Petersen, Penner og Høgsnes (2011) ser spesielt på inntektsforskjeller blant foreldre i Norge.
De brukte sysselsettingsdata for hele populasjonen av personer i arbeiderklassejobber (blue collar workers) i sentrale sektorer i Norge i perioden 1979-1996. De fant at den negative sammenhengen mellom å få barn og inntektsutviklingen blant kvinner er en følge av hva slags type arbeid de hadde (mødre og ikke-mødre som jobbet i samme yrke og firma tjente det samme), i tillegg sank inntektsstraffen for mødre betraktelig i løpet av perioden de undersøkte (1979-1996). De beskriver tre hypoteser som er satt frem som forklaringer på inntektsstraffen for mødre; seleksjon, behandling (treatment) og diskrimineringshypotesen.
Seleksjonshypotesen antar at de faktorene som fører til at kvinner velger å få barn er de samme faktorene som fører til at de tjener mindre. Lavere karriereambisjoner kan gjøre at kvinner velger å få barn tidligere enn karriereorienterte kvinner. Barn i seg selv har i denne hypotesen ikke noe med nedgangen i kvinners inntekt. Behandlings-hypotesen antar at å få barn endrer arbeidsmarkedsadferden til kvinner og resulterer i lavere inntekt. Én mekanisme antar at mødre har lavere innsats på arbeid enn hva ikke-mødre har. Dette kan skyldes
spesialisering i husholdet hvor kvinner reduserer deres arbeidsmarkedsinnsats (Becker). Dette kan også skje uten at de skifter jobb, eller at de skifter til en mindre tidkrevende jobb. Én annen mekanisme innenfor behandlingshypotesen er redusert humankapital i løpet av morskap og ekteskap. Man går glipp av erfaring og kursing som et resultat av deltid og
25 karrierepauser. Under disse mekanismene burde inntektsstraffen for mødre ha blitt redusert da barnehagedekningen har økt og deling av husarbeid har blitt mer likestilt (Petersen et al. 2010, 1276-77). Spørsmålet er om arbeidet i hjemmet er blitt likestilt. Diskrimineringshypotesen antar imidlertid at mødre ikke er annerledes på arbeidsmarkedet enn ikke-mødre. Den antar heller at arbeidsgivere diskriminerer mødre. Det kan være direkte eller statistisk
diskriminering, altså en forventning hos arbeidsgiver om at kvinner vil bli mødre og at mødre er mindre produktive enn andre.
Alle de tre hypotesene går ut på at mødre får en inntektsstraff relativt til ikke-mødre, men de er ulike når det gjelder hva slags mekanismer som er i spill. De peker på norske
familiepolitiske tiltak som en viktig kontekst når man studerer inntektsstraff for mødre som at fedre også er forventet å dele foreldrepermisjonen med mor (fedrekvoten). Men selv om de fleste familiepolitiske tiltak er rettet mot begge foreldre er det som regel mor
familiepolitikken berører. Dette gjør at kvinner har omtrent like høy arbeidsdeltakelse som menn, imidlertid med en høyere andel deltidsarbeid enn hva menn har. I annen rekke har familiepolitikken en effekt på fedre. Lovgivningen har hatt som mål å endre normer for hvordan familier opererer. Dette gjelder hvordan familien organiserer husholdet med arbeid, husarbeid og å ta seg av barna (Petersen et al. 2010, 1277-79).
ø
Resultatene fra Petersen et al.s studie var at seleksjon forklarte noe av ekteskapelig premie og en klar inntektsstraff for mødre. Men behandling stod for nesten hele inntektsstraffen for mødre. I tillegg fant de at det var en nedgang i mødres inntektsstraff over tid (2010, 1285).
Deres studie viser utvikling før 2000-tallet. For årene etter dette kommer noe lignende fra Cools og Strøm i 2014.
Cools og Strøm (2014, 1) undersøker inntektsstraff for foreldre i det de kaller
to-inntektssamfunnet ved bruk av registerdata i perioden 1997-2007. De finner en betydelig inntektsstraff for mødre i Norge, selv om den er noe lavere enn de fleste andre OECD-land.
Inntektsstraffen de fant gikk fra 1,2 % hos kvinner med grunnskole som høyest oppnådd utdanning, til 4,9% for kvinner med mer enn fire års høyere utdanning. Arbeidserfaring og betalt foreldrepermisjon forklarte ikke inntektsstraffen, noe som indikerer at den norske institusjonelle konteksten beskytter mødre for inntektsstraffer som følge av brudd i karrieren.
Det er stor variasjon i effekten av å få barn på inntektsstraff, men størst er den i privat sektor
26
og for mødre som jobber fulltid. De finner også en svak inntektsstraff for fedre. Også for menn er straffen størst for den som jobber fulltid og i privat sektor. En stor del av menns inntektsstraff kan forklares av uttak av foreldrepermisjon. I likhet med andre land er det imidlertid moren som bærer største delen av inntektsstraffen. De finner indikasjoner på at det er redusert innsats heller enn tap av humankapital som forklarer familiens kjønnsforskjell i inntekt. Med en større arbeidsbyrde i hjemmet kan det påvirke innsatsen på jobben negativt. I grupper hvor inntekt i større grad er preget av innsats på jobben (høyt utdannede kvinner, kvinner som jobber fulltid og i privat sektor) hadde sterkere inntektsstraff enn i andre yrker.
De fant imidlertid også en inntektsstraff for fedre, selv om denne var liten, som er i tråd med at fedre nå i større grad enn tidligere er deltakende i å ta vare på barna. I motsetning til hos mødre vil lengden på uttak av foreldrepermisjon ha en effekt på inntekten deres. Dette kan skyldes at når menn tar lang permisjon, noe som er litt mindre vanlig, kan det være et signal om større involvering i barna heller enn at det er snakk om tap av humankapital (Cools og Strøm 2014, 24).
27
4 Teoretisk rammeverk
Partnervalg er i moderne vestlige samfunn i stor grad knyttet til kjærlighet og tiltrekning. Men kjærligheten er ikke vilkårlig. På individnivå er partnervalg påvirket av preferanser. Tilgang på ulike partnermarked og sammensetningen av disse begrenser mulighetsstrukturen og påvirker sjansene for at individene får realisert sine preferanser. Preferanser reflekterer sosiale og kulturelle verdier, noe som gjør at attraktivitet er forventet å variere blant grupper, men også over tid. Folk med lik kulturell bakgrunn er forventet å dele en «common universe of discourse» (Birkelund og Heldal 2003, 3). I innledningen av oppgaven har jeg vist at
utdanning er en viktig faktor for pardannelse og at endringer i befolkningens utdanningsnivå har vært en pådriver bak viktige endringer i familieadferd. Temaet for oppgaven er kvinners relative inntekt til sin partner, og om dette varierer med relativ utdanning i par. Relativ inntekt til sin partner kan være et mål på hvordan familien organiserer seg, om det blir en polarisering mellom familien når like danner par, samt at det sier noe om kvinner og menns inntekt.
Arbeidsdeling, kjønnsroller og individualisering av parforhold er sosiologiske teorier som blir relevante i mulige forklaringer på hvordan relativ utdanning henger sammen med kvinners relative inntekt i forhold til mannen.
I dette kapittelet skal jeg presentere et teoretisk rammeverk for oppgaven. Først tar jeg for meg en historisk gjennomgang av klassikernes syn på arbeidsdeling mellom kjønnene, deretter Beckers teori om spesialisering og Oppenheimers kritikk av denne. Deretter
presenterer jeg teorier om å forklare familieendringer, Bernards ekteskapsgradient, kvinners nye rolle, Frasers familiemodeller og psykologiske perspektiver på valg av partner. Disse perspektivene vil senere bli brukt for å diskutere og forstå mine funn.