1.1 Bakgrunn for oppgaven
De siste 10-15 årene har det på verdensbasis vært en markant økning i etterspørselen etter norske sjømatvarer, hvor verdien av norsk sjømateksport har doblet seg i løpet av denne tidsperioden, ifølge Nofima (Johnsen et al., 2019). Samtidig har det i de siste årene vært endringer i reguleringer som begrenser produksjon av sjømat knyttet til tradisjonelle oppdrettsmetoder. Dette har ført til økt satsing på alternative produksjonsteknologier, som blant annet landbasert oppdrett (NOU, 2019: 18, 2019). Både økt etterspørsel etter sjømat på verdensbasis og nye reguleringer for norsk havbruk, har vekket interessen for landbasert oppdrett globalt. I Norge har det vært utviklet flere teknologiske løsninger for ulike produksjonsmetoder innen havbruksnæringen, samtidig som at det eksisterer spesielt høy grad av kompetanse innen fagfeltene for akvakultur og marin produksjon. Den biologiske og teknologiske kompetansen ligger dermed til rette for at man skulle kunne lykkes med landbasert oppdrett av ulike arter i Norge. Med mulighetene innenfor landbasert oppdrett har deriblant tropiske reker, bedre kjent som scampi, blitt aktuelt for produksjon i Norge (Evjemo et al., 2019).
Ifølge Norges Sjømatråd (2018), konsumerer Norges befolkning omtrent 430 millioner sjømatmåltider hvert år. Samtidig viser det seg at det foreligger et stort potensial for å øke konsumet med hele 183 millioner måltider i året. Selv om fisk står for den største andelen av vekstpotensialet, er scampi en av de mest populære produktene i skalldyrkategorien (Norges Sjømatråd, 2018). I Norge sikter vi til tropiske reker, spesifikt Penaeus Monodon (tigerreker) og Penaeus Vannamei (kongereker) når vi snakker om scampi (Happy Prawns, u.d.). De tropiske rekene som tilbys på det norske markedet i dag er utelukkende fryste, som hovedsakelig kommer fra Asia og Sør-Amerika (Evjemo et al., 2019). I Norge ble det importert ca. 1 800 tonn av de fryste tropiske rekene i 2020 (SSB, 2021).
De siste årene har tropiske reker opparbeidet seg et dårlig rykte, som følge av blant annet lite bærekraftige produksjonsmetoder, ukritisk bruk av antibiotika og dårlige arbeidsforhold hos ansatte (Framtiden i våre hender, 2012). På grunn av den problematiske produksjonen er tropiske reker rødmerket i sjømatguiden til WWF, som betyr at forbrukerne bør «styre unna»
produktet (WWF, u.d.a). Den høye antibiotikabruken i tropiske reker fra eksempelvis Vietnam har medført at USA, Japan og EU i stor grad har sluttet å importere reker fra landet (Rubel, et
al., 2019). I tillegg medfører bunntrål av tropiske reker overfiske og store skader på korallrev, samtidig bidrar tradisjonell oppdrett til utrydning av mangroveskog (WWF, u.d.a). Utrydning av mangroveskog skaper utfordringer for klimaet, som følge av at skogsarten har en unik evne til å lagre karbondioksid. WWF anslår at oppdrett av reker har utryddet hele 54 prosent av mangroveskogområdene i sør-øst Asia (WWF, u.d.b).
Konsekvensene av dagens oppdrett av tropiske reker og nye teknologiske muligheter, har ført til økt interesse for å produsere den populære tropiske reken i landbaserte anlegg. Å produsere tropiske reker i landbaserte anlegg vil kunne gi muligheten til å tilby reken som ferskvare på det europeiske markedet, i tillegg til å kunne produsere på en mer bærekraftig og miljøvennlig måte, sammenlignet med tradisjonell oppdrett (Evjemo et al., 2019).
Som følge av økt interesse for landbasert oppdrett av tropiske reker har 24 oppdrettere etablert seg i Europa de siste 15 årene. Den årlige produksjonen i 2020 i Europa, anslås til å være 447 tonn og fordeler seg på 13 land, som fremstilt i figur 1. Den dominerende arten som produseres i landbaserte anlegg i Europa, er per i dag Litopenaeus Vannamei (EuroShrimp, 2021). Som følge av økt interesse og utviklingen i det europeiske markedet, har det i de siste fire årene etablert seg to norske aktører i Norge. Aktørene har ikke kommersialisert produktet, og opererer foreløpig i begrenset skala. De norske oppdretterne produserte til sammen 2 tonn reker i 2020, som illustrert i figur 1.
Figur 1: Shrimp production volumes of European countries 2020 (EuroShrimp, 2021)
1.2 Problemstilling
Som nevnt er ikke vannamei-reker fra landbasert oppdrett kommersialisert i Norge, og bransjen er i utvikling i Europa. Det vil derfor foreligge usikkerhet knyttet til hva som kan være avgjørende for at landbasert oppdrett av vannamei vil lykkes i Norge. For å kunne ta strategiske valg som vil være avgjørende for lønnsomheten, vil det av den grunn være viktig for oppdretterne å forstå hvilke forhold som vil være avgjørende for lønnsomheten. I utredningen analyserer vi potensiell fremtidig lønnsomhet i markedet, bransjen, og hvilke faktorer som vil være avgjørende for lønnsomhetspotensialet for landbasert oppdrett av vannamei i Norge. Dette danner grunnlaget for vår problemstilling, som vil være:
Under hvilke forutsetninger vil landbasert oppdrett av vannamei være lønnsomt i Norge?
For å kunne besvare problemstillingen har utredningen i hovedsak en induktiv tilnærming, hvor vi har tatt utgangspunkt i det teoretiske rammeverket av Banker & Johnston (2007). Dette rammeverket har blitt lagt til grunn for å kunne kartlegge og beskrive de mest sentrale faktorene for lønnsomhet i bransjen for landbasert oppdrett av vannamei. Vår problemstilling har derfor til hensikt å identifisere disse faktorene basert på det teoretiske rammeverket, og ved å studere fire oppdrettere i Europa som er kommersialisert i tillegg til de to oppdretterne i Norge i oppskalerings-fasen.
I tillegg til å kartlegge de viktigste faktorene for lønnsomhet, har vi også til hensikt å studere i hvilken grad de sentrale faktorene påvirker lønnsomheten. På den måten vil vi kunne studere under hvilke forutsetninger landbasert oppdrett av vannamei vil være lønnsomt i Norge.
1.3 Utredningens struktur
Utredningen består av syv kapitler, hvor vi i kapittel 1 har til hensikt å fremstille bakgrunnen for studien og problemstillingen som studeres. Videre fremstilles utredningens konseptuelle rammeverk i kapittel 2. Hvilke metodologiske valg som har blitt tatt for utredningens formål blir fremstilt og diskutert i kapittel 3. I kapittel 4 fremstilles det en analyse av makroomgivelsene og bransjen for landbasert oppdrett av vannamei i Norge. Videre fremstilles analysen og kartleggingen av sentrale drivere og faktorer for lønnsomheten i
kapittel 5. I hvilken grad sentrale drivere påvirker lønnsomheten blir ytterligere analysert i kapittel 6. I kapittel 7 fremstilles utredningens viktigste funn, samt forslag til videre forskning.