Hvorfor blir man musiker - og hvorfor frilans?

Hvor finner man forretningsideen «frilansmusiker»? I mitt materiale er de fleste inne på at de begynte med dette simpelthen fordi de ville jobbe med musikk. Musikken kom først – og så ønsket om å leve av den. Dette kan vel relateres til Kolvereids selvrealisering. Noen har tatt en omvei for å komme dit. Flere sier at de var «ganske gamle» da de bestemte seg for å bli

musiker, eller innså at de skulle være det eller prøve å være det. Noen relaterer det til å finne det rette instrumentet. Noen til utdanningen. Noen til nettverk.

Ut fra mitt lille materiale er det stor forskjell på dem som har utdanning som utøvende

musiker og dem som ikke har det. De som har slik utdanning oppgir å ha hatt et svært bevisst forhold til å ville etablere seg som frilansmusiker. De utdannede musikerne hadde med seg sikkerhet og nettverk fra utdanninga og kasta seg uti det med selvbevissthet og en viss trygghet. Utdanningen gir en trygghet i seg selv. En av de aller mest erfarne frilanserne sier for eksempel at han og flere liknende musikere kom ut fra utdanningen og profesjonaliserte hans sjanger, som på det tidspunkt hadde et ganske marinert rykte:

F1: Jeg er en av de første som hadde utdannelse som gikk ut og ble frilanser. Vi hadde en yrkesstolthet. Vår generasjon kom ut og tørket opp hele markedet fordi vi ikke gadd å spille med dritings folk. Det ble mer profesjonelt.

Flere gir uttrykk for at de har ønsket å prøve å leve av musikken. De har vært helt klar over at ikke alle overlever i yrket og bransjen, men har villet gjøre et forsøk. Og har klart seg til nå, og blir etter hvert ganske sikre på at det er mulig å fortsette.

De som ikke har full utøvende musikkutdanning har, ikke uventa, vært mer usikre på valget, eller sier de egentlig ikke har valgt bevisst. De gir uttrykk for å ha blitt musiker mer tilfeldig:

de tok – eller prøvde å ta – andre utdanninger, men så begynte de å jobbe, fikk oppdrag og innså etter hvert at de «var blitt» musikere.

F3: Det var etter at jeg fikk mitt yngste barn at jeg bestemte at jeg måtte være musiker, for «jeg kan jo ikke noe annet».

Hvorfor velger man å jobbe frilans? Det ser ut til å være en del av forventningen til det å leve som musiker. «Alle vet» at det gjør man frilans, så man ser ikke for seg noe annet. Spørsmålet om å være frilans eller ikke blir ikke problematisert – de færreste har sett for seg å leve som musiker på noen annen måte.

Vi har alle hørt om frilansere som er frilansere fordi de ikke får fast jobb. Da jeg gikk inn i dette materialet hadde jeg nok ventet å finne noen sånne. Men ikke én av de jeg har snakket med sier at de valgte frilansing i mangel av muligheter for jobb.

F1: Jeg var veldig klar på at jeg ikke orket noen ni til fire-jobb – og det var så langt tilbake som til slutten av niendeklasse. Jeg så aldri for meg å sitte i et fast orkester – som fast jobb.

Alle bruker ordet frihet – eller muligheten til å styre egen arbeidsdag og eget liv – for å beskrive egen hverdag, og også når de snakker om hvorfor de valgte å jobbe frilans. Dette er også en av Kolvereids seks begrunnelser for å være selvstendig.

Om lag halvparten av informantene har hatt korte og lange vikariat i sammensetninger og orkestre, eller vært ansatt i prosjekt, for eksempel i regi av Rikskonsertene, men har valgt å ikke ta jobber de seinere ble tilbudt, for å kunne gjøre egne ting. På spørsmål om de ønsker eller kunne tenke seg en fast jobb, svarer alle negativt.

F3: Jeg har vært innom det å ha noe som likner på fast jobb. [] Med en gang jeg kommer inn i et sånt s y s t em – herregud alt går så sakte og jeg blir utålmodig og sinna og lei meg og helt frustrert og lurer på hva de vil med livet.

Så det fungerer å være frilanser?

Ja jeg må nok innrømme at det er den måten jeg funker på – og jeg kommer antakelig til å fortsette resten av livet.

I samtalene går det ganske tydelig fram at de fleste har vanskelig å for å tenke seg inn i en situasjon der andre skal bestemme hvordan man skal organisere dagen sin. Flere nevner det å jobbe fast i et orkester som en slags skrekkvisjon – å måtte spille det som andre har bestemt at man skal – når andre har bestemt at man skal, og ha lite eller ingen påvirkning på egen

arbeidsdag. Den samme oppfatningen har mange av å ha en hvilken som helst annen jobb også. Det er en mer og mindre uttalt uvilje til å ha en sjef, å ha noen som blander seg.

De fleste sier at de ikke har vurdert noe annet yrke på alvor, men mange nevner muligheten for å drive undervisning, og enkelte nevner at det kunne vært et alternativ å ha fastjobb, for eksempel i orkester. Men ingen gir uttrykk for å ønske det – det blir mer framstilt som noe man også kunne valgt, men ikke valgte. Frihetstanken er tydelig her også: Det er ens eget valg å jobbe frilans.

Flere er inne på dette med redselen for fastjobb, og hva fastjobb vil gjøre med muligheten til å gjøre det de egentlig vil:

F6: Jeg har hele tiden hatt lyst til å øve mye og spille solo og gjøre mine egne ting, så det var for å ha friheten til gjøre det at jeg ikke ville gå rett inn i en fast jobb [etter utdanningen]...men det var ikke et definert valg [å jobbe frilans], det ble bare sånn.

Alle vet at å jobbe frilans som musiker er økonomisk usikkert. Når de forklarer hvorfor de likevel valgte dette, legger de vekt på ulike ting, men felles for alle er at de ville drive med musikk, og at de dermed var klar over at de valgte bort et liv med økonomisk sikkerhet.

Dermed er det en del av den kalkulerte risikoen at man kanskje ikke klarer å leve av

musikken. På direkte spørsmål om hun har tenkt tanken på om det er mulig å klare seg, svarer

F4: Jeg har aldri vært bekymra for inntektsdelen, for jeg har ikke vurdert det som viktig.

Men man må jo overleve – du kan ikke tenke at du kan spille gratis hele livet?

Nei. Men jeg har tenkt at hvis det ikke går å tjene penger på det som jeg liker aller best, så kan jeg gjøre noe annet [for å tjene penger].

Blant de etablerte gir mange uttrykk for å ha utvikla seg underveis – at de begynte å jobbe med noen typer jobber eller oppdrag, men gjør andre ting nå. Det er en del av friheten de setter pris på, og som bygger trygghet.