Hvilket hjelpebehov har disse barna og hvordan rekruttere dem?

Ser vi på alle disse formene for overgrep som er beskrevet ovenfor, så ser vi til at de varierer i omfang (Killèn 1994). Men hun mener på tross av denne variasjonen å ha funnet noen elementer som er felles for overgrepene. Det er for det første mangel på erkjennelse av respekt for barnets behov og sette barnets behov før sine egne. For det andre trekker hun frem å ha et sterkt og irrasjonelt engasjement i barnet.

Hensiktsmessig hjelp må derfor gis ut fra en grundig helhetsvurdering av barnet og deres behov, som er felles for alle former for overgrep (Killèn smst).

Spørsmålet er om vi ser foreldre-barn relasjoner i omsorgsviktsituasjoner? Killèn og Olofsson (2003) mener at de profesjonelle som treffer disse familiene ikke ser dem godt nok og at de lukker øyne for omsorgsviktsituasjonen. De profesjonelle beskytter seg for å slippe å erkjenne ”det onde” og det som oppleves vondt. Dette gjøres fordi det er så vanskelig å hanskes med en slik situasjon. Ut fra undersøkelser (Killèn og Olofsson smst) viser det seg at de profesjonelle tar i bruk ulike strategier for å beskytte seg når de møter familier i omsorgsviktsituasjoner. Strategiene de benytter seg av er overidentifisering, benekting, bagatellisering, distansering, bruk av drømmeløsninger og forenkling. Det Killèn og Olofsson (smst) hevder er det avgjørende for at de profesjonelle skal se risikofamiliene godt nok er å tørre å se dem.

Det vil ut fra dette være avgjørende for å kunne hjelpe disse barna å kartlegge det enkelte barn og deres behov. Men for å kunne kartlegge må vi komme i kontakt med disse barna, og det å tørre å se dem er derfor svært viktig. Solbakken og Lauritzen (2006) viser hvordan man kan komme i kontakt med disse barna og hvilke behov av hjelp barna har. De trekker frem to forhold som er betydningsfulle for barnas

hjelpebehov og for rekruttering til tiltak. Disse forholdene er for det første om

foreldrenes rusmiddelproblem er kjent og for det andre om barna viser synlige tegn til mistilpasning. Disse to variablene gjør at man kan dele barna inn i fire grupper, som stiller oss ovenfor ulike utfordringer i forhold til den hjelp barna har behov av og hvordan rekruttere dem:

Tabell 1: Fire grupper barn av foreldre med rusmiddelproblemer, i Solbakken og Lauritzen (2006, s 16).

Gruppe A barna er lettest å identifisere, siden omgivelsene rundt familien er klar over foreldrenes rusmiddelproblemer og barna viser åpenbare tegn på mistilpasning. Barna viser for eksempel en atferd preget av utagering eller tilbaketrekking og depresjon.

Barnas behov av hjelp er derfor åpenbar og ofte sammensatt. Hjelpen til disse barna kan være av ulik karakter: Det kan være slik at barnets omsorgssituasjon kan være så dårlig at man må sette inn støttetiltak, det er også tenkelig med omsorgsovertakelse hvis man ikke kan oppnå god nok omsorg i hjemmet. Omsorgsovertakelse avhenger av om det finnes andre voksne som kan kompensere for den manglende omsorgsevnen til den rusmiddelavhengige. En annen form for hjelp kan bestå av at barnet selv kan ha behov for behandling eller annen hjelp for sine psykiatriske og/eller atferdsvansker, som de har utviklet på grunn av sine foreldres rusmisbruk. Vanskene barna utvikler kan medføre vansker med å følge med i skolens forventede progresjon, som kan medføre behov for tilpasset undervisning eller spesialpedagogisk tiltak. Utfordringen i disse tilfellene er å få til et konstruktivt samarbeid med familien i å finne tilpassede hjelpetiltak for hele familien og eventuelt ta avgjørelsen om omsorgsovertakelse.

Denne gruppen barn kommer i kontakt med hjelpeapparatet gjennom både sine egne

vansker og gjennom foreldrenes kontakt med helsevesen eller sosialtjenesten (Solbakken og Lauritzen 2006).

Barn i gruppe B viser også mistilpasning, slik at deres hjelpebehov kan sammenfalle med gruppe A. Men i denne gruppen er ikke foreldrenes rusmiddelproblemer og hvilke konsekvenser dette har for barnas dagligliv kjent, slik at man behandler barnas symptomer uten å komme i posisjon til å påvirke rusmiddelproblemenes

bakenforliggende årsak til vanskene. Utfordringen i disse tilfellene vil være å

identifisere foreldrenes rusmiddelproblemer og rusrelaterte samspill i familien, slik at man kan innrette hjelpetiltakene etter dette. Foreldrene vil kunne motsette seg kontakt med hjelpeapparatet, siden noen foreldre vil være defensive eller benektende til at det finnes problemer i familien (Solbakken og Lauritzen 2006).

I gruppe C vil det komme til syne andre utfordringer, ved at man vet om foreldrenes rusmiddelproblemer uten at synlige tegn på misstilpasning vises hos barnet. Barna fremstår som upåfallende eller som ekstra ressurssterke og tilpasningsdyktige. Dermed vil man ut fra barnas funksjonsnivå ikke se noe behov for spesielle hjelpetiltak. Ser man på hva Hansen (1990) og Sundfær (1999) sier om barn av foreldre med

rusmiddelproblemer, så viser de til at barna kan utvikle mestringsstrategier som fører til at de ytre sett fremstår som veltilpassede og godt fungerende. Det viser seg at barn av foreldre som ikke mestrer omsorgsoppgavene godt nok kompenserer for dette gjennom å påta seg rollen som voksen og ansvarlig, slik at det er de som organiserer og ordner opp. Winston (2003) betegner disse barna som de parentifiserte barna. Disse barna fremstår som velfungerende, men kan slite med vansker av emosjonell og

kognitiv art. På tross av at det ikke gir seg utslag i synlige problemer hos barnet, så kan det i følge Hansen (1992) medføre en større sårbarhet for å utvikle psykiske lidelser som angst og depresjon i voksen alder. Ser man på prospektive

oppfølgingsstudier av barn av rusmiddelmisbrukende mødre, så viser det seg at deres symptombilder og funksjonsvansker kan forandre seg betydelig i både positiv og negativ retning gjennom barne- og ungdomsårene (Moe og Slinning, 2002). Det viser seg at det er av stor betydning at hjelpeapparatet er oppmerksomme på de belastninger

det medfører å leve med et rusmiddelmisbruk i familien og på de mestringsstrategiene barnet tar i bruk, og hvordan disse kan bli dysfunksjonelle. Resilience-forskningen de senere årene har gitt oss et nyansert bilde av risiko for utvikling av problematferd under belastende livssituasjoner (Solbakken og Lauritzen 2006).

De barna som er vanskelige å identifisere og rekruttere til hjelpetiltak finner vi i gruppe D. I disse tilfellene er man avhengig av at barnet selv beskriver sine vansker, eller oppsøker hjelpeapparatet selv. Men personer som står nær barnet privat eller helsestasjon, barnehage og skole kan se tegn hos barnet som utløser en bekymring. I de fleste tilfeller eksisterer det nok synlige tegn på at noe er galt bare man legger merke til de vage tegnene. Disse tegnene er de som gir deg en følelse av uro uten at man umiddelbart kan identifisere og sette ord på hva som frembringer den (Solbakken og Lauritzen 2006).

Fagmiljøene har i følge Solbakken og Lauritzen (2006) en utbredt erkjennelse av at det er av avgjørende betydning for disse barna å gi de støttetiltak, slik at problemutvikling forebygges. Barn som har levd med rusmiddelmisbrukende foreldre har i ettertid spurt om hvorfor ingen har sett dem og hjulpet dem? Derfor er det viktig at slektninger, naboer, lærere og andre tar følelsen av uro på alvor og dermed ville sannsynligvis mange flere barn blitt lagt merke til. Videre er det viktig at støttetiltak gjøres kjent og tilrettelegges slik at barna selv kan ta kontakt og benytte seg av hjelpetilbudene.

De ufødte barna av mødre med rusmiddelproblemer er en gruppe som ikke favnes av noen av disse fire kategoriene i denne tabellen. Mødrenes vansker kan også i disse tilfellene være både kjente og ukjente. I disse tilfellene er den første utfordringen å identifisere disse familiene, og det forebyggende arbeidet kan da deles i to faser. Det første er å hindre inntak av rusmidler i svangerskapet og dermed skader på fosteret, og i tillegg å forberede til fødsel. Neste fase vil være oppfølging av familien etter fødsel, slik at man sikrer en tilfredsstillende omsorgssituasjon for barnet. Lykkes man ikke med å hindre prenatal rusmiddeleksponering kan det medføre rusrelaterte skader hos barnet etter fødsel (Solbakken og Lauritzen 2006).