Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) åpnet Tokke-Vinjevassdraget for revisjon av konsesjonsvilkårene i 2007 (Sørensen 2013). Dette innebærer å revurdere miljøforhold knyttet til reguleringsinngrepene, og ev. nye vilkår for å bøte på miljøskader. Tokke-Vinjevassdraget fikk konsesjon i 1957 med ytterligere reguleringer i 1960 og 1964. Det er en av Nord-Europas største vasskraftutbygginger. Sju kraftverk ble bygd i perioden 1957-1979 (Fig. 1.1). Midlere produksjon i et normalår er ca. 4300 GWh tilsvarende 4 % av Norges totale kraftproduksjon. Innsjøen Bandak (72 moh, areal 26,4 km2, volum 3,2 km3, omkrets 60,2 km, maks. dyp 325 m, gjennomsnitts dyp 121,5 m) er regulert 2,54 m, og Tokkeåi (4,2 km, fall 23 m, fallgradient 1:209, elveleie areal > 340 000 m2) har en sterkt regulert vannføring. Reguleringen eies og drives av Statkraft Energi AS (Statkraft Energi 2005).
Figur 1.1. Magasin (blå) og kraftverk (gule ringer) i Tokke-Vinjereguleringen. Rød ring omgir deler som i hovedsak omhandles i denne rapporten. For mer detaljer se vedlegg 1. Fra (Statkraft Energi 2005).
Blant alle norske vannkraftkonsesjoner som kan revideres innen 2022, er vassdragsavsnittet Tokkeåi innenfor Tokke-Vinjereguleringen kategorisert som et 1.1 vassdrag av Norges Vassdrags- og Energidirektorat og Miljødirektoratet (Sørensen 2013). Det er høyeste kategori og beskrives som
«vassdrag med stort potensial for forbedring av viktige miljøverdier, og med antatt lite eller moderat krafttap i forhold til forventet miljøgevinst». En slik revisjon skal bl.a. bygges på best tilgjengelige kunnskap, og utløser derfor gjerne ulike faglige undersøkelser.
Ørretundersøkelser og nøkkel-habitater
Det er tidligere gjort flere fiske-biologiske undersøkelser i Tokkeåi-Bandak, bl.a. med undersøkelser av rekruttering/tettheter i Tokkeåi, gytegroper til storaure og telemetristudier av ørret (Salmo trutta) (Thue & Wollebaek 1999; Tranmæl & Midttun 2005; Wollebaek, Thue & Heggenes 2008; Heggenes, Fjeldheim & Brattesta 2017). Et større ferskvannsøkologisk prosjekt i Tokkeåi-Bandak ble sluttført i 2014 (Kraabøl et al. 2015a). Dette viste bl.a. at Tokkeåi er viktig gyte- og rekrutteringselv som gir ‘god’
rekruttering av ‘vanlig’ ørret, men at antall stor ørret er sterkt redusert i senere år, og at deltaområdet ved Tokkeåis innløp i Bandak synes å være et viktig næringsområde. Den representerer et større, produktivt areal i et innsjø-økosystem som ellers er preget av svært bratte og næringsfattige strandsoner.
Tokke-Vinjevassdraget har flere kjente lokaliteter med stor ørret, men særlig knyttet til Tokkeåi-Bandak (Thue & Wollebaek 1999; Wollebaek, Thue & Heggenes 2008; Kraabøl et al. 2015a). Med hensyn til storaure, ble det i Sørensen (2013) skilt på spesielt viktige storaurebestander og andre storaurebestander eller vassdrag med stor andel storvokst ørret. Spesielt verdifulle storaurebestander ble sidestilt med bl.a. laks i nasjonale vassdrag og vassdrag med andre spesielt viktige anadrome bestander (jfr. Vedlegg 4 i (Sørensen 2013)). Storaureen i Tokkeåi er vurdert som en spesielt viktig storaurebestand, og verdien satt til svært stor (SS) i revisjonsrapporten.
Vandringer og områdebruk til ørret som jo er avgjørende for hvor sammenhengende og dynamiske elv-innsjø økosystemer er og dermed må forvaltes, er imidlertid ikke spesielt undersøkt. Det var derfor hovedmålet for det prosjektet som rapporteres her. Større ørret synes å bruke store deler av hele Tokke-Bandak økosystemet, men det arealmessig svært begrensede delta området synes å være
et viktig oppvekstområde for ørret i større deler av Tokke-Bandak systemet. Det er vel kjent at betydningen av ulike habitat kan variere mye, at noen habitatområder er ‘underskudds’-habitat, mens andre har ‘overskudds’-habitat (source-sink dynamikk; (Pulliam & Danielson 1991; Pulliam 1996)). Slike overskuddshabitater kan ofte være romlig svært avgrenset og ha en spesiell funksjon, og kalles da ofte «source»- eller nøkkel-habitater. Det er selvsagt særlig viktig å identifisere og avgrense mulige source-/nøkkel-habitater. Gyteområder for ørret er slike velkjente nøkkelområder.
Kunne deltaområdet også ha en slik nøkkelfunksjon for oppvekst, både for liten og større ørret?
Stor ørret og storaure
Bestander med stor ørret representerer spesielle biologiske og kulturelle verdier (Dervo, Taugbøl &
Skurdal 1996; Garnås et al. 1997). Det kan imidlertid være en forskjell på «stor ørret» og «storaure», selv om det kan være glidende overganger (Ugedal, Næsje & Forseth 1999). En mer enhetlig definisjon er under utredning av Miljødirektoratet. Det vi kaller storaure blir oftest karakterisert ved sin særskilte livshistorie; den er fiskespisende, og gjør relativt lange vandringer. Storaure kan stille særskilte krav til nærings- og gytehabitat. Om de vanligvis utgjør egne genetiske enheter er lite undersøkt og mer uklart (Wollebæk, Roed & Heggenes 2011; Kraabøl et al. 2015a; Wollebaek, Heggenes & Roed 2018). Storaure er en av innlandsvassdragenes mest verdifulle fiskeressurser, og er ofte særlig attraktivt for sportsfiskere (Kraabøl & Aass 1995; Aass & Kraabøl 1999). Historisk kan også storaure ha betydd mye for lokalt næringsfiske. Vassdragsreguleringer har hatt negative effekter på rekruttering og gytebestand (Aass & Kraabøl 1999) og regnes som den mest alvorlige trusselen for storaure i Norge (Dervo, Taugbøl & Skurdal 1996). Bandakørreten regnes som en av de få opprinnelige (‘klassiske’) storaurebestander i Norge, ettersom Bandak er den øverste forekomsten av naturlig innvandret ørret i dette vassdraget (Kraabøl 2010). Storaure i Tokkeåi-Bandak er en av flere genetisk ulike ørretbestander i systemet (Kraabøl et al. 2015a). Storauren blir relativt gammel med en jevn og utholdende vekst (Tranmæl & Midttun 2005; Heggenes, Sageie & Kristiansen 2009;
Johnsen et al. 2012; Kraabøl et al. 2015a). Fra lokale fiskere og tidligere undersøkelser på ørret i Tokkeåi og Bandak, vet vi hvor den store ørreten gyter på tilgjengelige arealer i Tokkeåi (Heggenes, Fjeldheim & Brattesta 2017). Men vi trenger mer kunnskap både om hvordan ‘vanlig ørret’ og den store ørreten bruker sine habitater i Bandak og Tokkeåi; når og hvordan den vandrer opp i elva og bruker gyte- og oppvekstområdene der (Tranmæl & Midttun 2005) og betydningen av vannføring og
eventuelle vandringshinder i elva, ev. oppvekst på elv og i deltaområdet, og hvordan ørreten vandrer, spiser og vokser i Bandak. Et hovedmål er å identifisere ev. begrensende flaskehalser i livssyklus til særlig stor ørret, og om disse ev. er koblet til reguleringsregimet i Tokkeåi og/eller Bandak. Uheldigvis er både manøvreringsregimet, fiskeregler/beskatning og elveleiet endret vesentlig, og til dels samtidig, i de senere år. Dette gjør det vanskelig å skille årsaksfaktorer fra hverandre. Eksempelvis er det i Tokkeåi per i dag en selvpålagt minstevannføring i elva (4-12 m3s-1, varierende over året, minimum oppjustert fra 2 til 4 m3s-1 etter anbefalinger i (Kraabøl et al. 2015a)), men driftsutfall i Lio Kraftverk forekommer med usikker frekvens. Det ble også bygd 15 terskler i Tokkeåi i 1970-årene, uten å undersøke fiskevandring. På den annen side er det etter ca. år 2000 innført forskjellige frivillige manøvreringshensyn for fisk, og det er i de seneste år (2014-2016) gjennomført omfattende rehabiliteringstiltak i form av ombygging/fjerning av terskler i Tokkeåi og bunn-harving av relativt store elveområder (Heggenes, Fjeldheim & Brattesta 2017). Den biologiske responsen på slike endringer tar tid, og det kreves flerårige undersøkelser for å kontrollere en slik eventuell respons. I Bandak er det ikke gjort fysiske endringer, men betydningen av manøvreringsregimet er usikker. Et tidvis betydelig fiske etter stor ørret i Bandak er også en viktig faktor (Kraabøl 2010). Tidligere prosjekter gir svar på noen av disse spørsmålene (Johnsen et al. 2012; Kraabøl et al. 2015a), men særlig vandringene og habitatbruken til stor ørret er ikke spesielt undersøkt.
På denne bakgrunn var målet for vårt prosjekt å undersøke habitatbruk og vandringer til ‘vanlig’ ørret og storaure i Bandak og Tokkeåi. Det er behov for kunnskap om hvordan ørret gjennom livshistorien bruker innsjøen og elva, om noen områder er særlig viktige, og hvordan dette påvirkes av reguleringen via vannføringer i Tokkeåi og vann-nivå i Bandak. Fordi dette er et stort økosystem med både elv og innsjø med til dels store dyp, og undersøkelsene skulle gå over flere år, ble hydroakustisk telemetri valgt som metode (se Metoder og materiale).
Denne rapporten sammenfatter data og resultater fra de hydroakustiske undersøkelser på ‘vanlig’
ørret og storaure i Bandak-Tokke i perioden 2014-2016. En del resultater basert på data fra 2014 er tidligere rapportert i en masteroppgave (Fjeldheim 2016). Det overordnede mål, å undersøke nærings- og gytevandringer og habitatbruk til ‘normal’ og storaure, hadde et fokus på elv og deltaflate, og hvordan dette påvirkes av reguleringen via vannføringer i Tokkeåi og vann-nivå i Bandak. Mer spesifikt ville vi belyse om i) det er vandringshinder i Tokkeåi på lave vannføringer, ev.
hvor lave, ii) hvilke deler av Tokkeåi/type habitat som er viktige refugier for storaure når den
oppholder seg i Tokkeåi, iii) hvilke deler av Tokkeåi er viktige gyteområder for storaure, iv) hvilke og hvor store områder i Bandak som brukes både av ‘normal’ og storaure, v) hvordan rekrutter fra elv eventuelt vandrer ut og bruker deltaområdet, og til sist, vi) hvordan særlig storaure bruker/vandrer i hovedbassenget i Bandak.