Forekomsten av sosialhjelpsmottak i et samfunn kan ses på som en indikator på velferds-statens virkemåte (Leisering og Leibfried 1999). Forbruket av sosialhjelp kan vurderes som en indikator på myndighetenes innsats for å skape en buffer mot arbeidsmarkedet og som en indikator på hvor godt resten av velferdssystemet fungerer. Man ser for ek-sempel at land som USA som har lite utbygde universelle velferdsordninger, har et høyt mottak av behovsprøvde ytelser som sosialhjelp, mens man i de skandinaviske landene ser det motsatte. Sosialhjelpens rolle i forhold til velferdssystemet kan derfor også si noe om gruppen av mennesker som mottar sosialhjelp. I Norge er det hovedsakelig personer uten opparbeidede rettigheter til ytelser fra folketrygden som mottar sosialhjelp som hovedinntektskilde. Det vil for eksempel være naturlig å anta at en del mottakere av behovsprøvde ytelser i Norge vil være forholdsvis fjernt fra arbeidsmarkedet nettopp på grunn av godt utbygde universelle velferdsytelser.
I internasjonale sammenligninger blir sosialhjelpen i Norge beskrevet som desen-tralisert og skjønnsbasert (Gough mfl. 1997). Dette betyr at lokale myndigheter har relativt stor innflytelse på tildelingen av sosialhjelp. Det er også interessant å merke seg at diskusjonen omkring sosialhjelpen i Norge, på tross av de omliggende universelle velferdsytelsene, deler en del trekk med den amerikanske debatten når det gjelder det sterke politiske fokuset på å bekjempe sosialhjelpsavhengighet (Lødemel og Trickey 2001).
Sosialhjelpen er det siste tilgjengelige økonomske sikkerhetsnettet for personer med økonomiske problemer. Sosialhjelpen er et kommunalt ansvar, og ytelsene er behovsprøvde. Lokale saksbehandlere står forholdsvis fritt når de behandler individu-elle saksforhold. Selv om ytelsen er ment å være midlertidig, finnes det ingen fastsatte grenser for hvor lenge man kan motta sosialhjelp. I den senere tid har gruppen av lang-tidsmottakere fått mye oppmerksomhet fra styresmaktene (St.meld. nr 9 2006–2007).
Det er i denne gruppen man finner de største økonomiske problemene og følgelig også den største risikoen for overføring av økonomisk ulempe mellom generasjoner.
Selv om internasjonal forskning avdekker en betydelig intergenerasjonell over-føring av økonomiske ulemper mellom generasjonene, så tegnes samtidig et bilde av sosialhjelpen som dynamisk og kortvarig (se Lorentzen 2006 og Lorentzen 2007).
Norsk forskning har vist at sosialhjelpen i de fleste tilfeller er midlertidig (Dahl og Lorentzen 2003). Norge er ikke unikt i så henseende, også internasjonalt blir mottak av sosialhjelp og tilsvarende behovsprøvde ytelser beskrevet som kortvarig (se Saraceno
2002 for en europeisk sammenligning). Teoretisk blir kortvarig sosialhjelpsmottak ofte sett i lys av en samfunnsutvikling der risikoen for fattigdom blir karakterisert som «demokratisert» og «temporalisert» (Leisering og Leibfried 1999). Med dette menes det at risikoen for å bli fattig ikke lenger er fordelt langs tradisjonelle kjennetegn som klasse, kjønn og utdanning, men at fattigdommen tvert imot kan ramme de aller fleste (ibid.). Videre hevder tilhengere av denne forklaringsmodellen at fattigdommen er temporal, eller midlertidig. Det er uventede risikoer knyttet til livsløpsendringer som forårsaker den «nye» fattigdommen. Slike livsløpsendringer kan være overgan-gen fra skole til arbeidsliv, stifting av familie og eventuelt familieoppbrudd. Denne tankegangen står på mange måter i kontrast til hypotesen om at sosialhjelp går i arv mellom generasjoner. Sistnevnte fenomen kan etter vår mening vanskelig forstås i lys av en demokratisert fattigdomsrisiko, da ideen om at «alle» kan rammes av fattigdom, står i sterk kontrast til ideen om reproduksjon av sosial ulikhet langs permanente eller langvarige kjennetegn.
Kontrasten mellom på den ene siden ideen om reproduksjon av sosial ulikhet og på den andre siden forestillingen om at alle kan rammes, kan delvis være et resultat av ulike forskningstradisjoner, men kan også skyldes andre typer data og metoder. De fleste sosialhjelpsstudier som fremstiller sosialhjelpen som midlertidig eller kortvarig, er basert på relativt sett korte tidsspenn og gjerne også en enkelt sosialhjelpsperiode per person. I kontrast til dette fokuserer studier av intergenerasjonell mobilitet mindre på det dynamiske og atskillig mer på stabilitet. Uheldigvis så har det ikke vært mulig å frembringe longitudinelle data som dekker mer enn én generasjon sosialhjelpsmot-takere før nå. Som en konsekvens av dette vet vi i dag mye om sosialhjelpsvarighet og mottakernes karakteristika, men atskillig mindre om deres familiebakgrunn og sosialhjelpsmottak i familien.
Sosialhjelpsmottak i perioden 1994–2004
Hvis vi først konsentrerer oss om det norske sosialhjelpsmottaket, er det tydelig at antall personer som mottar sosialhjelp et gitt år, har variert en del (figur 1). Et historisk høyt antall sosialhjelpsmottakere mottok støtte i 1994, da over 156 000 personer mottok bidrag fra sosialkontoret. I årene etterpå sank antallet ned til et foreløpig minimum på drøye 120 000 sosialhjelpsmottakere i 1999. Deretter økte antallet noe frem til 2003 og 2004, hvor omtrent 130 000 personer mottok sosialhjelp.
Antallet unge mottakere, her definert som personer i alderen 18–20 år, følger om-trent samme mønster. Også blant disse var det flest mottakere i 1994, mens reduksjonen i antall mottakere fortsatte i noen flere år til et minimum i 2001, hvor under 11 000 personer i alderen 18–20 mottok sosialhjelp. Deretter økte antallet noe til litt over
11 000 i 2003 og 2004. Dette innebærer en antydning til forbedring for den yngste gruppen gjennom perioden vi studerer. I 1994 utgjorde personer 18–20 år nesten 11 prosent av sosialhjelpsmottakerne, mens andelen har ligget under 9 prosent fra år 2000 og fremover.
Vi må imidlertid være oppmerksomme på at personer som var i alderen 18 til 20 år i 2004, tilhører de minste fødselskullene i Norge etter andre verdenskrig, mens de som var 18 til 20 år i 1994 er blant de største fødselskullene (jf. vedleggsfigur 1). Dermed kan den synkende andelen unge sosialhjelpsmottakere være en effekt av at andelen unge personer ble redusert i perioden vi ser på.
I figur 1 kan vi også se en linje som representerer arbeidsledighetsnivået i perioden.
Ledigheten var på sitt høyeste i 1993 med 6 prosent og sank så frem til 1998 for deretter å øke jevnt frem til 2003. I grove trekk følger utviklingen i antall sosialhjelpsmottakere det samme mønsteret som ledighetsnivået. Når andelen arbeidsledige synker, reduseres antallet sosialhjelpsmottakere. Overgangen fra å være lønnsmottaker til å motta dagpen-ger ved arbeidsledighet vil for svært mange innebære en kraftig reduksjon i inntekten, noe som i alle fall på kort sikt kan medføre økonomiske problemer som medfører behov for sosialhjelp. I perioder med høy arbeidsledighet øker også risikoen for at rettighetene til dagpenger løper ut før man har kommet tilbake i jobb. Sosialhjelp vil da fremstå som det eneste reelle alternativet i tillegg til økonomisk støtte fra familien.
Når vi senere i rapporten skal undersøke barn som vokste opp i familier med sosialhjelp, vil vi ta utgangspunkt i situasjonen i 1994, nærmere bestemt barn i alderen
Figur 1 Antall sosialhjelpsmottakere 1994–2004
10–17 år som har (minst) én sosialhjelpsmottaker i familien. Dette innebærer at vi tar utgangspunkt i et år med svært høyt sosialhjelpsmottak, noe som har betydning for sammensetningen av sosialhjelpspopulasjonen. I perioder der svært mange mis-ter jobben, er det naturlig å forvente at de som havner på sosialhjelp, står nærmere arbeidsmarkedet enn i gode tider. I oppgangskonjunkturer vil man i stor grad benytte seg av de reserver som finnes i arbeidsstyrken. Resultatet av dette er at de som havner utenfor arbeidsstyrken, har større sosiale problemer og barrierer mot arbeidslivet enn man finner i nedgangskonjunkturer (Lorentzen 2006). Siden vi her tar utgangspunkt i en nedgangskonjunktur, er det derfor naturlig å forvente at «våre» sosialhjelpsmot-takere har mindre problemer enn senere kohorter. Som et resultat av dette forventer vi at den intergenerasjonelle overføringen mellom generasjoner muligens er svakere for 1994-kohorten enn senere kohorter. Vi får bekreftet at sosialhjelpspopulasjonens sammensetning har endret seg i tråd med våre forventninger i tabell 3 og 4.
Varighet, kjønnssammensetning og utdanning
Når vi senere skal undersøke om sosialhjelp overføres mellom generasjoner, skal vi også undersøke om varigheten av sosialhjelpsmottaket har betydning. Vår antagelse er at sannsynligheten for at barn av sosialhjelpsmottakere selv blir mottakere som voksne, er størst hvis foreldrene er langtidsmottakere. Hvordan en skal måle hvor lenge en person mottar sosialhjelp, har vært grundig diskutert i andre sammenhenger (se for eksempel Lorentzen 2007). Siden en person kan motta sosialhjelp i flere år, vil ulike tilnærminger kunne gi ulike bilder av omfanget av sosialhjelpsmottak.
Tabell 1 Antall måneder mottatt sosialhjelpsbidrag
År Gjennomsnitt Median
1994 5,21 4
1995 5,37 4
1996 5,40 4
1997 5,27 4
1998 5,10 4
1999 5,05 4
2000 5,07 4
2001 5,14 4
2002 5,21 4
2003 5,26 4
2004 5,35 4
I tabell 1 har vi ikke tatt hensyn til at personer kan gjenfinnes på sosialhjelp i ulike år, men har sett på gjennomsnittlig mottaksperiode for alle mottakere hvert år. Som vi ser, har gjennomsnittlig antall måneder mottatt sosialhjelp ligget stabilt på over fem måneder gjennom hele perioden. Samtidig ser vi at halvparten av mottakerne har mot-tatt sosialhjelp i fire måneder eller mindre gjennom hele perioden (jf. median), altså er det noen få langtidsmottakere som trekker opp gjennomsnittstiden per år. Målt på denne måten ser omfanget av sosialhjelpsmottak ut til å være relativt stabilt.
Andelen kvinner blant sosialhjelpsmottakerne har vært forholdsvis stabil gjen-nom hele perioden (tabell 2). Det er en svak tendens til at andelen kvinner synker. At menn er overrepresenterte, kan skyldes at det fortsatt er «mannen i familien» som står for inntekten, og som går på sosialkontoret når familien har økonomiske proble-mer. Samtidig vet vi fra andre undersøkelser at enslige menn er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne.
Utdanningsnivået i befolkningen har økt betraktelig de siste tiårene. Fra 1992 til 2004 sank andelen som hadde avsluttet utdanningen etter grunnskole, fra 40 til 32 prosent. I samme periode økte andelen med utdanning fra universitet og høyskole fra 17 til 24 prosent (Hollås 2007). Blant sosialhjelpsmottakere har utviklingen gått motsatt vei.
Ikke uventet er det gjennomsnittlige utdanningsnivået til sosialhjelpsmottakere for-holdsvis lavt og ligger ett til ett og et halvt år over niårig grunnskole (tabell 3, neste side).
Vi ser også at utdanningsnivået har gått noe ned i perioden 1992 til 2004. Nedgangen mellom 1994 og 2004 er mest markert. Årsaken til dette er sannsynligvis at gruppens
Tabell 2 Andel kvinner blant sosialhjelpsmottakere. Prosent
År Andel
sammensetning har endret seg i takt med økonomiske konjunkturer. Ledighetsnivået var høyt i 1992 og steg videre frem til og med 1994. Deretter sank ledighetsnivået utover på 90-tallet. Det er derfor naturlig å anta at de som blir arbeidsledige i en lavkonjunktur, er bedre stilt i arbeidslivet enn personer som blir arbeidsledige i en høykonjunktur.
Vi ser konjunktureffekten enda tydeligere i tabell 4. Her presenteres andelen sosial-hjelpsmottakere med universitets- eller høyskoleutdanning. Andelen synker dramatisk
Tabell 3 Gjennomsnittlig antall år utdanning blant sosialhjelpsmottakere
År Gjennomsnitt
Tabell 4 Andel med universitets- eller høyskoleutdanning blant sosialhjelpsmottakere.
Prosent
fra 1994 i takt med den bedrede konjunktursituasjonen på 90-tallet, men stiger ikke i takt med den økende ledighetsraten etter 2001. Det er naturlig å forvente at gruppen vi studerer, de som vokste opp med sosialhjelp rundt midten av 90-tallet, er en gruppe med mindre sosiale problemer og en sterkere binding til arbeidslivet enn senere kohorter.
Det er derfor ikke umulig at den intergenerasjonelle overføringen av sosialhjelpsmottak er sterkere for dem som mottok sosialhjelp i økonomiske høykonjunkturer.
Sosialhjelpsmottakere i 2004
Over har vi sett hvordan sosialhjelpspopulasjonen har endret seg gjennom perioden vi studerer. Vi skal etter hvert rette vår oppmerksomhet mot sosialhjelpsmottakere i alderen 20 til 27 år i 2004 og deres foreldre i 1994. Vi skal først gi en kort beskrivelse av alle sosialhjelpsmottakere i 2004. Dette gir oss et overblikk som kan være nyttig å ha med når vi undersøker sosialhjelpsmottakere i alderen 20 til 27 år, blant annet gjennom at vi vil se på hvilke måter unge sosialhjelpsmottakere skiller seg fra hele populasjonen av sosialhjelpsmottakere.
I 2004 mottok litt under 4 prosent av befolkningen sosialhjelp (se vedleggstabell 1). I tabell 5, neste side, ser vi at unge personer var overrepresentert blant sosialhjelps-mottakerne i 2004. For eksempel utgjorde personer i alderen 21–25 år 8,29 prosent av befolkningen, mens de utgjorde en dobbel så stor andel av sosialhjelpsmottakerne med 16,67 prosent. Overrepresentasjonen er størst i de to yngste gruppene og avtar frem til gruppen 41–45 år. Personer over 45 år utgjorde en mindre del av sosialhjelpsmot-takerne enn deres andel i befolkningen. En viktig årsak til at unge er overrepresenterte, er at de oftere har svakere og kortere tilknytning til arbeidsmarkedet og dermed ikke har opparbeidet seg rett til andre ytelser, som for eksempel dagpenger ved arbeidsledig-het. En overordnet forklaring på de unges høye forbruk av sosialhjelp kan man finne i livsfaseperspektivet, hvor man tenker seg at unge mennesker står overfor flere viktige livsfaseoverganger som medfører fattigdomsrisiko (Dewilde 2003). Risikoen for øko-nomiske problemer øker for eksempel i overgangen mellom utdanning og arbeidsliv, i det man stifter egen familie, og når man etablerer seg på boligmarkedet.
Tilsvarende ser vi at mens kvinner og menn er forholdsvis likt fordelt i befolkningen, er menn noe overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne.
Personer under utdanning er underrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne, det samme gjelder for personer som har universitets- eller høyskoleutdanning. Derimot har over 90 prosent av sosialhjelpsmottakerne lav utdanning mot drøyt 70 prosent i be-folkningen. Lav utdanning kan medføre en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet.
At personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne, får vi en sterk indikasjon på gjennom andelen som ikke
mot-tok lønn i 2004. Over halvparten av sosialhjelpsmottakerne hadde ingen registrert lønnsinntekt i 2004, mer enn dobbelt så stor andel som i befolkningen.
Til sist ser vi at innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika er kraftig overrepre-sentert blant sosialhjelpsmottakerne. Denne gruppen utgjorde nesten 18 prosent av sosialhjelpsmottakerne, men under 4 prosent av befolkningen. Igjen er årsaken svak arbeidsmarkedstilknytning. Andre studier har vist at mange ikke-vestlige innvandrere
Tabell 5 Fordelingen av sosialhjelpsmottakere og av hele befolkningen 18–80 år i 2004 (pro-sent)
og flyktninger går i mange år uten å komme seg inn på arbeidsmarkedet (se for eksempel Dølvik mfl. 2008).
Personer i alderen 20 til 27 år i 2004 i tabell 6 skiller seg på flere måter fra hele populasjonen (tabell 5), og det samme gjelder for sosialhjelpsmottakerne i de to grup-pene. Bortsett fra kjønnsfordelingen, som er ganske lik i de to tabellene, ser vi at det er en forholdsvis lav andel under utdanning som mottar sosialhjelp når en samtidig ser at over en femtedel av personer i alderen 20 til 27 er under utdanning. Det er en litt større andel av unge som har utdanning på universitets- og høyskolenivå enn den tilsvarende andelen i hele befolkningen, samtidig som det er en lavere andel med slik utdanning som mottar sosialhjelp blant de unge.
Under 9 prosent av personer i alderen 20 til 27 er ikke registrert med noe lønnsfor-hold i 2004. Dette er langt lavere enn andelen i hele befolkningen, men dette er ingen overraskende forskjell, da det er godt kjent at unge i liten grad mottar permanente ytelser som trygd og pensjon. Like fullt er personer som ikke er registrert i noe lønns-forhold, kraftig overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne, selv om andelen blant de unge er noe lavere enn når vi ser alle aldersgrupper under ett.
Tabell 6 Fordelingen av sosialhjelpsmottakere og hele befolkningen 20–27 år i 2004 (prosent) Sosialhjelpsmottakere Hele befolkningen
Til sist ser vi at unge innvandrere, og spesielt unge ikke-vestlige innvandrere, er mye mindre overrepresentert blant sosialhjelpsmottakere enn alle ikke-vestlige innvandrere sett under ett. Unge innvandrere utgjør en mindre andel av befolkningen i alderen 20 til 27 år enn i hele befolkningen og en langt lavere andel av sosialhjelpsmottakerne i alderen 20 til 27 enn i totalbefolkningen. I totalbefolkningen utgjør ikke-vestlige innvandrere nesten en femtedel av sosialhjelpsmottakerne, mens de blant de unge kun utgjør litt over 3 prosent.
Personer i alderen 20 til 27 år har ikke overraskende litt andre kjennetegn enn hele befolkningen. Dette gjelder særlig tilknytning til arbeidsmarkedet og andelen som studerer. Men forskjellene til tross er det også blant de unge særlig utdanningsnivå og arbeidsmarkedstilknytning som er blant de viktigste faktorene for om en mottar sosialhjelp eller ikke.
Vi har når fått et lite innblikk i noen sentrale kjennetegn ved sosialhjelpsmottakere i alderen 20 til 27 år i 2004. Vi skal i denne rapporten også undersøke om egenskaper ved foreldrene deres henger sammen med sosialhjelpsmottaket. I neste avsnitt ser vi litt nærmere på kjennetegn ved foreldrene deres ti år tidligere, i 1994.
Hvor mange vokste opp i familier med sosialhjelp?
I tabell 7 presenteres bakgrunnskjennetegn for familier i 1994. Her kontrolleres det for om familien mottok sosialhjelp i alle årene mellom 1992 og 1994, bare i 1994, eller ikke mottok sosialhjelp i 1994.
Ikke uventet har fedre i familier som mottok sosialhjelp i alle årene 1992, 1993 og 1994, lavest utdanning av samtlige. Rundt 90 prosent av fedrene i denne gruppen har utdanning under høyskole- og universitetsnivå. Andelen er litt lavere i familier som bare mottok sosialhjelp i 1994, mens andelen er 70 prosent i familier som ikke mottok sosialhjelp.
Vi ser den samme fordelingen for mødrene til barn mellom 10 og 17 år i 1994.
Nesten 93 prosent av mødrene i familier som mottok sosialhjelp i årene mellom 1992 og 1994, hadde kun lavere utdanning. Tre prosent færre av mødrene i gruppen som bare mottok sosialhjelp i 1994, hadde kun lavere utdanning. Litt i overkant av 71 prosent av mødrene i familier som ikke mottok sosialhjelp i 1994, hadde kun lavere utdanning.
Forskjellen mellom familiene er enda klarere når vi ser på familier der begge forel-drene har høyere utdanning. I så lite som 1,2 prosent av familiene som mottok sosial-hjelp i perioden 1992–1994, har begge foreldrene høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Andelen er 2,3 prosent i familier som mottok sosialhjelp i 1994, mens den er hele 15 prosent i familier som ikke mottok sosialhjelp.
Tabell 7 Fordeling av egenskaper i familier i 1994 etter om de mottok sosialhjelp eller ikke
Både mor og far har universitet/høyskole 14,84 2,28 1,20
Øvrige 85,16 97,72 98,80
4 eller flere 1,19 5,18 6,34
100,00 100,00 100,00
Fars lønnsarbeid
Far mottok lønn i 1994 88,98 69,62 61,62
Far mottok ikke lønn i 1994 11,02 30,38 38,38
100,00 100,00 100,00
Mors lønnsarbeid
Mor mottok lønn i 1994 84,99 58,39 48,99
Mor mottok ikke lønn i 1994 15,01 41,61 51,01
100,00 100,00 100,00
Landbakgrunn
Norge 98,73 83,86 79,89
Innvandrere fra Europa, Nord-Amerika og
Oseania 0,50 5,27 3,96
Innvandrere fra Afrika, Asia, Sør-Amerika 0,76 10,87 16,16
100,00 100,00 100,00
Foreldrenes sivilstatus skiller også sosialhjelpsfamilier fra andre familier. I hele 58 prosent av familiene som mottok sosialhjelp i alle årene fra 1992 til og med 1994, er barnas foreldre verken gift eller registrert samboende. Andelen er noe lavere for familiene som mottok sosialhjelp bare i 1994, mens 81 prosent av familiene som ikke mottok sosialhjelp i 1994, er gift eller registrert samboende.
Det kan se ut som om barn som vokser opp med sosialhjelpsmottak, i større grad enn andre har mange søsken. Familier med til sammen to barn er underrepresentert blant familier som mottar sosialhjelp. Det er naturlig å anta at behovet for økonomisk støtte øker med antallet barn å fordele ressursene på. Videre har vi allerede vist at ikke-vestlige innvandrere med flere barn er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne.
Ikke overraskende er det lavere arbeidsaktivitet blant foreldre som mottok sosial-hjelp, enn i familier som ikke har mottatt sosialhjelp. Her har vi brukt et forholdsvis lite restriktivt kriterium for arbeidsaktivitet, da vi har gruppert foreldre etter hvorvidt de mottok lønn eller ikke i 2004. Personer som ikke mottok lønn i 1994, har således vært utenfor arbeidsmarkedet i hele 1994. I overkant av 38 prosent av fedrene i familier som mottok sosialhjelp i hele perioden 1992–1994, mottok ikke lønn i det hele tatt i 1994. Tilsvarende tall for de som kun mottok sosialhjelp i 1994, er rundt 30 prosent.
Blant familiene uten sosialhjelp i 1994 er det 11 prosent av fedrene som ikke mottok lønn i 1994.
Forskjellene er enda mer dramatiske for mødre. Her finner vi at over halvparten av mødrene som mottok sosialhjelp alle årene fra 1992 til 1994, ikke mottok lønn i 1994 og således ikke var tilknyttet arbeidslivet i det hele tatt det året. Tilsvarende tall for mødre som mottok sosialhjelp bare i 1994, er i overkant av 41 prosent, mens 15 prosent av mødrene uten sosialhjelp var utenfor arbeidslivet i 1994.
Ikke-vestlige innvandrere er kraftig overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne.
Så mye som 16 prosent av familiene som mottok sosialhjelp i 1992–1994, var ikke-vestlige innvandrere, mens 0,8 prosent av familiene som ikke mottok sosialhjelp i 1994, var ikke-vestlige innvandrere.
Tabell 8 Andel i hvert årskull 10–17 år i 1994 i familier med sosialhjelp i 1994 og i 1992–94 (prosent)
Fødselsår Andel 1994 (prosent) Andel 1992-94 (prosent)
1977 7,79 2,91
Enkelte vil kanskje forvente at de yngste barna skulle være mer utsatt for å vokse opp i familier med sosialhjelp enn de eldre barna, da de yngste barna sannsynligvis har de yngste foreldrene, og som vi har sett er unge overrepresentert blant sosialhjelpsmot-takerne og er i mindre grad etablert på arbeidsmarkedet. Som vi ser i tabell 8, er det imidlertid svært liten variasjon mellom de ulike årskullene i andel som vokste opp i familier med sosialhjelp. For de som vokste opp i en familie som mottok sosialhjelp i 1994, er andelen omtrent 8 prosent for alle årskullene, mens andelen ligger rundt 3 prosent for barna som vokste opp i familier som mottok sosialhjelp i de tre årene fra 1992 til og med 1994.