I det foregående kapitlet framkom det en forskjell mellom 1) de to første kategoriene: de asylsøkerne som har blitt innhentet av utnyttende kriminelle nettverk på vei til Norge, og de som er fraktet på falske premisser for å bli utnyttet i prostitusjon, og som alle har vært i en tvangssituasjon og utført handlinger som de ikke var forestilt eller ønsket å utføre, og 2) de to siste kategoriene, der tvangen er mer innvevd i komplekse forpliktelser eller overlevelsesstrategier. Identifisering som offer kan dermed oppfattes forskjellig for de ulike gruppene av barn. Det vil også være forskjeller mellom dem, slik de to eksemplene med Zana
og Lucy illustrerer. Opplevelsen av å bli identifisert som et offer for menneskehandel kan frembringe mange ulike følelser og reaksjoner. Både negative og positive følelser kan oppstå som en følge av hvem, hvordan og når identifiseringsprosessen starter. Det kan også være avgjørende om det er politi, barnevern, UDI, mottak eller representant som først tar opp mistanken med barnet, og på hvilken måte den videre prosessen forløper.
Barnet kan både føle lettelse ved å ha blitt identifisert, og frykte personen som identifiserer dem. Reaksjonene kan bestå av flere lag av motstridende følelser. Frykt for å bli returnert til bakmennene eller for å bli sendt tilbake til hjemlandet kan prege tilliten til systemet, likeledes frykt for å bli deportert eller fengslet på grunn av at de oppholder seg ulovlig i landet.
Flere av barna har bakgrunn fra land hvor politi og andre instanser kan være mer eller mindre korrupte, og bakmennene kan ha fortalt dem at det ikke nytter å fortelle noe til politiet, fordi utnytterne samarbeider med dem (Carling 2005, Surtees et al. 2007).
Sjokk, forvirring og desorientering er følelser som ifølge barna beskriver hvordan identifiseringsprosessen oppleves. Barna kan være usikre på om de i realiteten er blitt reddet eller arrestert. Blandede følelser preget av sinne, angst, irritasjon, skuffelse eller depresjon kan gjøre seg gjeldende i møtet med oppfølgingstiltakene, noe som bl.a. ansatte ved de barnevernsinstitusjonene som er tilpasset mindreårige ofre for menneske
handel, forteller om.20 Ulik bakgrunn og varierende språkkunnskaper påvirker hvordan barna forstår konteksten rundt en eventuell identifisering.
Barnas psykologiske status og generelle kunnskap om og tillit til hjelpesystemet varierer fra person til person. Mange har en grunnleggende skepsis mot hjelpetilbud fordi de ikke kjenner til dette fra sine hjemland.
Barna kan også føle seg skamfulle over situasjonen de har kommet opp i. De føler ansvar som fører til selvbebreidelse. I tillegg beskriver flere at identifiseringen ikke nødvendigvis utgjør noen forskjell, fordi det ikke innebærer noen løsning på problemene de hadde før de kom inn i de utnyttende relasjonene. De vil fortsatt ha en vanskelig og uavklart framtid med usikre økonomiske midler (jf. Surtees et al. 2007).
Flere beskriver også at identifiseringsprosessen paradoksalt nok minner om rekrutteringsprosessen (se også Surtees et al. 2007). De blir møtt av voksne som tilbyr dem et sikkert og trygt sted de kan være på mens saken etterforskes. Samtidig blir de ikke, av sikkerhetsmessige årsaker, fortalt hvor stedet som de plasseres på etter bvl. § 429, ligger fysisk, og heller ikke hvor lenge de skal være der. De opplever seg frihetsberøvet, låst inne,
20 Plasseringer på bvl. § 4-29, se også rapporten Ikke våre barn kapittel 7.
62 «De sa du må»
kontrollert, og de får ikke mulighet til å bruke telefon, etc. På denne måten fungerer identifiseringen som et slags ekko som skaper minner om hvordan de kom i kontakt med utnyttere og «hjelpere» som rekrutterte dem inn i ulike relasjoner. Kommunikasjon om hva som foregår, og hva som er hensikten med det, er dermed avgjørende. Oppholdet skjer samtidig med at saken deres etterforskes, og utgangen av saken er usikker. Dette gjelder også en eventuell søknad om oppholdstillatelse. Informasjonen de får, er dermed knyttet til uvisshet.
Samtidig er det sentralt å forstå at til tross for at barna har blitt identifisert og kommet inn i ulike hjelpetiltak, lever de fortsatt med trusler hengende over seg, eller familien deres blir truet når de ikke selv kan innfri forpliktelser eller gjeld. Det kan derfor føles tryggere å holde seg til bakmennene og utnytterne enn å risikere å søke hjelp i et nytt og ukjent miljø.
En representant beskriver plasseringen på institusjon etter bvl. § 429 som veldig vanskelig for den aktuelle jenta: «Det var jo låst hele tiden da og overalt, så hun kunne ikke gå ut og inn, og det var både vanskelig, men også trygt.»
En annen beskriver at gutten opplevde det slik: «Han syntes det var forferdelig å være innelåst der. Det er langt av gårde, det stedet. Det er øde!»
En jente beskriver oppholdet på institusjonen slik:
«Det var veldig vanskelig i begynnelsen, men så etterpå visste jeg at de er der og hjelper meg. Men det var veldig, veldig vanskelig. For jeg er ei jente som klarte meg selv. Jeg fikset alt selv. Finne mat, finne penger, alt mulig. Men der inne kunne jeg ikke gjøre noen ting. Ikke skole, ingenting, og folk måtte hjelpe meg med alt. Livet, jeg har ikke levd. Det var vanskelig. Men det gikk bra etterpå.»
Sitatene illustrerer at barna mister kontroll over sin egen situasjon, og de forstår ikke nødvendigvis hensikten med plasseringene. Flere representanter vi har intervjuet, påpekte også at avgjørelsen om å plassere barna på en institusjon etter bvl. § 429 ofte ble tatt «over hodet» på barna og i løpet av veldig kort tid, slik at barna ikke fikk tid til å fullt ut forstå hva oppholdet og den kommende prosessen innebar.
Barna kan fortsatt være under kontroll av eventuelle bakmenn, selv om de er borte en periode. Dette kan motvirke hvordan de forholder seg til tilbudene om hjelp. At de har kommet seg ut av en trusselsituasjon eller
et narkotikanettverk, utelukker ikke at det ikke er andre utnyttere fra deres fortid som kan oppsøke dem på nytt når de kommer ut av tiltaket. Enkelte vet at nettverkene venter på dem på utsiden, og at det kan være bare et tidsspørsmål før de blir innhentet av fortiden igjen. Ikke minst gjelder dette om utfallet er at de ikke får lovlig opphold, og handlingsrommet deres dermed er begrenset, slik flere i kategori fire opplever. Andre følges tettere opp med eventuell ny identitet og sikre adresser, noe flere av dem i kategori to har erfart.