Kartet som behov, det mentale kartet

Fra vi blir født bygger vi opp en oppfatning – et bilde av våre omgivelser. Dette er en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne orientere oss i omgivelsene. Slike

romforestillinger kaller vi mentale kart eller kognitive kart. Vi vet lite om hvordan slike mentale kart blir lagret i hjernen, men vi vet at de er nødvendige for at vi skal kunne handle/virke i rommet. Betydningen av våre mentale kart blir tydelig når de delene av hjernen som behandler geografisk informasjon blir svekket. Forskere har lokalisert bestemte deler av hjernen, enthorinal cortex og hippocampus, som viktige organer for holde orden på vår romlige plassering og lagring kunnskap om romlige forhold. Enthorinal cortex er noe av det første som blir skadet ved Alzheimers sykdom, noe som medfører at stedssansen ofte blir svekket (Lautgeb et al, 2005).

Personer som blir rammet får svekket orienteringssans og vanskelig for å orientere seg i omgivelsene.

Mennesket er et sosialt vesen som behøver å kommunisere med andre mennesker om stedlige forhold og omgivelsene. Førhistoriske jegerfolk måtte for eksempel kunne gi informasjon om beite og jaktmarker, hvordan en fant veien tilbake til leiren, eller forklare hvilken rute som kunne følge for finne andre grupper av mennesker, for eksempel for å drive byttehandel med. Folk som hadde sin ferdsel på kysten var avhengige av informasjon om skipsleier, farlige områder, skjær o.l.

Figur 1-2 Verdenskart tegnet på frihand. Karet er en frihands framstilling av en persons mentale kart av verden. Legg merke til at kartet er tegnet i et kjent perspektiv. Veldig få mennesker har hatt anledning til å se verden på avstand, så vårt mentale bilde av hvordan verden ser ut er formet av de kartene vi har sett før. Dette kartet er preget av en bestemt måte å tegne kart, en projeksjon som kalles Mercators projeksjon. I kartet er den

skandinaviske halvøy like stor som hele det sørlige Afrika. Europa er større enn Afrika.

Figur 1-3 Mercators verdenskart fra 1569. Den teknikken som Gerardus Mercator brukte for å lage verdenskart gjorde kartet godt egnet til navigasjon, noe som også gjorde at framstillingsmåten ble mye brukt. I kart laget med denne teknikken blir områdene nært polene overdimensjonerte i forhold til deres virkelige areal. Kilde:

en.wikipedia.org/wiki/Mercator_projection.

Alle har behov for å organisere kunnskap om romlige forhold, og vi antar at så lenge det har eksistert mennesker, så har vi også hatt behov for å kunne kommunisere egne kunnskaper om omgivelsene til andre. Vi kan derfor si at alle mennesker er

kartbrukere.

Våre mentale bilder av verden er forskjellige. En skal være forsiktig med å si at et frihåndskart, tegnet på ti minutter (Figur 1-2), gir et fullgodt bilde av vår mentale representasjon av romlig kunnskap – våre kognitive kart. Likevel gir det et inntrykk av hva en vil ta med i kartet først, hvor en vil begynne, hvordan en vektlegger de enkelte elementene i forhold til hverandre, hvor detaljrikt bilde en har av verdens fysiske geografi, hva slags perspektiv en vil bruke osv. For personer som har vokst opp i Norge vil det antagelig være naturlig å starte med omrisset av Norge, deretter føye til resten av Skandinavia, Europa og Verden.

Figur 1-4 Dette kartet er mindre detaljrikt enn Figur 1-3. Europa, Asia og Afrika er for eksempel en stor klump med Japan som et vedheng i øst. Den relative plasseringen av elementene gjør at vi kan se at det er et verdenskart. Fasongen på kartet ligner på en globus og tyder på at inspirasjonskilden er kart som forsøker å etterligne jordas form, men samtidig avbilde både framsida og baksida av jorda.

Figur 1-5 To frihåndstegnede kart av Nord-Trøndelag. Det første kartet er sentrert om Snåsa. Bildet er diffust sørover mot Stjørdal og Trondheim, men ganske detaljrikt i nordøst.

Det andre kartet er mest detaljrikt på strekningen Stjørdal-Verdal, på sørsida av Trondheimsfjorden, men har færre detaljer i fylket ellers.

Frihåndtegninger som vist over, gir tankevekkende bilder av hvordan vi oppfatter våre geografiske omgivelser. Mentale kart kan også ha praktisk anvendelse. Innenfor arkitektur og byplanlegging er det ofte snakk om å ha tydelige linjer og landemerker som skal lette orienteringen i bylandskapet. Dette har sammenheng med at vi må ha noen klare fyrtårn som vi kan plassere andre elementer i forhold til i våre mentale kart. Mentale kart kan også brukes som en teknikk i analyser av hva folk opplever

som barrierer i et landskap, hvilke elementer som er viktige, hvilke elementer som er med på å skape positive omgivelser osv. Ved at personer tegner kart, der de vurderer steder i sine omgivelser ut fra om de oppfatter stedene som eksempelvis trivelige, trygge, skumle, tiltrekkende eller spennende, kan en få fram kunnskap om hvor godt de fysiske omgivelsene er laget for å skape trivsel for forskjellige grupper av

mennesker, kvinner, menn, barn og ungdom. Dette kan igjen brukes til å planlegge omgivelsene på en bedre måte.

Evnen til å kunne lagre og formidle informasjon om romlige forhold er ikke en egenskap som er eksklusivt forbeholdt mennesket. Som eksempler kan det nevnes at det er vanlig atferd blant dyr å markere revir ved å legge signaler i terrenget, og bier kan med sitt kroppsspråk gi informasjon om hvor det er nektar å finne. Mennesket skiller seg fra dyrene ved å ha utviklet noen egenskaper som er viktige for utviklingen av det vi kan kalle konkrete kart.

«För det førsta var det förmågan att kontrollera sine impulser, vilket fremjade eftertanke och gav tid till utforrskning. För det andra var det formögan att spara och minnas den insamlade informationen. För det tredje förmågan att skapa abstraktioner och generalisera utifrån en komplicerad verklighet. För det fjärde att med innsamlad kunnskap fatta beslut och genomföra handlingar baserade på dessa. Kartan kan ses som en direkt följd av denna utvecking»

(Hall, Alm, Ene, Jansson 2003: 75).

Mennesket har altså med utgangspunkt i sine mentale kart begynt å lage grafiske framstillinger og modeller av sine omgivelser. Dette har gitt mennesket muligheten til å kommunisere om kart, og til å forandre og forbedre dem med akkumulert kunnskap.

Figur 1-6 Eksempel på kart som vi umiddelbart identifiserer som en modell av omgivelsene. Det er et kart, men det er utformet på en annen måte enn det vi er vant med.

Kartet, som er skjært ut av drivved, viser kystlinja på en strekning på Grønland. Kilde: Arktisk instituts fotosamling, Dansk Polarcenter, http://www.arktiskebilleder.dk/siulleq/, 2005-08-25.

1.3 Kart - en av flere former for representasjon av kunnskap