Kapasitet

Kapasitet er knyttet til vekterinstitusjonens nødvendige rammeverk for å kunne omsette verdier og ferdigheter til vellykkede retningslinjer og tjenesteutførelse (Renn, 2008).

Vaktvirksomhetsloven er det mest sentrale og nødvendige rammeverket for

vekterinstitusjonen. Iverksettelsen av vaktvirksomhetsloven i 1988 og dens utvikling til siste endring som ble iverksatt i 201,1 viser til et fokus fra det offentlige på nødvendig rammeverk for vekterinstitusjonen. Det synes at siste endring av vaktvirksomhetsloven har tatt til seg nye bestemmelser som ikke er strukturert hensiktsmessig. Først og fremst gjelder det inkludering av offentlige institusjoners egenvakthold for objektsikring og byrom, som nå omfattes av vaktvirksomhetsloven. Inkludering av offentlige institusjoner byr på flere og nye utfordringer, fordi egenvaktholdet i regi av offentlige institusjoner har som nevnt annerledes struktur og reguleres også av andre lover enn vaktvirksomhetsloven.

97

Vaktvirksomhetsloven viser til i § 19 at Justis- og beredskapsdepartementet skal gi nærmere forskrifter om egenvakthold. Det er ingen egen forskrift om egenvakthold, noe som betyr at både den private og den offentlige delen av vekterinstitusjonen per tid er regulert likt. Lik regulering er en utfordring som lovverket ikke hensyntar, fordi den offentlige og den private delen har forskjellige tilnærminger og formål med sine tjenester, selv om disse har prinsipiell likt utgangspunkt for tjenesteutførelse. Det er også begrensninger mellom disse da det er kun den offentlige delen av vekterinstitusjonen som kan håndheve kommunale politivedtekter.

Eiersrett regulert gjennom en kommersiell aktør og eiersrett regulert gjennom det offentlige vil sannsynligvis være forskjellig i tjenesteutførelsene.

Vaktvirksomhetsloven er et godt og solid rammeverk som utgangspunkt for et nødvendig rammeverk for vekterinstitusjonen, men synes ikke å være komplett fordi forskjeller mellom kommersiell virksomhet og egenvakthold ikke er blitt regulert etter sine respektive formål slik intensjonen var i § 19.

En egen forskrift for kommersiell virksomhet og en for egenvakthold etter vaktvirksomhetsloven ville vært hensiktsmessig for å fange opp ulikhetene i vekterinstitusjonens offentlige og private del.

Et annet område som det ville vært hensiktsmessig å regulere gjennom egne forskrifter er hovedgrener i vaktvirksomhetsloven, som er objektsikring og offentlig rom. Disse tjenestene har forskjellige tilnærminger hvor formålet med disse er henholdsvis avgrenset til et

privat/offentlig område innen objektsikring, mens for byrom er det kun offentlige områder, hvor private virksomheter ikke kan utøve vakttjeneste slik det fremkommer i politilovens § 26. Det forstås at all byrom er offentlig rom, men all offentlig rom er ikke byrom. Eksempel er felles arealer inne på et kjøpesenter som er å anse som offentlig rom, men avgrenset innenfor et objekt (Myhrer, 2011).

Byrom derimot, er ikke avgrenset og er alle offentlige tilgjengelige arealer i friluft for publikum. Eiersrett vil for byrom også være mer avgrenset enn for objektsikring, hvor

bortvisning som et eksempel i byrom, som ikke er særskilt regulert av kommunen, vil komme i konflikt med politiets ordensoppgaver i henhold til politilovens § 26, mens innenfor

objektsikring kan bortvisning gjennomføres uten å komme i konflikt med disse.

Eksempel på uklare grensesnitt mellom vaktvirksomhetsloven og praksis er håndhevelse av politivedtekter i byrom, som Bergen kommune bruker egne byvektere til å håndheve (Bergen

98

kommune, 2013). Håndhevelsen av politivedtektene er ikke regulert av vaktvirksomhetsloven, men av kommunale politivedtekter, hjemlet i politilovens § 14. For å kunne håndheve

politivedtekter er det nødvendig å føre tilsyn i byrommet, tilsyn i byrommet omfattes nå av vaktvirksomhetsloven § 2a.

Egne forskrifter om hvordan tjenester for objektsikring og byrom skal utføres vil også kunne bidra til å klarlegge hvilke andre lover som vaktvirksomheten grenser til og hvordan

vaktvirksomhetsloven skal forholde seg til andre lover. I en slik sammenheng er det også naturlig å stille spørsmål om samfunnet har tre hovednivåer av aktører innen sikkerhetsarbeid;

nivå 1: politiet, nivå 2: Andre kommunale og statlige aktører og nivå 3 som er private aktører.

Vaktvirksomhetsloven (2011) har ikke hensyntatt en slik nivellering i samfunnet. I tillegg til disse tre nivåene er det også naturlig å trekke inn nivå 4 som er frivillige organisasjoner som Natteravnene, beboeraksjoner m.fl.

I Stortingets interpellasjonen (nr.50 2012-2013) viser Statsråden til at objekteiere har et ansvar for sin sikkerhet og at bevisstheten rundt dette styrkes. Vaktvirksomhetsloven setter ingen krav til bestiller kompetanse for objekteiere og det er dermed ingen krav til

kjøpere/brukere av vakttjenester og deres virksomhet i forhold til sikkerhetsarbeid. For å styrke objekteiere som ikke er underlagt sikkerhetsloven, kunne vaktvirksomhetsloven også vært benyttet til å sette krav til kjøpere/brukere av tjenester knyttet til objektsikring. Krav kunne vært stilt slik at kjøpere/brukere av tjenestene har et gjennomtenkt sikkerhetsregime som vekterinstitusjonen forvalter gjennom eiersrett og sine kontraktsforpliktelser.

Det antas at vekterinstitusjonen er den største aktøren av objektsikring i sivilsamfunnet og krav til sikkerhetsregime gjennom vaktvirksomhetsloven vil kunne bidra til at

sikkerhetsarbeidet med objektsikring blir ytterligere profesjonalisert og regulert, for de som ikke har krav til objektsikring etter sikkerhetsloven. Dermed vil eksempelvis objekter med høy publikumfrekvens, som blant annet kjøpesenter og trafikale knutepunkter, kunne bli sikret ytterligere.

Vekterinstitusjonens offentlig del har i dag beskyttelse etter straffelovens § 127 (§ 155 i ny lov) om vold eller trusler mot offentlig tjenestemenn. Det fremgår av § 155 i ny straffelov i siste setning.. «Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter, enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes

arbeidsplass». Det betyr i praksis at private vektere som eksempelvis sikrer politistasjon gjennom resepsjonstjenester eller som portvakt er å anse som offentlig tjenestemann. Et annet

99

eksempel er kommunale eller statlige oppdrag som blant annet å sikre NAV ansattes arbeidsplass ved bruk av private vektere.

Den private delen av vekterinstitusjonen har allikevel en veldig gråsone i forhold til særskilt vern. Straffeloven 2005 § 77 om skjerpende omstendigheter bokstav h annet ledd, viser til om lovbruddet rammer personer som er særlig utsatt for lovbrudd. Den private delen av

institusjonen er bekreftet i Ot. prp. nr. 8 (2007-2008) å være del av en yrkesgruppe som er særlig utsatt for lovbrudd. Det er utarbeidet egne bestemmelser om særskilt vern for utvalgte yrkesgrupper som fremgår av §§ 265 og 286 i straffeloven av 2005.

Av Ot. prp. nr. 22 (2008-2009) fremgår kriterier for hvilke yrkesgrupper som skal omfattes av et slikt særskilt vern. Kriteriene er blant annet knyttet til om samfunnet har et påtrengende behov for yrkesgruppen og om yrkesgruppen ikke kan reservere seg mot publikumskontakt i sitt virke. Begge kriteriene kan sies å være oppfylt for vekterinstitusjonens private del, noe vekterstreiken i 2012 og produksjonstall fra NHO Service for 2012 også bekrefter (Lysberg og Rasch, 2012; NHO Service, 2013).

Utelatelsen i bestemmelsene om særskilt vern er uforståelig, fordi vekterinstitusjonen i sin helhet oppfyller kriteriene som lå til grunn for utvelgelse av yrkesgrupper, som skulle omfattes av dette vernet, slik det er henvist til ovenfor. I tillegg er det bekreftet en økning i vold mot vektere (Rise, 2013).

Et annet eksempel som vil kunne gjøre særskilt vern enda mer aktuell, er hjelpeplikten av straffelov 2005, som er utvidet til å gjelde plikt til inngripen ved skade på kropp, såfremt en selv ikke står i fare. Samfunnet har en større forventning til at uniformert personell skal yte bistand eller gripe inn når uønskede hendelser oppstår. I praksis vil vekterinstitusjonen

«profesjonalisere» hjelpeplikten lik bestemmelsene nevnt tidligere om nødrett, nødverge, selvtekt, pågripelse, ransakelse og beslag gjennom sin daglige tjeneste, fordi inngripen i konflikter allerede er en del av hverdagen.

Hjelpeplikten gir enhver borger adgang til inngripen i situasjoner som kan skade liv, helse eller eiendom. Vekterinstitusjonens formål er nettopp å beskytte liv, helse og eiendom gjennom sine tjenester. Med bakgrunn i kommende iverksettelse av ny straffelov er det betimelig at det ikke er gitt særskilt vern mot yrkesgruppen vektere som er sterk

tilstedeværende i samfunnet sammen med de yrkesgruppene som omfattes av §§ 265 og 286 i ny straffelov.

100

Det vil ikke være hensiktsmessig og kun inkludere den private delen av vekterinstitusjonen ved og eksplisitt nevne vektere som en yrkesgruppe, men straffelovens bestemmelser i §§ 265 og 286 burde ha inkludert hele vekterinstitusjonen ved å beskrive; personer som har ansvar for objektsikring og tilsyn med offentlig rom, som eget punkt d i bestemmelsene. En slik inkludering vil sikre at alle som arbeider med objektsikring og trygger offentlig rom blir strafferettslig vernet.

Mangel på nødvendig rammeverk viser i et risikostyringsperspektiv at vekterinstitusjonen i sin form kan være en Unrocked Boat (Reason, 1997), som ikke har kontinuitet i sitt virke og vingler mellom det som institusjonen selv oppfatter som riktig vei og det offentlige oppfatter som riktig vei for institusjonen. Modellens dynamikk illustrerer i vekterinstitusjonens

kontekst, manglende nødvendig rammeverk for målstyring av vekterinstitusjonen, slik at nødvendig kontinuitet i institusjonens virke og utvikling av institusjonen kan oppnås uten å komme i konflikt med det offentlige.

6.4 Iverksettelse av samvirkeprinsippet i et risikostyringsperspektiv