, sosi-ale ferdigheter, samt utdanning og arbeidstrening.
D i s s e m e d l e m m e r vurderer at dette er tiltak som etter sitt innhold er lik andre kommunale tjenes-ter innenfor omsorg og rehabilitjenes-tering. En kommunal overtakelse vil legge til rette for et helhetlig tilbud nær brukeren. Videre legger en kommunal overtakel-se til rette for lokal tilpasning til varierende behov.
D i s s e m e d l e m m e r viser til at Regjeringen har foreslått at kommunen skal overta ansvaret for in-stitusjoner for behandling og omsorg for personer med rusproblemer. Det er videre foreslått at kommu-nens plikter og brukernes rettigheter fortsatt skal re-guleres i lov om sosiale tjenester. D i s s e m e d l e m m e r konstaterer imidlertid at det ikke er mulig å få flertall for denne løsningen. Fremskritts-partiet ønsker en statlig overtakelse av institusjonene med forankring i spesialisthelsetjenesten. Videre har Fremskrittspartiet bemerket at brukerne av disse tje-nestene skal ha samme pasientrettigheter som andre pasienter i spesialisthelsetjenesten. Komiteens med-lemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderparti har imidlertid foreslått at det skal gjøres unntak for Oslo kommune, slik at kommunen kan beholde an-svaret for de institusjonene som lovforslaget omfat-ter.
Av hensyn til brukerne kan d i s s e m e d l e m -m e r ikke støtte en slik unntaksordning for enkelt-kommuner. D i s s e m e d l e m m e r vil påpeke at en unntaksordning fører til at brukerne får ulike rettig-heter avhengig av geografisk tilhørighet i landet.
Dersom institusjonene i Oslo fortsatt skal drives med hjemmel i lov om sosiale tjenester, mens tilsvarende institusjoner i andre deler av landet anses som spesi-alisthelsetjeneste og drives med hjemmel i helselov-givningen, vil dette gi ulike rettsvirkninger for bru-kerne både med hensyn til pasientrettigheter og beta-lingsordninger. D i s s e m e d l e m m e r mener at personer med rusproblemer må ha samme rettsstil-ling i forhold til behandrettsstil-lingstilbud over hele landet.
Videre vil d i s s e m e d l e m m e r peke på at en ordning der enkeltkommuner driver tjenester på opp-drag fra spesialisthelsetjenesten, fremstår som svært komplisert med hensyn til forvaltning, organisering og eier/driftsansvar. En oppsplitting av eier- og driftsansvar kan føre til et byråkratisk tjenesteapparat med uklare ansvarsforhold. Videre vurderer d i s s e m e d l e m m e r at en kommunal handlefrihet i utfor-mingen av tjenestetilbudet forutsetter en viss lokal tilpasning i forhold til organisering, drift og finansi-ering av tjenestene. Disse premissene vurderes ikke å være til stede gitt en forankring av institusjonene i re-gionale helseforetak og helselovgivning. D i s s e m e d l e m m e r vurderer følgelig at det ikke bør
gjø-res unntak fra den statlige overtakelsen av institusjo-nene for enkeltkommuner. D i s s e m e d l e m m e r vil derfor subsidiært støtte Fremskrittspartiets forslag om en statlig overtakelse av institusjoner for behand-ling av rusmiddelmisbrukere, uten unntak for enkelte kommuner. Begrunnelsen for dette er som påpekt at hensynet til brukerne tilsier et helhetlig tjenesteappa-rat, der brukernes rettigheter er de samme uavhengig av oppholdssted.
K o m i t e e n vil peke på at den ruspolitiske situ-asjonen i Norge med dokumenterte meget store hel-seskader blant rusmiddelavhengige, samt en ekstremt stor overdødelighet i disse gruppene i forhold til an-dre befolkningsgrupper, tilsier at det i mange år frem-over vil være behov for et omfattende, mangfoldig og helhetlig spesialisert behandlingsapparat innen rus-feltet. K o m i t e e n vil særlig peke på at avgjørende for en fremtidig positiv ruspolitisk utvikling vil være at rusmiddelavhengige gis et kvalitativt godt behand-lingstilbud med mulighet for både en helsefaglig og sosialfaglig tilnærming, at rusmiddelavhengige i be-handling gis pasientstatus på lik linje med andre pa-sientgrupper, at rusmiddelavhengige gis fri behand-ling, og at de som gruppe og enkeltindivider frigjøres fra det nedverdigende og stigmatiserende klientstem-pelet de hittil har hatt.
K o m i t e e n vil peke på det faktum at før syke-husreformen ble gjennomført i 2001, var alle behand-lingstiltakene for rusmiddelavhengige organisert på ett forvaltningsnivå, dvs. det fylkeskommunale. En del av tiltakene fulgte med sykehusene under helse-lovgivning til statlig forvaltning. K o m i t e e n finner derfor at målet nå må være igjen å kunne samle alle behandlingstiltak for rusmiddelavhengige på ett for-valtningsnivå.
K o m i t e e n ønsker at staten skal overta det sam-la fylkeskommunale sektoransvaret for rusmiddel-misbrukere. Dette innebærer at staten påtar seg an-svaret for all spesialisert behandling av rusmiddel-misbrukere.
K o m i t e e n vil peke på at det i hver helseregion finnes ett eller to statlig finansierte kompetansesentra for rusmiddelspørsmål som bør kunne bistå helsefor-etaket under løsningen av oppgavene med å overta rusfeltets behandlingstjenester i regionen.
K o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a H ø y r e , F r e m s k r i t t s p a r t i e t o g K r i s t e l i g F o l k e p a r t i , vil også peke på det faktum at det to-talt sett ikke er mer enn ca. 80 behandlingsinstitusjo-ner det er tale om i denne sammenheng, og at fordelt på fem regionale helseforetak vil det bli forholdsvis få tiltak på hvert foretak, ikke minst når det sees i for-hold til det store antallet av øvrige helsetjenester som allerede er overført helseforetakene.
K o m i t e e n vil understreke at ved samla å over-føre de spesialiserte behandlingstjenestene til helse-lovgivningen, vil rusmiddelskader bli behandla som andre helseskader, og rusmiddelskadde vil få likever-dige tjenester som for andre pasientgrupper, de sam-me pasientrettighetene og den samsam-me rett til gratis behandling.
K o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r a H ø y r e , F r e m s k r i t t s p a r t i e t o g K r i s t e l i g F o l k e p a r t i , mener at det store behovet for en fremtidig nasjonal samlet utvikling og styring av de spesialiserte behandlingstjenestene for rusmiddelav-hengige, tilsier at disse tjenestene samlet overføres fra fylkeskommunalt ansvar til statlig ansvar ved de regionale helseforetakene fra 1. januar 2004. Staten må i fremtiden ta ansvar for de spesialiserte tjeneste-ne for rusmiddelavhengige. F l e r t a l l e t har merket seg at det gjennom høringsuttalelsene i flere sam-menhenger er påvist og understreket at en gjennom-gang av de tiltak som står på de fylkeskommunale planer, viser at disse driver spesialisert rusrelatert be-handling. Ifølge høringsuttalelsene dreier det seg i hovedsak om profesjonsdrevne poliklinikker og kli-nikker/døgninstitusjoner, anerkjente kollektiver og moderne terapeutiske samfunn.
F l e r t a l l e t er i tvil om rusmiddelmisbrukere i Oslo vil oppnå de samme rettigheter som rusmiddel-misbrukere ellers i landet ved å overføre det fylkes-kommunale ansvaret for rusinstitusjonene i Rusre-form II til staten og helseforetakene og holde Oslo utenfor. Fremskrittspartiet sendte derfor et brev til helseministeren datert 13. juni 2003 med følgende spørsmål:
"Jeg viser til at sosialkomiteen i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 54 (2002-2003), har dis-kutert å la staten overta ansvaret for de tjenestene til rusmiddelmisbrukere som er omfattet av Rusreform II, men la Oslo kommune beholde dette ansvaret. Jeg tillater meg å be om opplysninger om hvilke konse-kvenser helseministeren anser at dette vil få for rus-middelmisbrukere i resten av landet. Vil en slik løs-ning kunne innebære problemer knyttet til finansier-ing og styrfinansier-ing av tjenestene?"
I svar datert 16. juni 2003 redegjør helseministe-ren for de problemstillinger som oppstår ved at Oslo kommune holdes utenfor Rusreform II både når det gjelder lovhjemling, organisering og praktisk tilrette-legging. F l e r t a l l e t viser til følgende sitat i brevet fra helseministeren:
"Dersom en gjør unntak for Oslo og beholder re-guleringen i sosialtjenesteloven for disse tjenestene, vil brukere av Rusreform II-tjenester på landsbasis få ulike rettigheter etter hvilken geografisk tilhørighet de har. Brukerne i resten av landet som søker rusre-form II-tjenester vil komme innunder helselovgiv-ningen og blant annet omfattes av
pasientrettighets-loven. Brukerne i Oslo kommune vil ikke være pasi-enter i pasientrettighetslovens forstand, da disse tjenestene i Oslo vil være sosialtjenester og ikke hel-setjenester. Dette innebærer en uheldig
pasientrettighets-loven. Brukerne i Oslo kommune vil ikke være pasi-enter i pasientrettighetslovens forstand, da disse tjenestene i Oslo vil være sosialtjenester og ikke hel-setjenester. Dette innebærer en uheldig