Implikasjoner for teori

Som det kommer frem i 3.1 Metode, har jeg benyttet meg av teoridrevet case-studie. Av den grunn har teorien stått sentralt for å belyse problemstillingen. Oppgaven bygger på et

rammeverk inspirert av Kale og Singh (2009), Das og Teng (2001) og Niesten og Jolink (2015).

Dette tar for seg sammenhengene mellom fasene ved allianseinngåelse, hvordan de påvirker tillit og oppfattet risiko. Den tar også for seg hvordan kapabiliteter blir utviklet og hvordan de påvirker allianseinngåelse og den effekten den har på tillit og oppfattet risiko.

Sammenhengene som har blitt gjort rede for i kapittel 2. Teori blir i stor grad bekreftet analysen og diskusjonen. Det er allikevel enkelte årsak-virkning-sammenhenger som i mindre grad har blitt belyst gjennom modellen, som har hatt større innvirkning enn først antatt. Det er også noen sammenhenger som kommer tidligere frem, enn det den originale modellen fanger. Den reviderte modellen har også bedre forutsetninger for å kunne bli brukt på et generelt grunnlag.

Figur 8: Revidert teoretisk modell basert på funn

Sammenhengen mellom allianseinngåelse og tillit

Som det kommer frem i kapittel 4. «Analyse og resultat» og kap. 5. «Diskusjon» bruker etablerte og nyetablerte selskaper oppgave- og partnerrelaterte kriterier (Cummings &

Holmberg 2012) i prosessen med partnerselektering (Kale & Singh 2009). Dette har stor innvirkning på tillit basert på kompetanse og godvilje (Das & Teng 2001). Videre påvirker tillit oppfattelsen av risiko knyttet til relasjoner og prestasjoner. Det kommer derimot tydelig frem at man legger grunnlaget for hvordan man utarbeider styringsform gjennom partnerseleksjon. Funnene fra kap 4. «Analyse og resultat» vitner om at begge parter er opptatt av å bygge tillit, spesielt i prosessen ved å velge samarbeidspartner. Gjennom tidlig fase vil man avdekke om det er potensiale for samarbeid, både med tanke på kompetanse og godvilje. Det er ikke før begge parter ser potensialet at man inngår i en prosess med å utarbeide styringsformer. Man kan si at denne fasen er et resultat av det som kommer frem av partnerseleksjon, tillit og den effekten det har på oppfattet risiko. Med dette kan man påstå at kontrollmekanismer i mindre grad påvirker tilliten mellom partene.

Sammenhengen mellom styringsformer og partnerselektering

Valg av styringsformer påvirker hvor omfattende prosessene ved partnerselektering er. Som det kommer frem i kap 4. og 5. analyse og diskusjon benytter bedrifter seg av omfattende prosesser for å vurdere den potensielle samarbeidspartneren ved bruk av egenkapitalandel, enn om man benytter kontrakter. Noe av grunnen er at man i større grad vil være sikker på at begge parter har like intensjoner gjennom blant annet felles interesser, da forpliktelsene for begge blir større. Man kan se at partene bruker styringsformer som et verktøy for å fremme det man har blitt enige om gjennom seleksjonsfasen.

Det er en form for sammenheng mellom partnerseleksjon og utarbeidelse av styringsformer (Ding et al. 2013). Ved valg av egenkapitalandel som styringsform kommer det frem av analysen at etablerte selskaper gjør grundigere undersøkelser, enn om man ønsker å benytte seg av kontrakter.

Sammenhengen mellom konkurranse, oppfattet risiko, motivasjon og bruk av kriterier Hvilke styringsformer man ønsker å benytte seg av, må ses i sammenheng med hvilken motivasjon man har ved å inngå i strategiske allianser. Motivasjonen bak inngåelse i strategiske allianser påvirker også hvilke kriterier man benytter seg av i vurderingen av potensielle samarbeidspartnere, og hvor nøye undersøkelser man foretar seg. I all hovedsak knyttes motivasjonen bak inngåelse i strategiske allianser hvorvidt man ønsker å

effektivisere eksisterende virksomhet, eller tre inn i nye markeder (Cummings & Holmberg 2012). I kapittel 4.1 trekker både etablerte og nyetablerte selskap økt konkurranse som en faktor som påvirker motivasjonen ved inngåelse i allianser. Ved å benytte Das og Teng (2001) sitt rammeverk og tankegang, vil økt konkurranse påvirke den oppfattede risikoen knyttet til prestasjoner. Ved økt konkurranse, blir den oppfattede risikoen større, og når man kommer til et punkt vil man kunne oppfatte risikoen ved å inngå i allianser som lavere enn å ikke inngå i allianser (Cummings & Holmberg 2012; Das & Teng 2001). Når konkurransen blir stor, og motivasjonen for å inngå i strategiske allianser med andre er stor, ser man det som avgjørende at tilliten til den andre parts kompetanse og godvilje reduserer den oppfattede risikoen. Dette gjøres gjennom bruk av oppgave og partnerrelaterte kriterier. Etterhvert som man får mer erfaring i å vurdere potensielle samarbeidspartnere, og kapabiliteten internt i selskapet styrkes, vil man i større grad velge samarbeidspartnere med større potensiale, og den oppfattede risikoen blir lavere. På denne måten øker motivasjonen til å inngå i allianser.

Dette er en positiv årsak-virkning effekt «positiv-feedback-loop» som ved det originale rammeverket ikke kommer frem, og er en effekt som har stor påvirkning på om man faktisk ønsker å inngå i strategiske allianser for å redusere den oppfattede risikoen.

Bruk av uformelle styringsformer

Hvorvidt man benytter seg av uformelle styringsformer, har en sammenheng med

tillitsnivået som oppstår ved vurdering av samarbeid. Dette gjelder spesielt med tanke på tillit basert på godvilje (Das & Teng 2001; Kale & Singh 2009). Uformell styring er i stor grad basert på det relasjonelle og handler om at man skal handle til det beste for samarbeidet (Krishnan et al. 2016). Dette blir i stor grad avgjort ved bruk av partnerrelaterte kriterier som baserer seg på utviklingen av blant annet felles interesser (Cummings & Holmberg 2012).

Effekten av kultur

Som det kommer frem i diskusjonen i kapittel 5.1.3 er det kulturforskjeller mellom etablerte og nyetablerte selskaper. Det at det er fordelaktig å ha en likhet i kultur stemmer, men det setter ikke så store begrensninger for å inngå i samarbeid. Det handler mye om vilje og om man ser på kulturforskjellene som et problem eller en mulighet. Diskusjonen i 5.1.3 viser at bedrifter som ser på det som et problem, kan få utfordringer ved å inngå i allianser med nyetablerte selskaper, sett i lys av etablerte selskaper som ser på det som en mulighet.

Mangel på kunnskap, hvilken effekt det kan ha

En ting det originale teoretiske rammeverket figur 1. og det reviderte figur 8. i mindre grad tar for seg er hvordan kunnskapsmangel kan påvirke prosessen ved allianseinngåelse. Kale og Singh (2009) mener at det kan føre til koordineringsutfordringer. Det kommer tydelig frem av kapittel 4.4 at det er mangel på kunnskap og erfaring fra begge parter, men spesielt blant nyetablerte selskaper. Ved mangel på kunnskap om hva som innebærer å inngå i allianser, og hvordan ulike styringsformer påvirker samarbeidet, kan man få en feil oppfattelse av den reelle risikoen som er iboende i å inngå i allianser (Das & Teng 2001).

Dette belyser nok en gang hvor viktig det er at partene har innhentet nok kunnskap og informasjon om hva det innebærer å inngå i allianser, og hvilke risikofaktorer man må være klar over ved bruk av ulike styringsformer.