Det rettslige utgangspunktet

I rapportens del II har Personvernkommisjonen gitt en oversikt over regler som gir et særlig vern ved behandling av personopplysninger og gene­

rell beskyttelse av den personlige integritet. Disse reglene gjelder både for barn og voksne, og det henvises til det som er beskrevet tidligere.

Når det gjelder temaet personvern for barn og unge, finnes imidlertid både nasjonale og interna­

sjonale regelverk som gir et særskilt vern for den-ne gruppen. Dessuten kan de geden-nerelle regleden-ne om personvern reise særlig problemstillinger og utfordringer når de skal anvendes på barn og un­

ge. Disse vil være gjenstand for drøftelse i dette kapittelet.

14.2.1 Menneskerettighetene

Norge har tiltrådt flere konvensjoner som har be­

tydning for barns rettstilling generelt og barns personvern spesielt. FNs barnekonvensjon av 20.

november 1989 og Den europeiske menneskeret­

tighetskonvensjon av 4. november 1950 er særlig sentrale. Begge gjelder direkte som norsk rett gjennom menneskerettsloven, men skal ved even­

tuell motstrid med andre norske lovbestemmelser gis forrang, se menneskerettsloven § 3.

14.2.1.1 Den europeiske menneskerettskonvensjon og retten til privatliv

EMK artikkel 8 gjelder alle individer – uavhengig av alder – og gir vern av privatlivet også for barn.

Bestemmelsen er nærmere behandlet i rappor­

tens kapittel 6.1.3. Det er imidlertid verdt å merke

seg at de rettigheter som EMK skal verne om, ikke bare regulerer forholdet mellom individet og eventuelle inngrep fra staten. Bestemmelsen på­

legger den norske stat å gi alle barn effektiv be­

skyttelse mot privatlivskrenkelser foretatt av pri­

vatpersoner, også i tilfeller hvor krenkelsen blir påført av barnets foreldre. Den gir også barn krav på beskyttelse i forhold til innsamling, forvaltning og spredning av personopplysninger.

14.2.1.2 FNs konvensjon om barns rettigheter Barnekonvensjonen har barns spesielle behov for beskyttelse i fokus. Den ble ratifisert av Norge den 8. januar 1991. I fortalen til konvensjonen fremheves det som et generelt prinsipp at barn, på grunn av sin fysiske og psykiske umodenhet, har behov for spesielle beskyttelsestiltak og sær­

lig omsorg. Konvensjonen anerkjenner barnet som et selvstendig individ med uavhengige rettig­

heter, også i tilfeller hvor barnets interesser er forskjellig fra hva foreldrene måtte ønske. Bar-nets fulle menneskeverd og integritet skal respek­

teres, noe som skal komme til uttrykk gjennom barnets mulighet til selv å påvirke sitt liv og få sine meninger hørt. I en felles uttalelse fra barne­

ombudene i de nordiske land uttrykkes det at konvensjonen er et verktøy til «systematisk å innfø­

re barneperspektivet i beslutningsprosesser og i virk­

somheter som berører barn og unge». (Barneombu­

det et al 1999, s. 6).

Begrepet «barneperspektiv» forklares blant annet som hvordan verden ser ut fra barnets syns­

vinkel, hvordan barnet ser, hører, opplever og fø­

ler i visse situasjoner.

Konvensjonen overvåkes på internasjonalt plan av Barnekomiteen, men det foreligger ingen individuell klagerett etter Barnekonvensjonen, slik det gjør etter EMK. I Norge er det Barneom­

budet som har til oppgave å følge med på om norsk forvaltningspraksis og rettspleie er i sam­

svar med barnekonvensjonen.

Barnekonvensjonen har som utgangspunkt at det først og fremst skal tas hensyn til hva som er barnets beste, se artikkel 3 nr. 1 som sier:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsor­

ganisasjoner, domstoler, administrative myn­

digheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Dette er en generell bestemmelse som ikke hjemler noen spesielle rettigheter eller plikter. Barnets bes­

te skal imidlertid tas med i vurderinger som berø­

NOU 2009: 1 131

Individ og integritet Kapittel 14

rer barnet. Artikkel 3 vil altså være et sentralt tolk­

ningsprinsipp når barns rettigheter skal utledes av konvensjonen for øvrig (se mer i Smith og Lødrup 2006, s. 31ff). I tillegg vil prinsippet være et viktig hensyn når nasjonal rett skal anvendes overfor barn og unge, på samme måte som den tilsvarende be­

stemmelsen om «barnets beste» i barneloven.

Barns rett til personvern presiseres i artikkel 16:

1. «Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.

2. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep. »

Konvensjonen gir beskyttelse mot inngrep i pri­

vatliv og familieliv i vid forstand. På samme måte som for den tilsvarende bestemmelsen i EMK ar­

tikkel 8, vil beskyttelse av barns personopplysnin­

ger måtte anses omfattet av begrepet «privatliv».

Se mer om personopplysningsvernet etter EMK artikkel 8 i rapportens 16.1.3. Barnekonvensjo­

nens kapittel 16 vil være et relevant utgangspunkt for flere av de drøftelsene som gjøres senere i denne rapporten og som gjelder barns person­

vern eller bruk av barns personopplysninger.

I artikkel 12 slås det fast at barnet har rett til å uttale seg og at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt:

1. «Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets syns­

punkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2. For dette formål skal barnet særlig gis anled­

ning til å bli hørt i enhver rettslig og adminis­

trativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.»

Bestemmelsen innebærer at man skal ha respekt for barnets egne meninger og at barnets mening skal høres og tillegges vekt i beslutninger som vedrører dennes situasjon og omgivelser.

Barns uttalelsesrett og medbestemmelsesrett etter barnekonvensjonen vil være et viktig ut­

gangspunkt når man skal vurdere barnets rett til å bli hørt i saker som gjelder deres privatliv og bruk av personopplysninger, herunder vurderin­

ger knyttet til samtykkekompetanse. Nødvendige

innskrenkninger i barns rett til selvbestemmelse må ta utgangspunkt i hva som er barnets beste.

I forlengelsen av dette slås det fast i artikkel 13 at barn har krav på ytringsfrihet. Bestemmel­

sens første ledd lyder:

«Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hen­

syn til grenser, enten det skjer muntlig, skrift­

lig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjen­

nom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.»

Denne bestemmelsen mener kommisjonen er et sentralt utgangspunkt når det gjelder barns rett til å kommunisere elektronisk, samt benytte for ek­

sempel Internett til informasjonsinnhenting eller som en arena for å ytre sin mening.

14.2.2 Personopplysningslovens samtykkebestemmelser

Personopplysningslovens regler vil i utgangs­

punktet gjelde for behandling av personopplysnin­

ger om barn og unge innenfor alle samfunnsområ­

der og sektorer.

Spesielt for denne gruppen er at de er mindre­

årige, noe som reiser flere problemstillinger i for-hold til spørsmål om samtykkekompetanse. Skal det innhentes samtykke fra barnet selv, av forel­

drene eller fra begge? Hva kan foreldrene gi sam­

tykke til på vegne av barnet, og hvilke skranker finnes det for foreldrenes adgang til å bruke per­

sonopplysninger om egne barn? Når har foreldre­

ne rett til innsyn i opplysninger om barnet? Et an-net aspekt er håndhevelse av loven når opplysnin­

gene behandles (brukes) av barnet selv, for eksempel når barn/unge publiserer bilder av an­

dre på Internett.

Det følger av de alminnelige reglene i person­

opplysningsloven §§ 8 og 9 at innhenting og bruk av barn og unges personopplysninger som hoved­

regel skal baseres på et samtykke, enten fra bar-net selv eller fra dennes foresatte. I forarbeidene til loven er det uttalt at «for mindreårige […] som ikke kan samtykke selv, må spørsmålet om sam­

tykke skal gis vurderes av vergen» (Ot.prp. nr 92 (1998-99), s. 103). I Datatilsynets praksis er det lagt til grunn at når barnet når en viss alder, vil det selv ha både samtykkekompetanse og eventuell nektelseskompetanse.

Hvem som kan avgi et gyldig samtykke, bar-net og/eller foreldrene vil måtte vurderes konkret i lys av alder, modenhet og hva slags opplysninger

Kapittel 14 Individ og integritet

det er snakk om. Barnelovens generelle regel om gradvis selvbestemmelse vil være relevant her, se nedenfor. Det viktigste er at barnet må være i stand til å se rekkevidden og konsekvensen av å gi fra seg sine personopplysninger, hvis ikke vil samtykket ikke anses tilstrekkelig informert.

Datatilsynet og Forbrukerombudet har utar­

beidet en veiledning om barn og unges samtykke­

kompetanse (Datatilsynet 2004). Veiledningen er basert på prinsippet i blant annet barneloven om barns rett til gradvis selvbestemmelse og gir ut­

rykk for anbefalte aldersgrenser på ulike områ­

der. I følge veiledningen kan mindreårige som har fylt 15 år som hovedregel selv samtykke til inn­

henting og bruk av egne personopplysninger. Det­

te gjelder imidlertid kun for forholdsvis trivielle opplysninger, som rene kontaktopplysninger som skal brukes til formål som er oversiktlige for bar-net selv. Eksempler på slike formål er administra­

sjon av konkurranser og klubber. Den som samler inn opplysningene må uansett foreta en konkret vurdering av om den mindreårige forstår hva ved­

kommende er med på og ta særlig hensyn til opp­

lysningenes art og omfang. Det må også iverkset­

tes tiltak for kontroll av barnets alder.

Innhenting av sensitive personopplysninger bør i følge veiledningen normalt forutsette forel­

drenes samtykke. Det fremheves videre at bilder med erotisk eller seksualiserende innhold skal be-handles som sensitive personopplysninger. Det uttales også at det ikke kan samles inn personopp­

lysninger om andre personer fra mindreårige.

Etter Personvernkommisjonens oppfatning vil slike retningslinjer være viktige når man skal vur­

dere barn og unges kommunikasjon via Internett samt publisering av bilder etc., se nedenfor.

Personopplysningslovens og barnelovens ge­

nerelle regler vil suppleres av bestemmelser i spe­

siallovgivningen, og her kan det finnes særskilte regler om når umyndige har samtykkekompetan­

se. Eksempelvis følger det av pasientrettighetslo­

ven § 4-4 at mindreårige som hovedregel selv kan samtykke til helsehjelp når de har fylt 16 år. I hel­

seregisterloven § 5 er det slått fast at barn helt ned til 12 år kan ha samtykkekompetanse ved be-handling av helseopplysninger, når det av grunner som bør respekteres ikke er ønskelig for den min­

dreårige at opplysningene gjøres kjent for forel­

drene eller andre med foreldreansvar. Etter adop­

sjonsloven skal barn over 12 år samtykke til adop­

sjon, og barnet skal fra fylte 7 år gis anledning til å uttale seg. Retten til å bli hørt gjelder også for yn­

gre barn som ut fra alder og modenhet vurderes å være i stand til å danne seg egne synspunkter.

Spørsmålet om samtykke er særlig problema­

tisk i forbindelse med barn og unges internett­

bruk. Dette gjelder både i forhold til om barnet er i stand til å se omfanget av og konsekvenser av pu­

blisering av for eksempel bilder og tekst, og i for-hold til vurderingen av om barnet er gammelt nok til å ta beslutningen om publisering.

Etter det Personvernkommisjonen har erfart reiser saker hvor foreldre publiserer opplysninger om og bilder av egne barn på Internett særlige ut­

fordringer i forhold til spørsmålet om samtykke­

kompetanse. Personvernkommisjonen har rede­

gjort nærmere for denne problemstilingen i kapit­

tel 14.3.5.

I kapittel 14.3.6 nedenfor vil Personvernkom­

misjonen også peke på noen utfordringer som opp­

står når det gjelder samtykke fra barn til bruk av personopplysninger for markedsføringsformål.

14.2.3 Barnelovens regler om

foreldreansvaret og barnets beste Også barneloven har regler som får betydning for barns personvern, både når det gjelder håndterin­

gen av deres personopplysninger og ivaretakelsen av barnets personlige integritet.

Et viktig utgangspunkt er de pliktene foreldre­

ne har overfor egne barn, både når det gjelder å utøve omsorg for barnet og retten til å bestemme for barnet i personlige forhold. Dette er nærmere regulert i barneloven § 30 flg. Foreldrene har rett og plikt til å bestemme for barna når de ikke selv har forutsetninger for å treffe fornuftige og be­

grunnede avgjørelser. Foreldreansvaret skal utø­

ves ut fra barnets interesser og behov. Slike «per­

sonlige forhold» må også gjelde tilgang til og bruk av informasjon som beskriver barnet og iverkset­

telse av tiltak som kan krenke barnets psykiske og fysiske integritet.

Etter hvert som barnet vokser til, har det både medbestemmelses- og selvbestemmelsesrett, av­

hengig av alder og grad av modenhet, se §§ 31 og 33. Det foreligger en plikt til å høre barnets me­

ning fra fylte 7 år, og fra fylte 12 år skal barnets mening tillegges stor vekt. Reglene om selvbe­

stemmelse i barneloven § 33 er av betydning når man skal tolke samtykkekravene i andre lover.

Et sentralt fokus i norsk barnerett er hva som er til barnets beste. Dette får betydning for tolknin­

gen av andre regler som regulerer forholdet mel­

lom foreldre og barn, fordi foreldreansvaret skal utøves til barnets beste. I Personvernkommisjo­

nens arbeid har det vært tydelig at prinsippet om barnets beste blir stilt overfor nye utfordringer når

NOU 2009: 1 133

Individ og integritet Kapittel 14

det gjelder foreldrenes publisering av opplysnin­

ger og bilder av egne barn på Internett. Se særlig avsnitt 14.3.5 nedenfor.

14.2.4 Ivaretakelse av personvernet i

opplæringsloven og barnehageloven I løpet av skolegangen vil det bli samlet inn store mengder informasjon om det enkelte barn. Som eksempler kan nevnes klasselister, meldinger mellom hjem og skole, dokumenter med vurde­

ringer og karakter, resultater fra nasjonale prøver og utvisningsvedtak. Her vil det fremkomme både trivielle opplysninger og langt mer sensitiv infor­

masjon, noe som gjøre at personvernet utfordres i større eller mindre grad.

Det vil også foregå informasjonsflyt mellom skolen og skoleeier. For eksempel er det lovens utgangspunkt at kommunen/fylkeskommunen gjør vedtak om spesialundervisning for den enkel­

te elev, og kommunen skal ha halvårsrapporter for hver enkelt elev som har spesialundervisning.

I skolemiljøsaker, som for eksempel mobbesaker, vil det bli nedtegnet opplysninger om både den som krenker og den krenkede. Personvernet ut­

fordres ellers av den økende bruk av datamaski­

ner og Internett i opplæringen, både ved bruk av IKT-baserte læringsplattformer og elevenes egen bruk av datamaskin.

Opplæringsloven har ingen direkte bestem­

melser om barns personvern eller behandling av personopplysninger og vil i stor grad suppleres av personopplysningsloven, barneloven og annet re­

gelverk som gjelder for barn og unge. Det er imid­

lertid forutsatt i lovens formålsbestemmelse at alle i skolen «skal arbeide for å hindre at elevar, lærlingar og lærekandidatar kjem til skade eller blir utsette for krenkjande ord eller handlingar», jf. § 1-2.

Opplæringsloven inneholder dessuten flere bestemmelser som forutsetter behandling av per­

sonopplysninger, for eksempel § 15-3 som påleg­

ger skolen å gi opplysninger til barneverntjenes­

ten ved mistanke om omsorgssvikt og § 14-1, 4.

ledd som pålegger både de som er ansvarlig for opplæring og de som får opplæring å gi opplysnin­

ger til bruk for evaluering og rapportering. Lo­

vens § 15-1 om taushetsplikt, med henvisning til forvaltningslovens regler, er relevant for person­

vernet da den ivaretar hensynet til konfidensiali­

tet.

For førskolebarn vil barnehageloven være re­

levant. Også her er det regler om utlevering av opplysninger til sosialtjenesten og barneverntje­

nesten, se §§ 21 og 22, samt en presisering av for­

valtningslovens regler om taushetsplikt.

In document Individ og integritet NOU (sider 132-135)